september 2007


 En dag oppdager du at du er gammel.
Det trenger ikke å være en konstant tilstand. Det har ingenting med alder å gjøre. Eller, jo. Det har det jo. Det jeg mener å si er at alderen ikke er alt. Alderen, hvor mange år man har levd, er bare en av flere faktorer i regnestykket hvor man enten kommer ut som gammel. Eller ung.
Det finnes de som tror at alder er noe som bare endres fire ganger. Barn, ungdom, voksen og gammel. Jeg tror alder som en mental tilstand endres mye oftere enn det. Kanskje burde det være som med årstider? Mitt år, for eksempel. Vinter, barn. Mørketidsbarn. Vår, voksen. Sommer, ungdom. Smugrøyke på taket, rømme hjemmefra, synge gamle sanger om igjen. Høst. Gammel. Rynker og lørdagsaviser. Kaffe og tjukke lester. Det passer bedre for meg.
I alle fall i dag. I dag er jeg gammel. Og folk reiser seg for meg på trikken, og min lilla ullgenser er tvingende nødvendig, for jeg er så frossen, jeg har kyll i meg, og den trekken er virkelig plagsom. Nå blir jeg nok syk. Men jeg har god tid. Jeg beveger meg litt saktere enn mine omgivelser. Jeg sitter av og til  helt i ro. Jeg er usynlig, og slik oppdager jeg at jeg er gammel.
Jeg våkner tidlig, og ser på nyhetene på frokostTv, selv om jeg ikke har noen planer før langt på dag. Jeg tillater meg selv å somle litt. Det er så deilig å somle litt. Og i skapet mitt, matskapet, har jeg Havreflarn. I tilfellet det kommer noen på besøk.
soundtrack: The Beatles – When I’m 64
Reklamer
  I går fant jeg de hvite bærene.
De som knepper når man plukker dem, og som jeg har lest om. Flere steder. Mange ganger. Og sett bilder av. Og jeg gikk oppover gata, og jeg plukket et bær, som jeg har tenkt på å gjøre mange ganger. Og det kneppet og jeg knuste det mellom fingrene mine, og det var en god følelse.
Og jeg følte at jeg hadde en hemmelighet. De som gikk forbi meg, hastet forbi meg, de som satt på trikken eller i en av de alt for mange bilene som kjører i den gata, de skjønte ikke, så ikke og kunne ikke vite at jeg er den heldigste i verden. Det er min hemmelighet. Og når jeg tenker på det, så gjør det meg bestandig både glad og trist. Jeg vil at dere skal se det. Se de hvite bærene, eller tranene om du vil. Kanskje er det likevel sånn at jeg blir ubrukelig da. Og det å være ubrukelig er ingen særlig god følelse.
  Jeg kjøpte en grønn termos og en flaske klorin.
Jeg følte meg voksen – men på en god måte. Det er ikke så ofte det skjer. Som oftest har voksenfølelsene med lån å gjøre, eller vaskemiddel. Ansvar og krav, forventninger. Premenstruelle syndrom og fester man går på fordi man bør – ikke fordi man vil.
Jeg følte meg ikke sånn voksen. Jeg følte meg voksen på en god måte. Jeg følte meg som en ung voksen som kjøper en flaske klorin for å klore en genser som har blitt grå i vask, og genseren er fin den, så jeg vil gjerne at den skal bli hvit igjen, så jeg kan bruke den. Termosen er grønn. Og den rommer nok kaffe til en person (meg), til en dag på biblioteket. Hvis du vil kan du få smake. Bare kom og hent meg på biblioteket. Jeg sitter der i hjørnet. Det er egentlig ikke nok til to. Men jeg kan å dele. Jeg har alltid vært flink til delingen. Uansett er det morsommere med to.
 soundtrack: Emiliana Torini – Today Has Been Ok

– Det høres ut som tittelen på en fin barnebok :)

Nei, det var ikke trikken jeg rømte fra, det var festen. Du skjønner ingenting, men det er jeg som er dum. Man kan ikke være på en sånn fest. Ikke når hjertet kryper oppover, under genseren, og gjør genseren enda mer klumpete, og dem passer ikke lenger, den kryper oppover, mens hjertet er godt plassert i halsen.

