mars 2011


Ingen vil være med på et synkende skip.

Det er både sunn fornuft og høyst forståelig, at når skipet begynner å synke, så forlater de fleste skuta. Det er heller ikke spesielt overraskende at det er rottene som hopper av først.

Filmen «Pax» – som jeg ikke har sett og ikke kan uttale meg om kvaliteten av – blir omtalt som en gedigen fiasko i norsk film (Aune Sand, can you hear me). Ikke bare på grunn av kvaliteten på filmen – sluttproduktet, men også på grunn av et stjernespekket skuespillerensemble, store ambisjoner, forhåndsomtale langt over gjennomsnittet, og, ikke minst; gode økonomiske rammer – også på grunn av støtte på ti millioner fra Norsk Filmforbund.

Forfatter Nikolaj Frobenius var den som i sin tid (2007) vurderte filmen som så god at han valgte å gi den støtte. Dette angrer han åpenbart på i dag, ja, kanskje skjemmes han endog.

Det er flere mannlige enn kvinnelige profesjonelle aktører i norsk film. De fleste filmer som gis offentlig støtte, er følgelig også regissert av menn, har mannlige produsenter og mannlige manusforfattere.

I forlengelsen av ovennevnte er det også slik at de fleste filmer som får dårlige kritikker, er laget av menn. Jeg snakker ikke om forholdsmessighet her – men sannsynligvis er det slik at når du ser en norsk film, er den laget av menn. Har den fått offentlig støtte, er sjansen enda større for at den er laget av en mann. Så ser du en norsk, dritdårlig film, har den nok en mannlig regissør – rent statistisk sett.

Jeg har sett mange dårlige filmer, og lest enda flere anmeldelser av dårlige filmer – norske som utenlandske. Mange, sannsynligvis de fleste, har vært regissert av menn. De fleste har fått en eller annen variant av offentlig støtte. De fleste som får offentlig støtte til sine prosjekter er jo menn.

Jeg har likevel til dags dato aldri hørt at en film er dårlig A; fordi den har en mannlig regissør eller B; at den har fått støtte på grunn av regissørens penis.

Go figure.

Det er også fristende å ta den gamel «jøde-testen», og sette inn ordet «jøde» der hvor det opprinnelig stod «kvinne».

– Den ubehagelige sannheten er at regissøren aldri ville ha fått støtten dersom han ikke var jøde. Regissøren er ikke talentløs, men ville neppe fått denne støtten uten jødekvotering, mener Frobenius på Twitter.

Reklamer

«Framsnakking». Framsnakking meg i rumpa.

Hvorfor har alle ellers oppegående, tilsynelatende intelligente mennesker adoptert dette ordet, trykket det til sitt bryst og liker – endog bruker – det? Det er et helt meningsløst, innholdsløst begrep. Og det er ikke spesielt vakkert, heller.

Jeg forstår opprinnelsen. Det er ment å være en slags antitese til «baksnakking». VEL. Baksnakking handler jo om å gå bak ryggen på noen. «Framsnakking» må da bli å snakke.. foran noen?

Det er åpenbart ikke det som menes med begrepet, jeg skjønner det, alle skjønner det. Når man skal introdusere NYE ord, må det være lov til å stille krav. For meg er det et absolutt minstekrav at det ordet faktisk betyr og høres ut som, er det det er ment å skulle omfatte. «Framsnakking» oppfyller ikke det minstekravet.

Det paradoksale i at de ulike menn (!) som mener å ha funnet på ordet, nå krangler seg i mellom om hvem sitt ord det er, er jo et kapittel for seg. Det er vel neppe framsnakking slik gudfedrene mener at det skal være. Ikke skjønner jeg hvorfor de vil ha «æren» for ordet heller!

Så blir jo spørsmålet; Dersom disse samme menn hadde gitt hverandre æren for unnfangelsen av ordet «framsnakking» – ville det da være framsnakking eller baksnakking?

