Dronninga av hoppeslott

Jeg kommer fra et smykke.

Som en perle i et blåskjell, slik ligger min by i fjorden sin.

«For en oppvekst du har hatt», sa han da han så utsikten fra stuen i huset til mine foreldre. Utsikten alene er nok til å fastslå ganske raskt at jeg har vært svøpt i lykke og beskyttelse. I tillegg har jeg fått fiskegrateng, melk, refleksvester og adventskalendere. Jeg var et heldig barn, det er jeg i grunnen fortsatt. Og jeg elsker byen min.

Noen dager elsker jeg den mer enn andre.Jeg tror disse dagene har det til felles at jeg enten tenker at hvis noen andre enn meg hadde sett det som jeg ser, så ville de ikke trodd sine egne øyne. Eller det at noen rent faktisk ser det jeg ser. Ser byen min for første gang. De ser ikke diskusjoner om bompenger, eller for få parkeringsplasser i sentrum. De ser fjellene, havet og lyset. De ser latteren min på en brygge, og de ser at sola varmer ansiktet mitt, selv om klokken er halv seks om morgenen. Og det er natt. Men vi ser ikke natten, den vises ikke på grunn av alt lyset. De ser på klokkene sine og klokkene sier natt, men vi sier dag, vi sier våken og latteren min buldrer og det er ennå masse vin og fins det øl? Vi har ikke tenkt til å være stille ennå. Ikke på mange dager ennå, ikke før festspillene er over.

Jeg er 24 år gammel, og har vært med på 25 festspill. Jeg er stolt av det. Jeg eier en del av festspillene, fordi jeg bærer det med meg i hjertet mitt. Jeg bærer med meg Lars Saabye Christensens prolog, den han leste i generalhagen i 1997. Jeg var fjorten år, og hadde ikke fått med meg navnet hans, bare ansiktet. Og ordene. Jeg gikk på han i byen, og med et barns naturlige likefremhet, gikk jeg bort til han og sa: «Æ likte så godt det du sa i Generalhagen.» Han ble våt i øynene, og det tok mange år før jeg skjønte at dette er noe av det fineste jeg har opplevd. I hjertet mitt har jeg Sagaen om en liten mann som møter en hund, og får sitt livs første venn. Jeg har den lille krittringen, som jeg tok min søster med på. Og hun stod i setet ved siden av meg og ropte høyt, «slipp dukka!», og jeg rødmet, fordi jeg skjønte at man ikke skulle rope på forestilling, men hun hadde jo rett, dere ødelegger jo dukka. Jeg har mange timers dansing til heftige rytmer, med musikk fra andre breddegrader, og temperaturer som langt overstiger det vi er vant til, og skjørtet mitt flagrer og jeg snurrer, og ingen kan snurre som meg. Og jeg har det, jeg eier det. Dansen, musikken, skjørtet, minnet. Det tilhører meg, men du kan få låne det. Hvis du vil. Jeg krever bare av deg at du skal elske det.

Alle jeg elsker, elsker festspillene i NordNorge. Slik må det være. Først og fremst søstrene mine. De som pynter seg like mye som meg til åpningen (eller nesten, i alle fall), og som prøver like hardt som meg å stå opp før tolv, etter nachspiel som har vart til klokken åtte om morgenen. Og det er et hardt liv.. dere aner ikke. Jeg smiler.

Jeg bærer med meg hvite kjoler, gule, og en rød. Jeg var forelsket i den rød. Altså, ikke i kjolen, men jeg var forelsket når jeg hadde den på meg. Når jeg hadde den gule kjolen på meg hadde jeg kjæreste, men slikt går fort over. Det går bra. I år var jeg hvit. Om noen år kommer jeg kanskje til å si hva jeg var i den hvite kjolen. Foreløpig er det for nært, jeg ser det ikke klart. Jeg har skjeve hornhinner, de har jeg arvet av mamma.

Før var det karneval på åpningen. Jeg kledde meg ut som mann et år, bart og hatt og vest. Jeg var tøff. Også var jeg mus et år, men det begynte å regne, så vi tok en svart søppelsekk over meg, og så var jeg bille i stedet. Det funket fint det, og NRK filmet meg, og jeg hvisket til venninnen min «Du, nu trur æ vi kommer på tv», og de filmet flere hundre mennesker som står og ser på en politiker som åpner festspill, men to små jenter forkledd som mus eller biller har snudd seg mot kameraet, og jeg hvisker i øret til Inga og jeg hadde rett. Vi kom på tv.