ALle vet jo at hjertet ikke skal være i halsen. Og man rømmer ikke fra trikker, eller fra fester, for den saks skyld. Det er  barnslig Ragni, barnslig og en smule overdramatisk. Pluss at man kan ikke gå av trikken med mindre den har stanset, på et stopp, og for at den skal stanse på et stopp må man trykke på en knapp, der det står «stopp». Og hvis man trykker på knappen , venter til stoppet kommer, og så går av trikken, eller hopper av trikken, når den har stanset, så er det ingen forskjell på om man går av trikken som en helt vanlig passasjer, eller om man rømmer.

Hvis ingen legger merke til at du rømmer, er det liten eller ingen vits å rømme.

soundtrack:  Bob Dylan – Visions of Joanna

Overskriften på et blad i bladhylla, i en butikk som må være det nærmeste man kommer en nærbutikk i en storby; «Tren deg 8 år yngre!»

For åtte år siden var jeg femten år.

Ragni, femten år.
Kremt.  Kolon.

Forelsket i læreren, spiller handball, er redd nesten hele tiden, bortsett fra på havet. Skolen er et fristed, skogen likeså. Ingen er bedre enn lillesøster på 8, når hun bare vil, og ingen er verre enn lillesøster på 12. Når hun bare vil. Det er mye sinne, og lyder som prikker inni meg. Som vil ut. Jeg klarer ikke helt å finne ordene.

Jeg er mot EU, men lurer på om ikke Arbeiderpartiet er mitt parti likevel? Men det er liksom ingen andre her, ingen som jeg kan få med meg. Jeg prøver å starte Operasjon Dagsverk på skolen, men elevene er ikke med, og rektor sier at jeg heller bør bruke energien min (han sier det, «energien din», sier han) på skolearbeidet. Jeg liker skolearbeidet, men jeg bruker ikke så mye energi på det.  Jeg diskuterer mye, med de som vil diskutere meg meg, eller de som tilfeldigvis må høre på fordi de er i nærheten. De voksne sier at det er bra at jeg er så engasjert. Jeg vet ikke hvorfor, men det provoserer meg. 

The Cranberries gir ut en cd som heter «Bury the Hatchet». Jeg elsker den over alt på jord, og jeg hører på den hele tiden. Hele tiden. Jeg bor øverst i et rødt hus i en grønn sving, og jeg har nytt, dritkult stereoanlegg. Det var gave fra mine foreldre i anledning min konfirmasjon, året før. Det er plass til tre cd-plater i den, men jeg hører bare på en. Det er to store høytalere, og jeg hører på en plate med en stridsøks på coveret på nytt og på nytt og på nytt. En dag kommer pappa stormende opp trappa og beslaglegger platen min. Det blir rabalder.

Jeg er femten år, og ingen kan fortelle meg hva jeg skal gjøre.

Nato bomber i Europa, i vår egen bakgård, og jeg er sint. Jeg spør læreren min om vi kan diskutere det i stedet for å ha samfunnsfag. Han ber meg om å ikke prate så mye, og sier at vi får ta det etter heldagsprøvene vi skal ha før påske. Etter timen holder han meg igjen, og sier at jeg må dempe meg. Han sier at jeg, som jo er opptatt av likestilling og sånt, ikke bør prate så mye, fordi da får ingen av de andre jentene pratet noe i timen. Jeg tar liksom oppmerksomheten, og da blir det så vanskelig for de andre jentene å si noe. Jeg er helt stille, fordi jeg kjenner at hvis jeg sier noe nå, så kommer stemmen min til å briste.

Jeg får min første lønning, for jobben på Trondenes Historiske Senter. For den kjøper meg blå Schecher-sko. Skoene er helt annerledes enn noen sko jeg noen gang har hatt. De har stor, bred såle, som gjør meg høyest i klassen. Høyere enn Thomas, og Eirik i C-klassen.

Jeg tror på kjærligheten. Jeg føler på meg at den venter på meg. Like rundt hjørnet. Og jeg skal møte noen, og forelske meg, og det skal være nok.

Ja.

Skal mer til enn trening for å komme tilbake dit.


Soundtrack: The Cranberries – Like Dying In the Sun

– Jeg synes du ser så sulten ut?


Faktum er at jeg er mett, jeg vil ikke ha flere. Det er nok nå. Send meg en hvit volvo i posten, så kanskje jeg tilgir deg. Og hvis du tror jeg har tenkt til å hviske med øm røst, så tar du feil. Latteren min triller ikke, den buldrer. Så slutt og lyv for meg. Jeg er en hemmelighet. Jeg synes du ser sulten ut.

