Feriedyr

Jeg er så utrolig lei av meg selv. Lei av å høre min egen stemme snakke. Lei av å se mine egne ord på skjermen. Jeg skal låne en annen stemme, låne et annet hjerte, og stjele ordene til noen som er annerledes enn meg.

Forholdet du har til deg selv er jo ikke så annerledes enn relasjoner til andre mennesker. De tingene du elsker, hater du. De tingene du hater, elsker du.

Jeg bryr meg, og det er bra. Det gir meg pågangsmot og det får meg til å gjøre noe, kanskje gjøre en forskjell. Det er bra. Jeg klarer ikke å la være å bry meg. Jeg anstrenger meg hele tiden. Jeg har stive skuldre, stiv nakke, stive armer, stive brystvorter, stive legger, stive fotblad og nå er kjevene mine stivnet.

Ferie er veldig mye press. Det må være fint vær, bare, brune, barberte ben i instagram-bilder som lekkes ut på facebook, slik at alle kan like det, alle kan se på det og tenke at jeg har et vellykket og fullkomment liv, har du barn skal de være sett, elsket, solkysset og med passe bustete har, du skal lage ditt eget rabarbarasyltetøy (det ordet rabarbara er veldig et sommer-ord), du skal reise på steder som ingen har hørt om, og utforske noe nytt hver dag, du må for all del ikke bli navlebeskuende, du må snakke emd de innfødte, de lokale, du må bade i havet og helst i nordnorge, også må du trene hver dag, du må klatre opp fjell, du må lene deg tilbake og nyte det gode liv, drikke vin og stirre på havet eller solnedgang eller midnattsol, eller i alle fall noe stort og nokså stillestående, og du må være på et sted uten mobildekning – og skrive om det på facebook.

Nei, Ferie er krevende. Den stiller så mange krav til deg. «Husk å få noe ut av meg», brøler den, mens du prøver å finne frem sommerklær og bikini som du ikke vil ha på deg og solkrem som du er usikker på om fungerer fremdeles, og ute høljer det ned og det er 7 grader i skyggen og du lever i skyggenes dal.

Jeg gleder meg til høsten, og til jeg er litt mindre slik som jeg er når jeg er lei av meg selv.

Ferie, og særlig sommervarianten, er et krevende beist av et dyr, som sniker seg innpå deg mens du fremdeles trodde det var påske, eller i det minste seinvinter. Jeg skulle ønske sommer(ferie) ikke fantes.

 

lydspor; Kari Bremnes – Har bestandig elska høsten

 

 

Jeg tror jeg har slutta med dårlig samvittighet.

Helt sikker kan man jo ikke være. Skråsikker kan man bare være hvis man er doktor eller magiker, tror jeg. Jeg er i alle fall svært sjelden helt sikker.

Men jeg tror mye. Tror på sommeren, Gud og Lars Bremnes-sangen min (som, hvis den kommer når jeg spiller poker, får meg til å gå all in usett), jeg tror på morgenstemning og trening som medisin for dårlig humør.

For øvrig skulle jeg ønske jeg var mindre selvhøytidelig, at jeg klarte å skrive alt det teite jeg tenker, og ikke korrigerte meg selv så veldig. Kanskje jeg skulle gå undercover?

 

#4

Jeg leser den gamle bloggen din om igjen, og jeg tenker at jeg var en annen første gang jeg leste den. Eller jeg er en annen nå, alt etter som.

Etterhvert som jeg blar meg fremover mot nåtiden, registrerer jeg at du er en annen og, du e blitt en annen et sted underveis. Jeg liker deg bedre nå, selv om du skrev bedre før. Og jeg er kanskje blitt den du var? Det føles sånn, denne uken også.

 

# 1

Jeg trodde aldri, aldri, aldri at jeg skulle være her, se meg selv i en slik situasjon.

Aldri si aldri? Bare om du mener det nok til å si aldri, aldri, aldri.

Jeg så meg selv i en rekke andre situasjoner. Som evig ensom, alltid på leting etter noe, alltid lengtende. Eller også; alltid dronningen av melankoli, alltur nostalgisk, aldri i nuet, aldri glad. Glad er som kjent følelsenes Dolly Parton. Passer mye bedre da med en tilbakelent Billie Holliday. Det er ikke noe for meg å drive å være glad i tide og utide. Det så jeg for meg. Mulig melankolsk med myke minner. Jeg så aldri meg selv her.

Hva var den viktigste dagen i livet ditt? Hva er det viktigste øyeblikket i livene våre? Er det når vi fødes, eller når vi dør? Ditt første minne, eller dine siste ord? Når du blir forelder, eller skjønner at du aldri blir det? Er det når vi finner Gud, er det når vi mister Gud, er det når vi faller for hverandre eller ganske enkelt når vi faller? Er det bryllupsdagen eller når vi er helt alene. Er det når du er sterk eller når du er svak?
Så blir de stående disse tre. Sove, spise, jobbe. Men mest av alt jobbe.