Jeg eier forestillinger som har fått meg til å gråte, konserter som har fått meg til å danse, netter som har fått meg til å smile, musikere jeg har kysset i smug, sko jeg har tråkket i stykker på dansegulv, og som jeg etterhvert har sparket av meg, for man trenger ikke sko under festspillene i NordNorge.

Jeg elsker Festspillene i NordNorge. Et sted, en tilstand. Hvor formuer og damers bryst er store, til å hvile på. Hvor man ikke trenger sko eller vin, beruset blir man uansett. Og jeg er den flinkeste til å snurre.

Mest elsker jeg lyset i øynene til alle dere som ser byen min for første gang. «This is amaaazing» sier dere, og drar på ordene, slik at jeg skal forstå at dere ikke forstår hvordan det er mulig. Og jeg sitter på ei kai i en liten nordnorsk by, og ingen forstår bedre enn meg at det ikke kan forstås. Sola varmer ansiktet mitt og snart skal jeg gå hjem. Men vi skal ikke sove. Ikke riktig ennå. Ikke så lenge vi klarer å holde oss våkne, og så lenge det fins øl. Det fins øl, ikke sant?

lydspor: Halvdan Sivertsen – lyst hele natta

Ikke si at du elsker meg. Du elsker meg ikke.

Elske, det gjør man når man blir voksen, det er ikke dueller og kurtiserting og tryster. Det er ikke den scenen hvor de hopper i fontenen fordi de er så forelska, og det bobler på innsida og man vil lage lyd og rote. Du kan lage lyd, og du kjenner mange av mine lyder. Men ikke alle. Du vet ikke hvilke lyder jeg lager i søvne, og når jeg har mareritt og våkner våt av svette i senga eller i senga di. Jeg vil ikke akkurat si at de lydene er viktig, og i alle fall ikke viktigere enn latteren min, eller lydene jeg kan lage på gitaren, eller når jeg synger med helium-stemme. Det er bare det at de er en del av pakken, og man vi vite om hele pakken før man begynner å snakke om kärlek.

Ikke si at du elsker meg, «elsker» handler ikke om romantikk. Du elsker ikke meg. Du håper på meg. Og jeg liker å være noens håp, men når du sier at du elsker meg så ødelegger du, fordi du sier at det jeg er, det vi er enige om at jeg er nå, ikke er nok. Og jeg antar at hvis man skal si at jeg har lært noe i det hele tatt, så er det at jeg er nok. Jeg er bra nok, høy nok, smart nok, rask nok, søt nok, sterk nok.

Og ingen skal få lov til å få meg til å føle det som om jeg ikke er bra nok igjen. Det er alt.
Jeg sier ikke at du gjør det, altså! I alle fall ikke hele tiden, kanskje bare når du sier det med «elsker». Og det er vel kanskje paradoksalt. Kanskje jeg overreagerer. Det vil tiden vise. Bare ikke.. Jeg tror ikke på deg. Du elsker ikke meg. Du vet jo ikke hvem jeg er.

Jeg ønsker meg kjærlighet, jeg ønsker meg tosomhet. Jeg leter etter den, tror jeg. Jeg tror på den. Og jeg håper. Når jeg drømmer om den, så drømmer jeg om teite hverdagsting. Jeg ser på mennesker som elsker hverandre, og jeg ser at de heier på hverandre. Og jeg tenker på travle hverdager, og fiskegrateng. Jeg ønsker meg det. En som ligger i senga en kveld jeg har vært ute på byen når han ville være hjemme, og jeg skulle kanskje bare ta et glass vin, men ramla utpå som jeg (la oss innse det) svært ofte gjør. Og Jeg kryper oppi senga og lukter av fyll, og håret mitt lukter røyk, og jeg sjangler og ler litt for høyt, som jeg svært ofte gjør. Og selv om han blir irritert over at brisne meg kommer og vekker han, så skal han le, kalle meg håpløs, og dra meg inntil seg. En gang, når jeg tok toget fra Bergen til Oslo, hadde jeg en kjæreste som sovnet på armen min, egentlig hele siden min. Jeg satt skjevt og hadde en dings fra stolen oppi rumpa. Det gjorde sinnsykt vondt, men jeg flyttet meg ikke, for da hadde han våknet. Jeg vil ha en som kan lage fiskegrateng, og som ikke flytter seg, selv om han får ondt i rumpa. Og som hater å ta oppvasken, det gjør jeg og. Aviser og sånn. Kveldsmat og hverdag. Jeg trenger ikke romantikk og blomster liker jeg ikke. Jeg er dessuten allergisk.

