mai 2008


I dag er våren på besøk nordpå.
Den har vært det ganske mange ganger i det siste.
Men vi lar oss ikke lure, må vite!
Vi vet at vinteren vaker over oss, at den ligger på lur. Plutselig er den der igjen. Og den biter deg i rumpa med en kald vind når du (jeg) har på deg (meg) en alt for kort kjole, men den er fin, det er den fineste kjolen jeg har og du aner ikke hvor lange bein jeg får i den. Helt opp til midjen, minst.
Det er litt merkelig, det der med våren.Jeg foretrekker, som sagt, høsten. Og lenge trodde jeg om dette at det fantes en vinner, automatisk gjorde den andre, eller alle de andre til tapere. Kanskje er det ikke sånn. Kanskje liker jeg våren også. Jeg har ikke helt bestemt meg. Jeg er fortsatt i bedaring.

Men på dager som denne, når jeg går i kort kjole og uten skjerf til arbeid, og det er litt kaldt men passe varmt i sola, så kjenner jeg meg så merkelig lett. Kanskje forstår jeg bedre dette uttrykket «våryr» nå, selv om jeg vel egentlig må sies å være mer yr om høsten. Men denne lettheten, den hører våren til.
Det er litt teit.
Særlig her oppe! Det er egentlig ikke vår, vi har ikke vår! Det er vinteren som bestemmer, og jeg vet at det kommer til å falle snø i natt. Skal vi vedde?
Det verste er utstilingsvinduene. De store kjedene har jo samme kampanjer i hele landet. Det passer ikke like godt overalt. Og jeg stikker hendene i lomma på jakken min, jeg har sluttet med hansker. Det er for tidlig, jeg kjenner det. Jeg blir kald på fingrene, men det tåler jeg. Jeg har jo valgt å slutte med hansker, vel vitende om at jeg kom til å fryse. Det er greit.
Så jeg stikker dem i lomma, mine bleke hender, med lilla rander rundt neglene. Også haster jeg gjennom byen, de syv minuttene det tar å gå fra leiligheten min til kontoret. Og jeg ler av utstillingsdukkene. De har bikini på seg. «Summer is here» står det i store snakkebobler fra hodene deres, og jeg tenker for meg selv: «Det er jammen ikke rart at de har stive brystvorter». De har nemlig ingen klær på seg. Nesten ingen. Det snør her, og jeg har hendene i lomma, og de står der i bikini, omslagsskjørt og stive brystvorter. De er åpenbart sørfra.
Jeg smiler.
Jeg spiller vintersanger, men inni meg er det kanskje sommer på gang? Jeg snakker mest om høsten, jeg foretrekker, som sagt, høsten.
Jeg har en gul kjole.
I den blir øynene mine grønne og midjene smale. Jeg får så lange ben i den, ser du?
Ser du meg?
lydspor: Sarah McLachlan – Wintersong

 

Jeg har bodd mesteparten av mitt liv i en by som i nordnorsk målestokk er mellomstor.

Med andre ord; jeg har vokst opp i en landsby.

Du trenger ikke å ha snakket så lenge med meg for å skjønne at jeg er veldig glad i denne landsbyen, ja faktisk vil jeg bruke ordet «elske» om den. Jeg kjenner den, den kjenner meg, og vi hører sammen, selv om det er slutt mellom oss. Det vil si, kanskje er det bare en pause. Selv om jeg ikke tror på pauser. Jeg mener bare å si at jeg ikke bor der nå. Og det kommer jeg nok ikke til å gjøre på lenge, kanskje veldig lenge. Jeg merker det allerede nå, jeg gror fast her. Her jeg nå bor. Jeg har forelsket meg i elskeren min, og nå er det ingen vei tilbake, i alle fall snart. Hvert øyeblikk nå er alle veier tilbake stengt.