November er grå og kald, og det regner. Jeg lengter etter snøen, og lyset, advent. Selv om ventetiden føles uutholdelig, allerede nå. Dager er som uker, timer er som dager. Det mest skremmende er likevel at tiden plutselig har gått, at jeg har passert så mange dager med lysets hastighet, år har gått og jeg skjønner ikke hva jeg har brukt tiden min til. Jeg vet at det var dager jeg strevde med, og andre dager som jeg klarte å utnytte. Hvor jeg har gjort godt, hvor jeg har båret lys. Vært lys. Når mørket er svartest, er det veldig vanskelig å huske hvordan lys ser ut, hvordan det føles. Når jeg skrur opp radiatoren og setter meg på huk foran den, kan jeg få en svak fornemmelse av hvordan lys kjennes ut. Som varm luft som blåses mot deg. Jeg er så kald, dette har vært den kaldeste høsten jeg kan huske. Det har regnet så mye, det har ikke snødd i det hele tatt. Jeg lurer på om det aldri skal komme snø. Jeg lengter etter snø.

Jeg hører på julesanger, selv om det er november og mørkt, ikke et lite julelys i sikte. Butikkene flommer over av julemarsipan, kapitalister er så dumme; skjønner de ikke at det er lys vi trenger?

 

 

Gamle venner om igjen

Jeg kjører gjennom livet med ryggen til.

Når jeg er så heldig å få lov til å reise med toget, og det er ikke så ofte i og med at jeg bor i Nord-Norge, så forsøker jeg stort sett alltid å sitte med ryggen mot kjøreretningen, og se bakover. Jeg liker å kjøre tog. Det går imidlertid fryktelig fort. Dersom man da sitter og ser fremover, får man med seg svært lite. Det hele fremstår svært uklart, uten melodi, retning eller sammenheng. Du rekker ikke å se noe før det er borte, og ingen inntrykk setter seg fordi alle blir avbrutt – hele tiden.

Sitter man med ryggen mot dit man skal, derimot, så får man et bedre inntrykk av hvor man har vært – da er det som om man reiser i sakte fart. Man ser riktignok ingenting av ankomststedet eller det man suser fordi. Man ser hvor man har vært, og kun det. Det ser man til gjengjeld godt.

Da evner du å se landskapet i sin helhet, og ikke bare bruddstykker av et større bilde. Detaljene blir kanskje borte, men du skjønner også at de ikke er så viktige. Detaljer har aldri vært spesielt viktig, uansett. Selv om det kan være fristende å fortape seg i dem. Når man sitter slik, i en jernbanekupé, og reiser til et sted man kanskje aldri har vært med ryggen til, er det vanskelig å ha fokus på noe annet enn det man kommer fra – eller rømmer fra.

Det virker kanskje noe bakstrebersk, men det er bare slik man får oversikt over det som har vært. Ser man fremover fyker det forbi, og man rekker aldri å se seg over skulderen, fordi det er hele tiden nytt landskap å forholde seg til.

Kanskje er det derfor jeg reiser baklengs gjennom livet også. Fordi jeg trenger å få oversikt. Jeg vil gjerne se litt mer grundig på ting før jeg slipper dem. Jeg innser at det gjør meg ineffektiv. Av og til gjør det meg deprimert, og jeg glemmer å leve i nuet, som det så fint heter, alle insisterer på at man må være så forferdelig til stede i sine egne liv – akkurat nå. Jeg er i aller høyeste grad i mitt eget liv, men stort sett da. Ikke nå. For lenge siden. Nostalgia, kanskje, er det det. Det høres ut som en diagnose, men det er ikke det. Jeg tenker mest på det som har vært.

Har du fyr? Disse menneskene som gløder i mørket, som lyser opp det som var, stier man har gått. Jeg innser at jeg har mistet så mange av dere på veien, fordi jeg rett og slett finner frem selv nå. Og fordi det ikke er så mørkt lenger.  Det går mot lysere tider, de kaller det vår. Ta det med ro, det er ikke vår. Vinteren er bare litt slapp for tiden.

lydspor: Lars Bremnes – Kongen av Hoppeslott

 

stjernesludd

Jeg forstår jo at det er meg det handler om.

(Det meste handler jo tross alt om meg.) Her, som på de fleste andre områder, er det altså min dagsform som er problemet, ikke mine omgivelser.

