august 2009


I begynnelsen var mørket.

Jeg likte meg selv bedre i mørket. Da. Før. Jeg lyver. Det er løgn.

Jeg liker meg selv stadig bedre, jeg blir stadig mer komfortabel med dette som handler om hvem jeg er. Jeg kjenner ansiktet og kroppen min igjen, det er sånn jeg ser ut. Jeg må leve med meg selv resten av livet, og det, selv om det er en fryktinngytende tanke, gjorde meg godt å innse det. Jeg må bare venne meg til meg selv.

Likevel. Det var noen ting jeg likte bedre før. Ikke minst ordene. Bare de riktige ordene. Et tungsinn så vakkert at å være lykkelig er helt uaktuelt. Jeg så på det og tenkte at jeg har skapt dette tungsinnet, og jeg så at det var vakkert. Jeg har mistet det. Og det er det tristeste av alt. Mørket mitt blekner. Jeg ser det stadig sjeldnere. Det hemmer meg, jeg fungerer på noen vis dårligere i dagslys. Det er ikke så rart det. Mange har det slik. Ildfluer, for eksempel, er helt fånyttes i dagslys. Stjerner og gatelykter likeså. Jeg mener ikke å omtale meg selv som en stjerne her, jeg sier ganske enkelt at mørket har sin verdi, og jeg tror min verdi – på noen måter – er tydeligst i øredøvende mørke.

Jeg vet ikke hva jeg kan brukes til i alt dette lyset.

Lydspor: Ani DiFranco – Comes a Time

Advertisements

«Hei», sier jeg tilbake.

Jeg forsøker å si noe mer, men ordene sitter fast, ikke i hodet  og ikke i magen, men kanskje et sted i halsen. Jeg klarer ikke å presse dem opp, frem i ganen og ut av munnen. Jeg vet ikke hvordan de ville hørtes ut.  Jeg er redd for hvordan de høres ut. I dag er det nok best å hviske. Jeg kunne bare hviske før du kom, uansett. Jeg kunne bare rope da du dro.

Jeg vet at det ikke er farlig, men jeg er redd.

Jeg sier at jeg har drukket for mye kaffe, men tro du meg; det er ikke derfor jeg rister. Jeg blir så redd. Javel, så er det en grunnløs redsel. Og hva hjelper det?

Jeg leser om mennesker, vakre mennesker med rolige hender. De tar på seg en dongeribukse og en t-skjorte, så stryker de en hånd gjennom håret til sin elskede og er lykkelig. For resten av livet. De er ikke redd, de har ikke nervøse hender og diare. De mestrer sine liv. De roper aldri, de snubler ikke, de krangler ikke og de er ikke redd. De tar det som en selvfølge at gode ting skal skje med dem – og derfor skjer det gode ting.

«Sånne folk er kjedelig og uten lidenskap» bruker vi å si. Jeg vier meg her med en venninne som er så lik meg at det er en smule narsissistisk av oss å like hverandre så godt som vi gjør. Vi har masse lidenskap i oss. Når vi sier til hverandre «Du e jo sjuk i hauet!» så mener vi det, innerst inne, som et kompliment. Vi elsker lidenskapen i oss, vi lever på drama. Vi lyver så det renner av oss. Jeg elsker oss.

Men det er ikke sant, vi lyver. De er ikke alltid kjedelige, de som ikke også er redde. Det går an å sitte helt stille, og ikke  ha nervøse hender, og samtidig; ikke være kjedelig. Jeg vet at de finnes, disse menneskene, og jeg hater det.

I dag er jeg ikke så glad. Jeg lytter til triste sanger, og håper at de skal skru ned humøret mitt akkurat dit jeg vil ha det. Jeg setter sangen på repeat, jeg gjør ofte det. Da jeg bodde hjemme, brukte faren min å hate akkurat det.  Han kom løpende inn på rommet mitt, etter å ha røsket opp døra og dro seg i håret (seriøst) og ropte at jeg måtte sette på en annen sang før han gikk fra vettet. Jeg satt på gulvet, med alle platene mine rundt meg, og følte meg som en tenåring. Jeg elsket det.

Av og til kommer tungsinnet mitt så bardus på at jeg overrasker meg selv. Det er sol ute, strålende sol og ganske varmt, det ville nok vært litt ubehagelig hadde det ikke vært for en lett bris som stryker meg i håret. Det er lysere enn noensinne, solen har vært sterk her i nord i sommer. Jeg har ondt i øynene og vil ikke ha dette vakre været, disse lyse dagene, og all denne medgangen.

 

Lydspor: Nico – These Days