januar 2008


Her skal jeg skrive noe sant. (Er du klar?)
Noen ganger gjør jeg meg til selv om ingen ser på. En gang stod jeg og stirret på meg selv i speilet i fire timer. Jeg forlot speilet bare fordi jeg var i ferd med å besvime av sult og fordi det sved i lårene mine.
Jeg har en kneskade, men jeg vil heller operere enn å ikke gå med høyhælte sko.
Jeg hater å dusje. Særlig delen med å få vått hår. Jeg gjør det kun fordi jeg må. For å bli ren. Av og til, når jeg ikke behøver å gå ut av huset på mange dager, blir håret mitt så skittent at det forandrer farge fullstendig. Jeg føler meg ikke skitten nå. Men jeg vet at jeg må dusje i morgen tidlig, og jeg gruer meg.
Jeg spiser ting som ligger på gulvet, men jeg tar ikke i dørhåndtak med hendene.
Jeg klarer aldri å sitte på do uten å streife innom tanken på at en rotte svømmer opp i doskåla og biter meg i rumpa. Hvis jeg sitter på en utedo, er rotta byttet ut med en mink.
Den skumleste filmen jeg noengang har sett er «Gjøkeredet». Jeg er redd for at jeg egentlig burde være innlagt. Jeg lurer på om det er noe alvorlig galt med hodet mitt.
Jeg gråter hver gang jeg ser den scenen i Love Actually, hvor statsministeren i Storbrittania (Hugh Grant) avviser den amerikanske presidenten, setter han skikkelig på plass. Når han sier: «we might be a small country, but we’re a great one too», triller tårene fritt nedover meg. Hver gang. Det er ikke fordi jeg har gitt opp. Jeg tror enda. Jeg er utålmodig. Jeg er lei av å vente.
Forrige gang jeg ble lei av å vente, så stakk jeg bare, og det var det smarteste jeg har gjort på lenge.
En gang bestemte jeg meg for å flytte til en annen by fordi jeg gikk inn i en butikk der de spilte en sang som jeg tolket som et tegn. Jeg ser etter tegn hvorenn jeg går. En gang fikk jeg det for meg at jeg ikke kunne krysse gaten før en mann i frakk hadde gått forbi meg. Jeg ventet i en time og førtisju minutter.
Jeg ble dødsskuffet da jeg fortalte deg det med sangen, og du så på meg som om du syntes jeg var rar.
Jeg syns det er flauere å kjøpe dopapir enn å kjøpe kondomer eller angrepille.
Jeg har en stjerneformet føflekk på min høyre overarm. Av og til så svir det i den, og klør. Jeg tror den har vokst. Jeg nekter å gå til legen og sjekke den. Det er ikke fordi jeg er redd. Det er fordi jeg syns den er pen å se på.
Av og til når telefonen min ringer, får jeg instinktivt en følelse av at den personen som ringer meg har avslørt noe galt jeg har gjort. Det skjer helt uavhengig av om jeg rent faktisk har gjort noe galt. Jeg lar være å ta telefonen da. Jeg legger meg ned ved siden av telefonen og later som om jeg sover.
Jeg skjønner at personen som ringer meg, ikke kan se meg. Men jeg klarer ikke å la være å ta telefonen med mindre jeg later som om jeg sover. Så jeg lukker øynene og legger hodet sånn som jeg tror det må ligge når jeg sover. Det må se ganske teit ut.
En gang, på universitetet, så fikk jeg et spørsmål som jeg ikke klarte å svare på – så jeg lot som om jeg besvimte. Idet kroppen min traff bakken, slo jeg hodet i en murkant og fikk hjernerystelse.
Spørsmålet var: «Vil du sitte ved siden av meg under forelesningen?»
lydspor: Skunk Anansie – Secretly
Reklamer
I dag fyller en veldig god venninne av meg 25 år. Ida, heter hun, Ida 25 år.