Jeg forstår jo at det er meg det handler om.

(Det meste handler jo tross alt om meg.) Her, som på de fleste andre områder, er det altså min dagsform som er problemet, ikke mine omgivelser.

Jenter mellom 14 og 19. Sånn cirka. Noen dager blir jeg litt lattermild av dem, av og til nærmest rørt og varm om hjertet fordi jeg synes synd på dem, jeg har ondt av dem, og jeg heier så veldig på dem. Alle sammen, jeg heier på dere.

Andre dager, blir jeg slem. Og irritert. Jeg får lyst tilå slå og rope, eller enda bedre; smile tilbakelent og være drepende sarkastisk.

I dag er en sånn dag. Og jeg skjønner at de ikke egentlig er mer irriterende i dag enn andre dager, og at det egentlig er mine egne følelser som er noe annerledes enn det som må beskrives som normalen. Jeg er bakfull (ikke helt uvanlig, innrømmer det), jeg har søvnunderskudd som en tenåring på LAN, jeg har skittent hår og fryser og svetter om hverandre. Og jeg sitter fast på en flyplass. Jeg kan ingen steds gjøre av meg, jeg har vært på alle butikker her to ganger og jeg er drittlei. Jeg har en kaffe, en sofa og et bord. Det er ikke synd i meg.

På bordet ved siden av meg har en gjeng med jenter satt seg. Den verste typen. Fem stykker (hvilket medfører at en av dem alltid er litt på utsiden), alle med ettervekst og overdimensjonerte gensere/skjorter og svært stramme bukser. Det er greit – alle ser vi dumme ut når vi er på den alderen. Selv hadde jeg gule bukser og en lilla minnie mus-skjorte. Joda, vi har alle våre skjelett i skapet.

Problemet er snarere at de roper, krangler høylydt og er slemme mot hverandre – rett foran meg. Jeg får lyst til å blande meg, å si «Hør her! Resten av livet deres kommer dere til å måtte konkurrere på ulike vilkår mot menn i yrkeslivet, på hjemmebane, hva gjelder familie, fremtoning, utdannelse, kjærlighet, sex. Alt. Vær på lag med hverandre. Det blir ikke bedre av å få oppmerksomhet på bekostning av andre jenter, TA ROM på bekostning av guttene. I klasserommet, på fest, på byen, her og nå. Ikke vær slemme med hverandre. Javel så gikk hun ene jenta på fest uten dere i går og det var kanskje litt dumt av henne. Og jeg skjønner at det var dødskjipt å måtte ligge på en sofa med uteliggerne. Så da er mitt spørsmål til dere Hvofor i helvete gjorde dere det? Dere er jo fire stykker, dere hadde en kveld sammen, GJØR noe, ikke bare sitt der og klag over hun som dro på fest – lag deres egen jævla fest.»

Jeg ser for meg at dersom jeg hadde fulgt min første innskytelse og faktisk holdt ovenstående tale til disse jentene, hadde det ikke ført med seg noe særlig annet enn et par høye øyenbryn fra nevnte jenter. Tanken er dog fristende.

Jeg heier på dere, jeg heier så inderlig på dere. Tvil likevel ikke på at jeg kommer til å konfiskere den forbannede hår-sprayen dersom du treffer kåpa mi en eneste gang til.

Alanis Morisette – Hands Clean

På flyet bak meg sitter det en idiot.

Vi flyr melkeruta gjennom det lange landet mitt, som jeg elsker – men som av og til oppleves som utilgjengelig. Vi har mellomlandet flere ganger, byttet fly, ventet på ulike flyplasser, og selv om vi fremdeles skriver morgen hva gjelder alderen til denne dagen i reisens tegn, har vi vært reisende lenge, svært lenge.

Kanskje hele livet.