Mange ganger, eller i alle fall _noen_ ganger, så får jeg dårlig samvittighet for at jeg har reist. Fordi; ingen blir igjen hvis alle sammen drar. Det er en nokså brutal logikk i akkurat det. Tenkt over det?

Ingen blir igjen hvis alle drar.

Vi kjørte ut av landsbyen vår, ut på landet, men vi kjørte ikke langt. Vi rakk ikke å høre på halvparten av alle sangene jeg hadde funnet frem, jeg hadde laget en spilleliste. Bare i hodet mitt, men like fullt. Vi hadde den nye bilen, og den har cd-spiller, før hadde vi en med kassett. Og jeg hadde bare to kassetter å skifte mellom. Jeg kunne alle sangene utenat. Og den fineste sangen var på den første cd-plata på spillelisten. Og den kom på den helt perfekte stedet, når vi kjørte over brua som knytter øya mi (vår) til fastlandet.

Og vi sang høyt, vi kan sangen utenat, vi kan alle stemmene. Og vi lente oss frem i bilen, vi dyttet, det var på tur opp på brua, vi hjalp. Jeg så på sjåføren i øyekroken (jeg var passasjer) og vi sang, og jeg ble faktisk rørt. Jeg så bort, ut av vinduet, ned på havet. Husk dette! Husk det. Det er et øyeblikk, slike finnes det ikke mange av.

Det spiller ingen rolle hvor nært man er landet. Det er en annen planet. Og det står er traktor i innkjørselen, vi må parkere bilen og gå rundt. Jeg har på meg for lang bukse, jeg burde stappet den i sokkene tidligere, nå er det litt søle nederst på buksebenet, så nå er det for sent. Hvis jeg stapper buksa nedi nå, får jeg søle på leggen. Det liker jeg ikke.

Det står en mann og stirrer på meg. Han har svart hår og grå øyne, og jeg er definitivt ikke vennen hans. Han er skeptisk, med et flir i blikket. Hvis jeg hadde vært med i en skrekkfilm, hadde han vært tidlig utpekt som en sannsynlig morder, for så i siste scene bli en usannsynlig redningsmann som bare er litt sær.

Han er fra landet. Han vet at jeg ikke er det, fordi det er ikke så mange her. De som er igjen, kjenner hverandre. Jeg vil ikke bo her. Langs veien står det utallige bevis på at jeg ikke er så ulik andre mennesker som jeg tror. Det gjør meg trist. Ikke fordi jeg vil være unik, det var ikke det denne gangen. (men det vil jeg.)

Ingen blir igjen hvis alle sammen drar.

Det er ikke glass i brillene, og jeg lurer på hvordan han kan se. Selv er jeg blind for lenge siden. Jeg kan ikke bo her. Jeg skulle ønske flere kunne.

Hodet e en ballong

Kroppen den vil fly

Som du skifte skjorte

Kan du skifte by

lydspor: Bremnes – Folk i husan

 