Og ja, jeg tenker på han, men tanken gjør ingen sommer. Takke meg til håndfaste ting, ting å holde fast i, håndflater og melodier. Foxkarameller og regnbuer. Sprettballer. Aller mest sprettballer.

Jeg vet ikke om jeg er sint eller glad. Det er merkelig. Du for din del, ser litt sulten ut. Jeg har ikke vært sulten på mange år. Jeg lunter rundt i skogen og lukter på råtne blad, og det er i grunnen nok for meg. En slik tilstand kan umulig karakteriseres som sult. Eller lyst.

Jeg ønsker meg en sykkel.

soundtrack: Indigo Girls – Wood Song
Fredag 7. september, ca 11:00, Gardemoen

For bare litt over fem år siden bodde jeg i Harstad.

Jeg gikk på skole der, Jeg spilte handball der, jeg prøvde å redde verden derifra. Jeg bodde i et rødt hus i en sving, og jeg hadde hele mitt liv der. Andre byer var bare ferie, jobb, politikk, kamper, eller nødvendigheter. Jeg forholdt meg ikke til dem. Jeg flyttet som 18åring. Og siden jeg har bodd i andre byer. Byene har blitt virkelige for meg. Om enn ikke hjemme. Harstad er hjemme. Om den er like virkelig for meg nå som da, er et annet spørsmål. Jeg vil la det stå åpent, enn så lenge. Det er hjemme. Det er det viktigste i denne sammenhengen.

De fem årene jeg har bodd alene, uten røde hus og svinger, har Harstad blitt den byen jeg har reist til når det er ferie. Og jeg har tatt lange ferier. En måned i slengen, to om sommeren.

Nå er jeg på tur til Harstad igjen. Jeg sitter på Gardemoen med laptopen i fanget, og jeg er varm på lårene og det er knekkebrødsmuler på skjorta mi, og noen har falt ned i utringningen min, og det klør litt. Snart skal en svensk jentestemme rope opp gaten min, og si at vi er klar for ombordstigning. Det er fint at de er klar. Jeg er litt usikker selv. På om jeg er klar. Jeg har kaffe, og mobiltelefon med flightmodus (nytt, moderne opplegg), og klassekampen under armen. Jeg er klar for flyving. Jeg er på vingene, i alle fall nesten. Jeg lurer likevel på om jeg er klar for Harstad. For første gang i mitt liv skal jeg tilbringe en helg i Harstad. Altså, BARE en helg. Jeg har jo, naturlig nok, tusenvis av helger fylt av små og store katastrofer fra min ungdom, med location: Harstad. Forskjellen er jo at alle de søndagene med for eksempel fyllenerver grunnet klippede hekker og forsvunnede veiskilt har blitt fulgt opp av en mandag. En mandag hvor man er i Harstad.

Denne gangen er det bare helga som skal tilbringes i Harstad. I dag er det fredag, og klokka ca 16:00 kommer jeg til å være i byen. På søndag reiser jeg igjen. Fredags ettermiddag, hele lørdag og søndag frem til ca 21:00. Det er nesten ikke mer enn to dager. Jeg lurer på hvordan det blir. Er det i det hele tatt noe vits å reise da?

*

Senere samme kveld, Harstad, rommet mitt.

Med en gang jeg går inn døren i radioveien, er jeg hjemme. Og det virker ikke som om jeg har vært borte. De samme lydene irriterer meg, som om de aldri har forsvunnet. Det blir rotete på rommet mitt alt før kofferten er åpnet, og mine lyder, mine sko, mine spor fyller huset med det samme jeg kommer hjem. Jeg er ikke på besøk, og jeg oppfører meg definitivt ikke som en en gjest. Jeg er hjemme, og jeg er tenåring igjen, og jeg roper og synger og tramper og knuser.

Det er deilig å være hjemme. Selv om det bare er for en helg. 
 

*

Lørdag 8. september, under dyna mi på rommet, 17:45.

Når jeg er her, husker jeg hva som irriterte meg aller mest med å bo sammen med foreldrene mine. Ingenting virker i dette huset!