Idioten har klart å sitte på setet bak meg på samtlige flyvninger. Jeg er noe i nærheten av rasende. Han drakk øl til frokost, pratet ekstremt høyt med sin noe uvillige sidemakker, lo så alle seterader i flere meters omkrets ristet. Det er sant. Jeg trodde først det var turbulens. Han sparker meg i ryggen og er i det hele tatt så irriterende at jeg er i ferd med å klikke.

Nå har han sloknet. Og han snorker. Selvfølgelig. Og som alt annet ved Idioten, er også snorkingen hans irriterende høylydt, hans blotte eksistens er en ren provokasjon for alle normalt oppegående mennesker, det må den da være? Det kan ikke være meg det er noe galt med. Dersom han sitter ved siden av meg på flybussen, hopper jeg av på første stopp. Jeg har aldri før savnet en musikkspiller med lokalt lagrede filer mer enn jeg gjør akkurat nå.

Jeg har satt på super mario-spillet på telefonen min, og puttet pluggene i øret. Jeg tenkte ikke på at jeg ikke kan bruke spotify når jeg flyr. Jeg er vant til å fly til egne spillelister. Det er vanligvis et must for i det hele tatt å lette. I går var en dag tyngre enn gjennomsnittet. Jeg tror jeg har brukket tåen min, det verker som besatt. Gud straffer på stedet – det hele er nok min feil.

Denne langstrakte kjærligheten, som jeg elsker, men som av og til oppleves som utilgjengelig. Det hele er nok min feil. Jeg har tilbragt mesteparten av mitt liv i lengselens hus. Jeg vet ikke om jeg er villig til å gi slipp på lengselen, jeg lengter etter den. Det er nok verken sunt eller særlig formålstjenlig, men det er ekte. Eller er det kanskje det at det ikke er ekte som gjør det hele så forlokkende? Hvordan skal jeg kunne svare på det, sier Gud, jeg er jo ikke allmektig.

Nå er jeg over skyene, det slutter ikke å overraske meg hvor robuste de ser ut. Hvordan kan det ha seg at jeg ikke kan gå over skyene, i alle fall skli over dem med ski på beina? Jeg er født med ski på beina, jeg er tross alt norsk, som alle gode mennesker, og alt godt i meg stammer jo fra dette ene, at jeg er norsk. Jeg kan sikkert gå på ski over skyene, de ser så robuste ut, det kan ikke stemme at jeg faller. Sannheten er fryktinngytende; at det som er robust ikke er det, og at det som er skjørt, er det. Er dette mitt ansvar?, spør Gud. Ja, sier jeg. Jeg vet at jeg lyver.

Det er løgn, alt sammen. Det er melankolien som får meg til å føle meg hel, tenker jeg. Det er i alle fall ikke sant. Melankolien er bare et fint ord for depresjonen, til gjengjeld er det svært mye finere, det er vakkert. Melankoli. Det høres ut som en sang, en melodi. Det har den fine lyden n og k lager når de settes sammen på riktig måte, slik som for eksempel i plankton. Det vakreste ordet i verden.

Det er greit å ha en hule å gjemme seg i, en grotte. Som for eksempel Den grønne votten, i varm ull, hvor det er klamt, men varmt og trygt; slik er også min grotte. Min vott. Tåre-vott. La meg gjerne være i fred her, i alle fall en stund. Det å skulle gå gjennom livet helt upåvirket fremstår som en noe uoverkommelig oppgave. Er det det du vil at jeg skal gjøre? Du må ikke være så emosjonell, sier Gud. Det syns jeg er nokså frekt å kreve. Særlig all den tid det jo er du som har plassert meg i denne situasjonen, her på jorda.

Alle disse handlingene vi kaller emosjoner, de skyldes jo noe, de kommer fra et sted. De kommer fra deg, alt dette er din feil. Og jeg er egentlig nokså forbannet i dag.

Vennlig hilsen Ragni.

lydspor: Regina Spektor – man with a thousand faces