Ikke si at du elsker meg før du vet hvordan bæsjlukta mi er og ikke har noe imot å klemme kvisene på ryggen min og har hørt meg kjefte og smelle når jeg er premenstruell ikke si at du elsker meg før du har hatt sex med meg om morgenen, før vi egentlig har våknet, og når vi egentlig ikke har tid. ikke si at du elsker meg før jeg har laget frokost til deg, og innrømmet at den filmen jeg gråter mest til av alle er «little women», og utelukkende fordi den minner meg om søstrene mine. Ikke før vi har tilbrakt en hel dag i sengen sammen, og håret mitt lukter seng og søvn, og laknene lukter av deg og meg. Og huden er varm og trøtt. Sånn som huden blir når man ligger i sengen hele dagen, og det gjør jeg nesten aldri. Ikke engang det vet du om meg, ikke fan at du elsker meg.

Dette med å finne ut når og hvordan er vanskelig.

Som oftest er spørsmålet Hvem.

Bøker og tekster jeg har lest, sanger og filmer som later som de handler dette med å finne ut hvem man er, jeg får en følelse av at de egentlig handler om andre mennesker. Ikke om et Jeg, men om alle de andre. Hvilke mennesker man velger. Og selvsagt sier det masse om hvem man er. Pocahontas for eksempek. John Smith eller Kokoum. 

Det som handler om Hvem er viktig, og det sier mye om et Jeg og.

Selv tror jeg ikke at jeg er i stand til å velge mennesker. De gangene jeg velger mennesker ut ifra objektive standarder, går det bare til helvete uansett. Jeg vil heller vente til jeg ikke har noe valg. Og i all denne selvransakelsen som mennesker som jeg, som er ekstremt selvbevisst og ikke har fjernsyn, nødvendigvis bedriver, er det bare andre spørsmål igjen. 
Det handler ikke om hvem. Det handler nå om hvordan, hvor ofte, hvor mye, hvor høyt, hvor ekte.

Og så få sier noe om dette når og hvordan, så lite er sagt. Hvor ofte og hvor høyt? Skal jeg rope eller hviske? Jeg holder på å bli den jeg skal være. Det er en tåpelig ting å si, all den stund det er dette jeg har gjort hele livet. Helt fra jeg ble født. Det er ikke så lenge siden, men det er hele min evighet. Forstå det den som kan.

Jeg er et barn, men jeg har blitt fryktelig gammel. Jeg er et barn, men jeg har rynker i pannen. Hvis du går helt nærme, kan du se at jeg har et arr under mitt høyre øye. Det er som et lite hakk i huden. Som om en del av huden min er fjernet. Jeg har en mann som ser meg, og han fortalte meg at øynene mine er ulike. Jeg visste at de forandret farge, men ikke at de var forskjellig fra hverandre. På sett og vis skremmer det meg. Jeg har stått foran speilet i så mange timer av mitt liv at jeg trodde jeg kjente hver flik av kroppen min, og i alle fall ansiktet. Så kommer det en mann og ser på meg og forteller meg noe om meg selv som jeg ikke visste. Jeg er svært usikker på om jeg liker det.

Det er mye jeg er usikker på. Og det er sunt å ikke være så sikker på alt. Konspirasjonsteorier er dessuten veldig morsomt. Noen sannheter er imidlertid hevet over enhver tvil. Noen ting _Vet_ man. Noen ting vet jeg.

Jeg vet at jeg elsker lukten på kontoret mitt. Når jeg kommer inn på mandags morgen, og dokumentene ligger i stabler som er skremmende høy og jeg blir litt stresset. Selv da elsker jeg lukten av kontoret mitt. Selv når jeg har pusset de svarte skoene mine, og sjefen min kommer inn og spør om jeg sniffer. Så ler han høyt av sin egen spøk, og går ut igjen før han glemmer at han kom inn for å spørre meg om noe. Det går bra, han kommer straks tilbake.

Jeg vet at den køen jeg stiller meg i på butikken alltid vil gå saktere fremover enn alle de andre. Dette er en nokså ubehagelig sannhet, men man kan alltids bruke den til noe fornuftig. For eksempel se etter de slemme menneskene. Og så stille seg i køen hvor det er flest slemme mennesker, så får de en aldri så liten straff for at de er slemme. Det spørs om det funker. Jeg har vel mine tvil. Det åpner i det minste muligheten for å godte seg når køen somler, og kassaappatet streiker og minibankterminalen går over på reserveløsning. I stedet for å bli irritert, kan jeg smile for meg selv og tenke at jeg fører til mer rettferdighet her i verden.

Jeg ofrer meg gjerne for en god sak. For å være helt ærlig, gjør jeg det vel gjerne for en rekke halvdårlige og.

lydspor: Indigo Girls –  Love’s Recovery