juli 2010


Jeg er 26 år.

Jeg pleier å si «26 og et halvt» når noen spør – mest kanskje fordi det får meg til å høres mye yngre ut. I dag ble jeg spurt om legitimasjon på vinmonopolet. Og jeg lo høyt, og sa «jeg er blitt så gammel nå at jeg blir glad av å få det spørsmålet!». Og han så på bankkortet mitt og lo litt, og så sa vi god helg, og jeg forlot med en pose med en kartong rød og en flaske hvit.

Så mange av de rundt meg er veldig opptatt av at de blir voksne, at vi blir voksne nå – as we speak. Forlovelser og bryllup er i ferd med å bli hverdagskost, de fleste av oss er «vi» og ikke «jeg», og barn.. vel – de er overalt.

Denne prosessen, som vel egentlig ikke er noen mer «prosess» enn resten av livet har vært så langt, burde på mange måter være naturlig, men likevel virker det som om mange av vennene mine plages og stresses av å bli eldre – og særlig av det å bli voksen. Jeg gjør ikke det.

Jeg registrerer at jeg er nærmere 30 enn 20. Jeg har kjøpt et hus sammen med en mann jeg ser for meg at jeg kommer til å være sammen med resten av livet. Jeg har en god, stabil jobb og lager middag opptil flere ganger i uken. I dag spiste jeg riktignok Grandiosa. Men jeg har kaffemaskin.  Og i går fikk vi hustelefon. _Hustelefon_. Den ene tingen som trumfer både barn, bolig, bryllup og blomsterbed.

Det vil si, vi har ikke den faktiske telefonen ennå – men vi har et nummer. Vårt felles telefonnummer. Og det skremmer meg ikke i det hele tatt. (Og det skremmer meg).

Å bli voksen er behagelig. Fremfor alt. Jeg er tryggere, jeg er penere, jeg er gladere , klokere og roligere. Det føles bra. Fremfor alt føler jeg meg sterkere enn før. Sterk.

Jeg føler meg sterk. Jeg har begynt å trene vektløfting igjen. Om natten drømmer jeg at jeg slår ned folk. Bare de slemme, så klart. Bare de som går på meg først. Jeg er ikke redd lenger. Jeg er sterk. Jeg kan bære børa for deg også, om det trengs.

lydspor: The National – Start a war

Advertisements

Det er den lukten vi bærer på. Som bringer bilder av første skolestart, ferieturer, og påskjønnelser. Bilder du trodde du hadde glemt, men som er der, og som betyr noe.

I det siste har jeg kjøpt mye brukt. Det er smart. Det er økonomisk, miljøvennlig, fornuftig, og ofte får du et mer unikt produkt. Sjansen for å gå på en lik kjole på fest er for eksempel forsvinnende liten når du handler brukt. Men umulig er det ikke.

Det er nok mest det siste som har vært avgjørende for meg når jeg har handlet klær og vesker brukt. Med møbler og… ting, da er det kun økonomi som er motivasjonen. Jeg skulle gjerne smykket meg med en grønn samvittighet og sagt at det handler om miljø, men det gjør det dessverre ikke. konsekvensen blir likevel den samme. Jeg handler brukt. Det er bra. For lommeboka, for miljøet, for de som kommer etter meg, i det hele tatt. Det er bra. Men det lukter ikke særlig godt.

Det bringer ikke frem et eneste minne. Min nye rosa mini, den lukter godt.

Den er ikke  brukt, og den skal ikke brukes, ikke av noen andre enn undertegnede. Det er en vannvittig følelse, et privilegium. Min datamaskin. Mitt eget rom. Det er ikke uten et visst press at jeg skriver disse første ord. fingrene mine har allerede vent seg til de små knappene som kalles tastaturet, selv om jeg riktignok fremdeles bommer av og til. Men presset handler ikke om det, det handler ikke om touch, taster eller tempo.  Det er disse ordene vi bærer på. Som må få slippe ut.

Hvordan skal vi ellers noensinne bli kjent med hverandre, hvis ordene ikke får slippe ut?

lydspor:  Bo Kaspers – Ett och noll

Flera vinklar