Jenter mellom 14 og 19. Sånn cirka. Noen dager blir jeg litt lattermild av dem, av og til nærmest rørt og varm om hjertet fordi jeg synes synd på dem, jeg har ondt av dem, og jeg heier så veldig på dem. Alle sammen, jeg heier på dere.

Andre dager, blir jeg slem. Og irritert. Jeg får lyst tilå slå og rope, eller enda bedre; smile tilbakelent og være drepende sarkastisk.

I dag er en sånn dag. Og jeg skjønner at de ikke egentlig er mer irriterende i dag enn andre dager, og at det egentlig er mine egne følelser som er noe annerledes enn det som må beskrives som normalen. Jeg er bakfull (ikke helt uvanlig, innrømmer det), jeg har søvnunderskudd som en tenåring på LAN, jeg har skittent hår og fryser og svetter om hverandre. Og jeg sitter fast på en flyplass. Jeg kan ingen steds gjøre av meg, jeg har vært på alle butikker her to ganger og jeg er drittlei. Jeg har en kaffe, en sofa og et bord. Det er ikke synd i meg.

På bordet ved siden av meg har en gjeng med jenter satt seg. Den verste typen. Fem stykker (hvilket medfører at en av dem alltid er litt på utsiden), alle med ettervekst og overdimensjonerte gensere/skjorter og svært stramme bukser. Det er greit – alle ser vi dumme ut når vi er på den alderen. Selv hadde jeg gule bukser og en lilla minnie mus-skjorte. Joda, vi har alle våre skjelett i skapet.

Problemet er snarere at de roper, krangler høylydt og er slemme mot hverandre – rett foran meg. Jeg får lyst til å blande meg, å si «Hør her! Resten av livet deres kommer dere til å måtte konkurrere på ulike vilkår mot menn i yrkeslivet, på hjemmebane, hva gjelder familie, fremtoning, utdannelse, kjærlighet, sex. Alt. Vær på lag med hverandre. Det blir ikke bedre av å få oppmerksomhet på bekostning av andre jenter, TA ROM på bekostning av guttene. I klasserommet, på fest, på byen, her og nå. Ikke vær slemme med hverandre. Javel så gikk hun ene jenta på fest uten dere i går og det var kanskje litt dumt av henne. Og jeg skjønner at det var dødskjipt å måtte ligge på en sofa med uteliggerne. Så da er mitt spørsmål til dere Hvofor i helvete gjorde dere det? Dere er jo fire stykker, dere hadde en kveld sammen, GJØR noe, ikke bare sitt der og klag over hun som dro på fest – lag deres egen jævla fest.»

Jeg ser for meg at dersom jeg hadde fulgt min første innskytelse og faktisk holdt ovenstående tale til disse jentene, hadde det ikke ført med seg noe særlig annet enn et par høye øyenbryn fra nevnte jenter. Tanken er dog fristende.

Jeg heier på dere, jeg heier så inderlig på dere. Tvil likevel ikke på at jeg kommer til å konfiskere den forbannede hår-sprayen dersom du treffer kåpa mi en eneste gang til.

Alanis Morisette – Hands Clean

 

Alternativ adventskalender?

Jeg lover ingenting, på ingen måte. Der har jeg brent meg før. Så grasat og.

Hvorfor kaller alle det for «julekalender»? Det er jo en adventskalender det er tale om. Det er jo dagene i adventen man teller. Det er jo forsåvidt dagene til jul man teller – men likevel.

Jeg synes ikke det er så greit, bestandig, dette med å loggføre livet sitt. Særlig ikke all den tid livet heller ikke alltid er så greit. Livet er en farlig materie.

 

lydspor: Kari Bremnes – Desemberbarn

 

hemmelighet på boks

 

lydspor: Lars Winnerbäck – om du lämnade mig nu

 

Ragni 26

Jeg er 26 år.

Jeg pleier å si «26 og et halvt» når noen spør – mest kanskje fordi det får meg til å høres mye yngre ut. I dag ble jeg spurt om legitimasjon på vinmonopolet. Og jeg lo høyt, og sa «jeg er blitt så gammel nå at jeg blir glad av å få det spørsmålet!». Og han så på bankkortet mitt og lo litt, og så sa vi god helg, og jeg forlot med en pose med en kartong rød og en flaske hvit.

Så mange av de rundt meg er veldig opptatt av at de blir voksne, at vi blir voksne nå – as we speak. Forlovelser og bryllup er i ferd med å bli hverdagskost, de fleste av oss er «vi» og ikke «jeg», og barn.. vel – de er overalt.

Denne prosessen, som vel egentlig ikke er noen mer «prosess» enn resten av livet har vært så langt, burde på mange måter være naturlig, men likevel virker det som om mange av vennene mine plages og stresses av å bli eldre – og særlig av det å bli voksen. Jeg gjør ikke det.

