Jeg trodde aldri, aldri, aldri at jeg skulle være her, se meg selv i en slik situasjon.

Aldri si aldri? Bare om du mener det nok til å si aldri, aldri, aldri.

Jeg så meg selv i en rekke andre situasjoner. Som evig ensom, alltid på leting etter noe, alltid lengtende. Eller også; alltid dronningen av melankoli, alltur nostalgisk, aldri i nuet, aldri glad. Glad er som kjent følelsenes Dolly Parton. Passer mye bedre da med en tilbakelent Billie Holliday. Det er ikke noe for meg å drive å være glad i tide og utide. Det så jeg for meg. Mulig melankolsk med myke minner. Jeg så aldri meg selv her.

Hva var den viktigste dagen i livet ditt? Hva er det viktigste øyeblikket i livene våre? Er det når vi fødes, eller når vi dør? Ditt første minne, eller dine siste ord? Når du blir forelder, eller skjønner at du aldri blir det? Er det når vi finner Gud, er det når vi mister Gud, er det når vi faller for hverandre eller ganske enkelt når vi faller? Er det bryllupsdagen eller når vi er helt alene. Er det når du er sterk eller når du er svak?
Så blir de stående disse tre. Sove, spise, jobbe. Men mest av alt jobbe.

November er grå og kald, og det regner. Jeg lengter etter snøen, og lyset, advent. Selv om ventetiden føles uutholdelig, allerede nå. Dager er som uker, timer er som dager. Det mest skremmende er likevel at tiden plutselig har gått, at jeg har passert så mange dager med lysets hastighet, år har gått og jeg skjønner ikke hva jeg har brukt tiden min til. Jeg vet at det var dager jeg strevde med, og andre dager som jeg klarte å utnytte. Hvor jeg har gjort godt, hvor jeg har båret lys. Vært lys. Når mørket er svartest, er det veldig vanskelig å huske hvordan lys ser ut, hvordan det føles. Når jeg skrur opp radiatoren og setter meg på huk foran den, kan jeg få en svak fornemmelse av hvordan lys kjennes ut. Som varm luft som blåses mot deg. Jeg er så kald, dette har vært den kaldeste høsten jeg kan huske. Det har regnet så mye, det har ikke snødd i det hele tatt. Jeg lurer på om det aldri skal komme snø. Jeg lengter etter snø.

Jeg hører på julesanger, selv om det er november og mørkt, ikke et lite julelys i sikte. Butikkene flommer over av julemarsipan, kapitalister er så dumme; skjønner de ikke at det er lys vi trenger?