november 2009


Jeg forsøker å skrive ønskeliste og jeg får det ikke til.

Det er ikke fordi jeg har alt jeg trenger (selv om jeg selvsagt har det), det er fordi jeg ikke vet hva jeg vil ha.

 

Den foreløpige listen; snø til jul, tjukke sokker, tv-serier på dvd, plater, ny stift til platespillere, bøker og selskinnssko.

Forslag?

Reklamer

[hanes.jpg]

Det er bare en historie i bibelen jeg ikke liker.

De fleste historiene, alle historiene, handler om kjærlighet. Pakket inn i hvert sitt papir, men alltid kjærlighet. Det er kjernen, det er det det handler om. Alltid.

Historien om den bortkomne sønn en den eneste kjærlighetshistorien jeg ikke liker. Sønnen som får utbetalt hele arven sin, leker og spiller, reiser jorden rundt og ødsler bort det han har fått. Som reiser tilbake først når han ikke lenger har noe annet valg – og blir tatt imot med åpne armer og får dyr slaktet til sin ære, fest og vin, alle vennene får komme på besøk, han får iPhone og flatskjerm, det største rommet med best utsikt og kjærlighet. Uforbeholden, grenseløs kjærlighet.

Jeg har hatt en ekkel følelse i magen hver gang jeg har lest denne historien. Tidligere tror jeg det handlet mye om at jeg er den sønnen som blir hjemme. Som jobber jevnt og trutt, som fullfører ting på normert tid og sjelden eller aldri tar sjansen. Jeg ville ikke vært den du heier på i en romantisk komedie. Jeg er kjedelig. Min hjemkomst ville aldri ført til en fest av noe slag, fordi jeg alltid har vært hjemme, og alltid gjort det klart at jeg er hjemme. Jeg har dokumentert det – her overlates lite eller ingenting til tilfeldighetene.

Sjalusi, kort sagt. Sjalusi var lenge alene grunnen til at jeg hatet og hater den historien.

I de senere år har også ensomheten og stoltheten spilt sine roller i mitt ubehag. Faren, som er behandlet som en idiot, som en arvelater og ingenting annet – som er ydmyket – han står der med åpne armer. Og selv om jeg skjønner at poenget med historien nettopp er nevnte fars storhet – så sitter jeg igjen med en fornemmelse av avsky mot hans selvutslettende ynkelighet.

Han er så liten. Han har ingen stolthet. Og det er visst det guddommelige over det hele. Spar meg. Det minner meg om Ragni 13, som satt i friminuttene og masserte den kuleste jenta i klassen, og var så takknemlig for at hun kunne være sammen med henne, i nærheten av henne, la noe av ditt glitter dryppe ned på meg, se meg, gjør meg glitrende og synlig. Og som sa unnskyld for at hun hadde sagt ifra da hun ble dårlig behandlet, som  sikkert hadde overreagert og som burde finne seg i mer. Som var redd for å ikke få lov til å være i nærheten av med. Som var redd for å si noe, av frykt for å kaste glør i de øynene hun ville skulle se på henne. Jeg har glitter, men det er usynlig. Jeg er usynlig.

Jeg vet ikke om Ragni 25 fortsatt er usynlig. På noen måter er hun nok det, utvilsomt. Men jeg er ikke redd lenger. Jeg er ikke redd for å være alene, ser du ikke hvor stor og flink jeg er blitt? Og jeg orker ikke! å stå der, med åpne armer, å ta imot deg. Det vrenger seg i magen min, og mer enn noen gang før kjenner jeg at jeg fortjener bedre. Jeg behøver ikke deg, og da kan man kjenne etter og; vil jeg ha deg?

Tilgivelsen er guddommelig. Å stå der og ta imot. Å vende det andre kinnet til. Kanskje er nettopp det hemmeligheten. At man må elske noe annet høyere enn seg selv. Noen andre. Jeg er nok ikke et godt menneske. Ikke på den måten gode mennesker er et godt menneske. Det er sinne i meg, sinne, stolhet og bitterhet. Jeg er et menneske som hater. Jeg sier ikke at jeg hater deg, men det finnes i meg, hatet. Og jeg orker ikke å stå med åpne armer og ta imot. Det skal mer til denne gangen. Og hvis du ikke har mer å tilby, ikke mer å gi, mer å gå på – ja da kan det faktisk være det samme. Takk for meg. Og takk for besøket. Det er stadig øl igjen i kjøleskapet, og fisk har jeg i fryseren.

Jeg fortjener kanskje ingen plass i bibelen. Men du fortjener kanskje ingen plass i livet mitt. Har du tenkt på det?

lydspor: Magnola Electric Co. – Northstar Blues