Brødbakemaskinen får jeg ikke bruke, brødristeren er brannfarlig. Fjernkontroller har vi ikke hatt siden tidlig nittitall, fjernsynet oppe er ødelagt, dvdspilleren nede har låst seg – med ordene «open» stående på displayet siden ca 1. juni i år. Men den nekter å åpne seg. Vi har en datamaskin med analog tilbkobling til internett, to bærbare maskinger, og trådløst nettverk. Datamaskinen er ødelagt. Det samme er en av de bærbare maskinene. For å logge på internett med den bærbare som fungerer må man ha en nettverksnøkkel. Ingen husker hva den nøkkelen er, og den eneste plassen den er lagret, er som et dokument på den stasjonære maskinen – som ikke virker!!

Jeg føler meg vingeklippet, og irritasjonen maurer i føttene mine. Skulle ha ringt til en venn for å klage, hadde det ikke vært for at hustelefonen vår også har slått seg vrang!

*

Søndag 9. september, kaffe på kjøkkenet 05:30.

Stem på Arbeiderpartiet. Det kongelige norske. Jeg er så trøtt at jeg ikke vet hva jeg heter. Jeg tror likevel jeg husker hvorfor jeg er våken. Det har med sosialdemokratiet å gjøre. Og nå gjelder det mer enn før. Det har det i grunnen alltid gjort. Kaffe?

Senere på søndag, et eller annet sted over Helgelandskysten.

Jeg flyr.

Jeg er spent. Og trøtt.
Men valgkamp er gøy. Det er det. Kanskje først og fremst fordi jeg må fortelle så mange hvorfor jeg synes at Arbeiderpartiet skal styre, og slik blir minnet på om hvorfor jeg elsker dette partiet, hvorfor jeg som en ung, engasjert nerd meldte meg inn i nettopp Arbeiderpartiet. Hvorfor jag är kär i mitt parti.

Harstad er en by som er hjemme.

Og jeg har vært der i en helg. Og det er fint. Mammaen min, pappaen min og søstrene mine er de beste menneskene. Jeg har fisk i kofferten. Og sommerfugler i magen. Og hjertet i hånden.

Jeg er på tur til Oslo, fordi det er der jeg bor.

soundtrack: James Taylor – October Road

Jeg så deg i går på gata, og plutselig var ikke byen lenger så stor.

Jeg liker Oslo, det gjør jeg. Jeg var ikke direkte redd da jeg kom hit, men heller ikke trygg på byen de kaller tigerstaden. Kanskje noe som ligner på engstelig? Det har noe med størrelse å gjøre. Det at man kan gå i flere timer og fortsatt være i sentrum er for meg en noe uhåndterlig sannhet. Men slik er det i Oslo. Og man venner seg til alt.

Og i går så jeg han altså på gata, og ikke fordi jeg er glad i han eller engang liker han spesielt godt, ble altså byen mindre stor. Å treffe på kjenning er bra. Det er en følelse av trygghet, og ikke minst tilhørighet. Man går forbi, smiler, nikker. Hilser, men stopper ikke, trenger ikke prate, «vi bor jo her begge to», betyr nikket, «vi kan heller ta en kaffe en dag, men akkurat nå er vi på tur til det vi skal gjøre i livet vårt i dag, snakke, det kan vi gjøre en annen dag, men jeg kjenner deg, og du kjenner meg, og her er vi». Og her er jeg.  Her bor jeg. Og det er ikke Harstad.. Det er ikke Nord. Det er ikke hjemme.

Jeg tror likevel jeg kan bo her. Og Oslo har jo noen ting som jeg faktisk ikke finner i Harstad. For eksempel trikk. Jeg er fortsatt særdeles engstelig på trikken. Men jeg øver meg, og jeg har begynt å bli glad i lyden av trikken.  Ikke når jeg sitter på den, men når den kjører forbi meg. Det er en lyd som jeg bare forbinder med Oslo. Og jeg liker Oslo, og jeg liker lyden av trikken. 

 Kanskje med unntak av  der i Brugata, der det bestandig er masse folk og et fortau som er litt for smalt. Og der er lyden av trikken skummel! For når jeg hører lyden av trikken vet jeg at hvert øyeblikk nå kommer trikken (for trikken suser, den gjør faktisk det, suser i sivet), og det kjennes litt ut som om den skal treffe deg i ryggen, og jeg får hjertebank og håndflatene mine blir klamme og jeg lukker øynene og blir svimmel og tenker at «Nå, nå treffer den meg!».  Men det går bra.

Det går nesten alltid bra.

  
soundtrack: Indigo Girls – Ghost

Neste side »