Jeg har en heltinne som skriver sanger.
Hun sier at hun ikke vil skrive om kjærlighet, hun sier at hun vil forsøke å unngå  å skrive om kjærlighet.
Jeg bruker å se på henne, med et hevet øyenbryn, og si; «hvorfor det?»
Det er jo det største i verden, det er roten til alt ondt, ungdomskilden og lyset i øynene mine. Og her snakker jeg om å elske.
Jeg snakker ikke om sånn med «I love you so much» og sånn. Ikke den med oss to for bestandig, oss to mot resten. Jeg snakker definitivt ikke om tårer som ikke vises på grunn av at det regner, og for en gangs skyld ikke hun der som står og holder på hjertet sitt.
Jeg mener ikke den der med å leie i grønne enger, og kanskje ikke engang den der med kuk og fitte skal sammen sitte. Jeg snakker ikke om romantikk og lys og vin og turer i skog og mark (eller SM, som noen sier), men om å elske.
Jeg for eksempel, jeg elsker softis, med jordbærstrø på den ene siden og sjokoladestrø på den andre.
Jeg elsker den perioden på vinteren i NordNorge, når lyset kommer tilbake, smygende, skrått. Og det er så rart, for det er mangelen på lys som farger himmelen grønn og rosa og gull og grå. Det er helt absurd, og jeg elsker det.
Jeg elsker semikolon. Jeg oppfordrer herved alle til å bruke dette tegnet, dette tegnet som de sier lider av utrydningstruelse. Dette tegnet som min søster omtaler som den ideelle blanding av tankestrek og kolon;
 tegnet for kunstpauser.
Jeg elsker kunstpauser.
Jeg elsker sprettballer, og jeg elsker at noen helt på ordentlig har samlet 270 000 sprettballer kun for å slippe dem ut igjen.
Jeg elsker det når de andre på jobb har gått til formiddagsmat før meg, og jeg hører at de ler, og kanskje ler de av meg og jeg hører det på latteren deres, de er glad i meg, og når jeg kommer inn så ser de på meg, med forventning i blikket, og en av gutta er klar med en helt idiotisk og garantert mannsjåvinistisk spøk, og dette, dette ELSKER jeg.
Jeg elsker den nye stiftemaskinen min, den lager fine lyder. Når jeg trykker den sammen forsiktig, slik at det ikke kommer stift ut, men bare nesten, så høres det ut som en morse-signal-maskin. Har slike et annet navn?
Jeg elsker nordlys, og jeg elsker at en som engang forsøkte å elske meg kalte meg for Nordlysjenta, jeg er det, jeg er Nordlysjenta. Uansett om han ikke elsker meg, hva for trille spiller det. Trille, det kan jeg gjøre når jeg blir førti.
Jeg elsker lukten av filmruller, og den kleime følelsen man får på fingrene av å ta på bilder og filmer som nettopp er fremkalt. Det elsker jeg. Jeg elsker når ting er sant, jeg elsker å lyve, jeg elsker å spinne i tankespinn. Og jeg elsker at noen forstår hvor jeg har stjålet det jeg nettopp sa, jeg elsker at ord kan stjeles, og nå er jeg ikke på universitetet i Bergen og da er det lov!
Jeg elsker de røde skoene mine, og den røde lebestiften som jeg har stjelt. Jeg elsker at jeg nettopp har kommet til den sjokkerende oppdagelsen at jeg faktisk liker våren. Og så minnet en venn meg på et blogginnlegg som jeg skrev i mai 2007. Og der hadde jeg jammen meg kommet til den sjokkerende oppdagelsen at jeg liker våren! Jeg lo høyt da jeg fant det ut. Jeg elsker latteren min.
Den buldrer, latteren min. Den triller ikke. Trille kan jeg gjøre når jeg blir førti. Fingrene mine går fort nå, over tastaturet, de skaper en jevn lyd, det murrer, tastaturet mitt. Jeg skriver ikke om krav og krangling, jeg skriver om hva jeg elsker. Jeg sjekket forresten, og jeg fant ut av våren også i 2006. Jeg er fantastisk.
Jeg elsker den grønne kjolen min, og krokus, krokus er den fineste blomsten, sammen med tulipaner da, og jeg elsker lukten av sjettik i gatene i denne byen som jeg bor i, NordNorge, dere vet at jeg elsker NordNorge.
Jeg elsker Glimt, grønne epler, brune hunder (men ikke de små), små jordbær (men ikke de brune) og lukten av snø som smelter. Jeg snakker ikke i metaforer her. Smeltesnø lukter helt annerledes enn nysnø. Det er jo ikke så rart. Den er jo mye eldre. Det er litt som huden til babyer sammenlignet med huden til eldre mennesker. Altså, gamlinger.
Jeg elsker å si formiddagsmat i stedet for lunsj og jeg elsker den lyden datamaskinen min lager når jeg får e-post.
lydspor: Josh Ritter – Kathleen