mars 2008


SKULEPLASSEN
Når klokka ringjer 
for fyrste timen,
ligg skuleplassen att
som eit konkret dikt.
 
Tett trakk av gruppor
framfor inngangen
sakleg dryftande
månerakettar
og sekundar i St.Moritz.
 
Halvferdige snømenner
stend att
etter dei minste.
 
Rundt veggene far
etter einstødingar,
der stod han og ho.
 
På uthusveggen
ei spræne av snøballar,
ei knust rute på do,
yver døri til styraren
eit svivyrdsleg kast.
 
Bokstavar i snøen:
Solveig + Knut,
Åse + -- han rakk
å strjuka det ut.
 
Ute på plassen
bol etter slagsmål,
dropar av naseblod
og ein grøn vott
 
– Jeg har ikke tid, du skjønner jeg skal på kino. Vi får heller ta det igjen en gang.
Dessuten hadde hun fått stygge tenner.
HAH!
 Jepp, jepp. Jeg er ikke noe stort menneske. Men jeg er ganske sterk, jeg kan drikke tre liter melk på rappen, jeg kan snurre lenger enn noen jeg kjenner uten å bli svimmel, og fortere og.
 Dessuten har jeg en fox i lomma.
lydspor: Jason Mraz – The Remedy
Jeg skriver så kort fordi det er så mye jeg vil si.
Hvis jeg ikke passer på ordene mine, avslører de meg. Penalet mitt er fullt av hemmeligheter, og hvis jeg begynner å skrive så løper fingrene avgårde over tastaturet, og de skriver det som er inni meg uten noen som helst form for filtrering. Det har jeg ikke lyst til. Ikke fordi det ville vært så farlig at det stod her, eller på et papir, kanskje. Jeg hadde vel fint overlevd det, vi overlever alt.
Poenget er at jeg vil si disse tingene, ikke skrive dem. Jeg vil bestemme selv når de skal komme ut av meg. Det er ikke lett, det er kanskje umulig. Men man må jo forsøke.
Så i mellomtiden må jeg skrive om uvesentligheter, for å bevare i alle fall noen hemmeligheter.
Jeg kunne for eksempel skrive om at jeg har verdens fineste kjøkkenbord. Et som moren min lutet egenhendig, mens hun var gravid med meg. Hun fikk lut på øyet, og det gjorde at hun nesten ble blind. Men bare nesten. Det lukter godt av det bordet, det lukter tre, lut, mamma, melk, og søstre som bråker. På den ene siden er det en million (minst) små hakk, akkurat på kanten av bordet. De hakkene har jeg laget. Jeg satt i en tripptrapp-stol med en gaffel og hakket i bordet. Hver dag. Jeg er litt usikker på hvorfor jeg gjorde det. Jeg fikk jo ikke lov. Det så jo ikke pent ut.
Og selv om jeg liker tanken, så tviler jeg likevel på at jeg gjorde det for å bevise at jeg har vært der. Sånn at i dag, når jeg sitter alene i en leilighet, og ikke er et barn lenger, og drikker kaffe og tenker på voksne ting, og har briller på nesen, sånn som mamma har, så er jeg likevel på samme sted som jeg var en gang for tusen år siden. Det er en fin ting. En ting som er lett å glemme.
Når jeg ser hakkene, så blir jeg minnet på hvem jeg er. Og jeg husker hvordan jeg og søsteren min satt under bordet og lekte, og at det var plass til tre indianerlandsbyer under det bordet, og at hvis vi satt helt stille der, så ble vi usynlig. Og hvis noen kom og satt seg på min plass, kunne jeg stikke hendene inn under skuffen i bordet, og skyve den fort ut, slik at den traff magen til den som hadde satt seg på plassen min. Jeg kunne smyge og snike. Under det bordet var jeg stammens høvding, dronning og pirat. Og pappa hadde grå ullsokker, og mamma var barbent.
Som sagt liker jeg tanken på at hakkene er der for en grunn. At Ragni¤4 lagde dem for å hjelpe Ragni¤24 å huske. Jeg liker tanken, men jeg tviler på at den kan legges til grunn, sånn helt uten videre. Jeg var et oppvakt barn. Men så fremsynt kan jeg neppe ha vært. Skjønt, man kan aldri vite. Og man må alltid håpe.
 Jeg kunne skrive noe om det. Men det vil jeg ikke. Det er jo litt kjedelig med kjøkkenbord og melkebarter, jeg mener, sånn i lengden.
Jeg vil heller si at det nå er snart fire måneder siden jeg la en fox i lomma di, og jeg er så lei av å vente på at du skal finne den, og bli overrasket og smile. Og tenke på meg, solboller og akebakker. Så unnskyld at jeg spør men.. har du tenkt å kjenne etter snart eller?
lydspor: Sidsel Endresen – Barmhjertige søstre