Måten vi ble venner på er egentlig ganske spesiell. Eller kanskje helt vanlig. Vi er på mange måter ulik, og min voldsomhet og hang til det lett dramatiske var omstendigheter som gjorde at hun tenkte om meg at jeg var sprø, og at vi aldri kom til å bli venner. Hennes stillhet og det at hun var avventende, gjorde at jeg ikke egentlig la merke til henne. Vi angikk ikke hverandre, over en lengre periode. Men det gikk over.
En dag så inviterte jeg henne på middag, og ingen av oss er egentlig helt sikker på hvorfor jeg gjorde det. Men jeg gjorde nå engang det. Og vi satt på mitt rom, i mine blå stoler og med store tekopper. Jeg liker store tekopper.
Vi begynte å prate, og vi har egentlig ikke sluttet siden. Vårt vennskap fortoner seg som en samtale som ikke ser ut til å ta slutt. Vi prater. Mest av alt kan det vi’et vi er beskrives med at vi prater. Vi møtes, setter oss ned, og ordene renner ut av oss, og de kommer fort, de fosser. Av og til lurer jeg på hvorfor vi prater så fort, jeg tror det har å gjøre med at vi vet at uansett hvor lenge vi lever og uansett hvor mye vi prater, så kommer vi aldri til å rekke å ha alle samtalene vi kunne ha hatt. Så det gjelder å utnytte tiden godt. Det er punkt én. Vi prater fort.
Punkt to er jo selvsagt innholdet i praten. Det sier seg selv, men det kan likevel sies. Vi er opptatt av nyanser. BARE i mine samtaler med henne, er jeg på denne måten opptatt av detaljer og nyanser. Hva hun hadde på seg på en fest, hvilke ord som ble brukt i en tekstmelding, hvordan stemmen hans låt når han sa det. Hvordan papir hun har i skriveboken sin. Jeg tror jeg kan si nokså sikkert at hun vet det meste om meg.. Det vil si, omtrent like mye som meg. Like detaljert. Det er ikke verst. Særlig siden jeg ikke blir lei av detaljene. Og ikke hun heller, hun er interessert. Det spiller ingen rolle om vi gjentar oss selv. Det er jo refrenget. Det er noe av det beste, det er her alle kan synge med. På versene har vi soloer.
Punkt tre er muligens det viktigste av alt. Det at vi er på samme lag.
Det hender jo at vi i våre ordvekslinger uttrykker frustrasjon for andre mennesker, venner eller fiender. Eller potensielle fiender, eller venner med våre kjærester/prosjekter eller hva som helst. Konkurrenter. Kanskje særlig konkurrenter. Og aldri så tydelig er det at vi er på samme lag, som når det kommer på instinkt, en nøye tilmålt og hundre prosent subjektiv veiing og måling som alltid gjør at vi kommer ut som vinnere. Hun er alltid bedre. Jeg er alltid bedre. Vi er annerledes, vi er bedre! Det er faktisk oss to mot resten, vi er de spesielle to, de som har skjønt noe. Det er oss to mot røkla. Vi er på samme lag.
Det er godt å ha noen som alltid er på ditt lag. Det er fantastisk at denne «noen» er en som man i en rent objektiv måling også ville ha valgt til sitt lag. Hun er den store og sterke og raske gutten som alltid blir valgt først på fotballen, i så måte. Jeg ville ha valgt deg om jeg kunne. Jeg er forsåvidt glad for at vi ikke har valget. I alle fall ikke lenger.
Vi kommer til å snakke så lenge vi lever, mye og fort. Og nå er hun 25, -tjuefem- år gammel. Det betyr at vi er voksen. Og det de voksne sier, det er loven. Vi skal snakke så lenge vi lever. Mye. Når vi blir gammel, så kommer vi kanskje til å snakke sakte. Har du tenkt på det?
Vi er de menneskene som vi tenkte at vi skulle være når du ble 25.
Det er jeg utrolig stolt av. Jeg er stolt av oss, og jeg vet at du er det og.
Vi prates.
lydspor: Missy Higgins – ten days

«And if you tell me yours, i’ll tell you mine
and we will clean the cobwebs out of one anothers minds.»