Jeg registrerer at jeg er nærmere 30 enn 20. Jeg har kjøpt et hus sammen med en mann jeg ser for meg at jeg kommer til å være sammen med resten av livet. Jeg har en god, stabil jobb og lager middag opptil flere ganger i uken. I dag spiste jeg riktignok Grandiosa. Men jeg har kaffemaskin.  Og i går fikk vi hustelefon. _Hustelefon_. Den ene tingen som trumfer både barn, bolig, bryllup og blomsterbed.

Det vil si, vi har ikke den faktiske telefonen ennå – men vi har et nummer. Vårt felles telefonnummer. Og det skremmer meg ikke i det hele tatt. (Og det skremmer meg).

Å bli voksen er behagelig. Fremfor alt. Jeg er tryggere, jeg er penere, jeg er gladere , klokere og roligere. Det føles bra. Fremfor alt føler jeg meg sterkere enn før. Sterk.

Jeg føler meg sterk. Jeg har begynt å trene vektløfting igjen. Om natten drømmer jeg at jeg slår ned folk. Bare de slemme, så klart. Bare de som går på meg først. Jeg er ikke redd lenger. Jeg er sterk. Jeg kan bære børa for deg også, om det trengs.

lydspor: The National – Start a war

 

tosidighet

Hvis man hører en trist sang mange nok ganger, så blir den glad til slutt. 

Når du har spilt den så mange ganger at sporet er slitt, at melodien er blitt litt tynnere, som en litt for utvannet drink eller som en tyggis som du har tygget på lenge, kanskje i mange dager, da blir den noe annet, ikke akkurat som å gå fra trist til glad, kanskje, men i alle fall som å gå fra en ting til noe annet. Allt ting forandrer seg.

Jeg liker nesten bare triste sanger. Mine favoritter, i alle sjangre, inneholder stort sett et ikke ubetydelig innslag av melankoli, hjertesorg, nostalgi, savn eller depresjon. Aller mest gjør de inntrykk på meg, de sangene som handler om noe man har mistet i seg selv. Illusjoner som brister, skyenes bakside, å miste drømmer, eller evnen til å håpe mot alle odds.

På tross av en etterhvert imponerende og fortsatt voksende platesamling (musikk som filer, og ikke som plater? Pføy!) skjer det liten egentlig fornying i mitt musikalske hjørne hjemme.

Det er stort sett de samme sangene, om igjen. Alt kan som kjent repeteres, og det å lytte til kjenninger er jo som oftest en mer tilfredsstillende affære enn å måtte bryne seg på helt nye lyder. Helt nye problemer. Takke meg til de gode gamle problemene. De som jeg kjenner ut og inn, og vet alt om. Det er ikke det at man får løsningen, men man kjenner dem. Man kan synge med. Og mens jeg sitter slik på en sofakant og blar i noen andres platesamling, som egentlig ikke er en platesamling, men et elektronisk kartotek, hvor du ikke bare kan skrive inn sangen du vil høre, men også spille den av umiddelbart etterpå, helt uavhengig av spor, platebytte eller noen andre, gammeldagse forsinkelser, går det opp for meg at det er nettopp det jeg er; en gammeldags forsinkelse.

Jeg liker at ting tar tid, og jeg liker at man kan lukte på hendene at man har spilt plater. Eller gitar. Så sterk er min kjærlighet. Og vi sitter der, og jeg insisterer på å bestemme hvilke sanger som skal spilles og jeg erkjenner at det er svært lite sjarmerende. Heldigvis har jeg god smak – det har reddet meg fra utallige små naturkatastrofer. Og musikken? Den er som før, det spilles nesten bare triste sanger, og de er spilt så mange ganger, de gjør meg glad, vi brølesynger, og de er så fine, uansett om de handler om revolusjoner, rullende stener, regnvær, roser eller hva det enn er igjen å synge om: triste er de. Ingen sanger blir spilt ferdig, vi kommer svært sjelden lenger enn halvveis. De sangene som kommer lengst, de  som kommer halvveis og litt til, de vinner.

Og jeg?

 Jeg er den verste av dem alle. Jeg er så utålmodig, jeg hater at ting tar så lang tid. Jeg er så røyksugen at jeg gleder meg til å tenne den neste røyken mens jeg er halvveis i den første. Jeg er den verste av dem alle.  Det må skje fort, og jeg brølesynger. Brennevinen svir i munnen, halsen, magen, jeg liker det virkelig ikke, men jeg øver meg. Øvelse gjør mester sier de.

De glade sangene gjør meg trist. Forstå det den som kan. I dag er jeg, når jeg kjenner etter, imponerende glad. Det har jeg tenkt til å være en god stund nå.

lydspor: Joni Mitchell – Both Sides Now