De tingene jeg gjør når jeg nettopp har begynt å bo i en leilighet.
En egen leilighet.
Stå i timesvis å se ut av kikkehullet – selv om det ikke egentlig er noe å se på. Naboens dør. En gang. En skitten matte, og en trapp. Ta et skritt tilbake – se på døren. Ta et skritt frem – se gjennom kikkehullet igjen. Holde pusten når naboen plutselig åpner døren, og egentlig ser rett mot meg. Klarer du å holde pusten helt til han er ute av syne? Han fomler med nøklene, han somler, han gjør det med vilje!, han mister dem på gulvet, det går ikke, der har han låst, det går, han retter på lua, han plukker opp posen, det må være søpla, og nå går han. Det gikk.
Gå sakte fra rom til rom. Lukke dørene når jeg forlater et rom. Det er dører mellom rommene her.

Trykke på bryterene. Skru lyset av og på. Registrere at det virker. Det virker helt som det skal, og det er egentlig litt fantastisk. Åpne kjøleskapet som riktignok er uten mat, men som har begynt å få en temperatur som gjør at når jeg kjøper noe mat så kan jeg sette det inn der. Appelsiner for eksempel. Melk. Gulerøtter. Sånne ting. Ting som man har i kjøleskapet sitt, sitt eget kjøleskap.

Jeg er herre i eget hus nå, jente i egen jungel, ragni i eget rom, dronning i eget hoppeslott.
Jeg har kjøpt en turkis gardin til soveromsvinduet mitt, sånn at jeg kan trekke den til side og se månen. Månen ligger over bryggeriet hver kveld når jeg er på tur til å sovne, og den lyser, selv om øl-skiltet i røde neon-lys-bokstaver gir den en dempet rødlig glød. Det er som om månen rødmer der den ligger på skrå, og jeg smiler og kan ikke la være å lure på hva den har å skjule. Jeg rødmer nesten bare når jeg har noe å skjule. En kjærlighetsblomst på hodet, for eksempel. Eller en sinnatagg i øyet.
(Som i torn, ikke sant?)
lydspor: Nick Drake – Pink Moon
  -Den dagen du giftet deg satt jeg og så jeg på gamle Woody Allen-filmer.
Jeg så ned på mobiltelefonen min, jeg oppdagen datoen, og tenkte denne setningen: «Den dagen du giftet deg satt jeg og så på gamle Woody Allen-filmer.» Og jeg tenkte at det var en fin setning. Jeg vet ikke om den betyr noe. Jeg har ikke et spesielt forhold til Woody Allen. Jeg synes av og til at han er litt slitsom. Og oppskrytt. Men likevel. 
Setningen var fin, den.
Det er ikke for å være slem eller noe, men det var nok nå. Og det er ganske deilig å komme til erkjennelsen at jeg er den viktigste i livet mitt. Jeg smiler når jeg tenker på det, jeg er stolt. Jeg har langt hår som jeg fletter selv.
Jeg står opp klokken seks hver morgen. Og morgenkvister eller ettermiddagsved, det spiller ingen rolle. Det er ingen stille fugler her, det er bare skrikende måser og kråker som skjærer i luften med lydene sine. Og jeg liker det. Jeg liker det veldig godt.
Jeg føler meg usårbar.
Når jeg går gjennom gaten, den som starter i porten min (fordi nå bor jeg en plass med en port), så føler jeg at jeg eier livet mitt. Jeg går på jobb. Jeg går på jobb i magiske sko. Jeg kan gå hvor jeg vil i de skoene. Jeg havner på jobb hver dag. det er et godt tegn. Jeg havner stadig vekk der jeg vil havne. Og mens jeg går i magiske sko bortover en islagt gate som jeg aldri faller på, så smiler jeg. Og de som bor her, De andre som bor her, de smiler tilbake til meg.
lydspor: Norah Jones – Feels like home