mars 2009


dsc04007

Nei, jeg tok feil! Heldigvis.

dsc04005

Jeg tror bestemt at jeg er trist i dag.

Jeg har en kjæreste. Han er splitter ny.

Det føles veldig bra. Å ha en, og å være noens kjæreste. Altså, ikke bare «noens» da, men hans.

Jeg er ikke så veldig vant til å ha kjæreste. I alle fall ikke som dette. Som nå. Jeg må innrømme at det følger med en del ubehageligheter og. Det å ha noe å tape er en nokså fryktinngytende tilstand å være i. Denne tilstanden minner meg også om de andre gangene jeg har hatt noe å tape – hvor jeg har tapt. Det har endt i katastrofe hver gang. Noen store katastrofer, og noen nærmest ubetydelige, som en skrape i vannoverflaten. Egentlig har det bare vært en virkelig _katastrofe_.

Jeg håper ikke katastrofen leser dette, han er så selvopptatt, han kommer til å tro det er han jeg snakker om med en gang. Men uansett, denne katastrofen er unntaket. Regelen er at jeg ikke åpner opp for muligheten for store katastrofer.  Jeg slipper ikke folk for nært, jeg holder dem på en replengdes avstand. Jeg holder fortet og jeg forsvarer meg godt. Mitt liv. Min verden. Mitt hoppeslott. Du kan få komme på besøk hvis du vil. Men jeg forandrer ingenting for deg. Jeg har tapt hver gang.

Denne gangen vil jeg ikke tape. Jeg vil ikke miste Hoppeslott-gemalen. Jeg innser imidlertid at jeg er en novise når det gjelder å knytte meg til mennesker.

Så jeg har åpnet opp for muligheten om at det kanskje, selv om det har formodninger mot seg, ikke har vært alle de andre det har vært noe galt med… men meg?

Tanken er rar, ekkel og vanskelig å venne seg til. Men etter at den første gang klarte å snike seg inn i hodet mitt, har den bitt seg fast. Jeg er nok vanskelig. Ekstremt vanskelig. Det kan føre med seg morsomme situasjoner. I alle fall morsom i ettertid.

For eksempel: Jeg våkner opp i vilt adrenalinraseri, som fyller meg fra topp til tå. Jeg har drømt at Hoppeslott-gemalen ikke bare har flørtet med søsteren min, han har også unlatt å forsvare meg mot trærne når de jaget meg gjennom skogen. Dårlig, dårlig Gemal. Derfor våkner jeg i denne tilstanden av nevnte raseri. Og jeg bestemmer meg for å agere på det. Jeg snur meg så hardt i senga at Gemalen våkner, og er litt forfjamset. Han smiler, kryper inntil meg og sier «god morn, Kjære» (seriøst! Hvem er det som gjør sånt?). Jeg grynter til svar. Gemalen spør om jeg har sovet godt, har jeg det bra? Jeg svarer med å brøle «Ja NU bryr du dæ om æ har det bra nu!».

Ikke bra.

I ettertid ser jeg at dette muligens er en tanke urimelig. Det går jo bra. Det vil si, det gikk bra den gangen. Han ler av meg, og kysser meg, og kjefter tilbake hvis jeg fortsetter å kjefte på han. Jeg er imidlertid redd. Hvor mye galskap er det rom for før man dreper kjærligheten? Når slutter tankespinnet mitt å være sjarmerende nevrotisk, og går over til å være en irriterende og urimelig galskap som det ikke går an å forholde seg til?

Nytt problem: Jeg er a-menneske. Dette er ikke i utgangspunktet et problem, tvert imot mener jeg det fører med seg utrolig mye fruktbart, nyttig og deilig! Alle de morgenene dere sover dere gjennom, tilgi dem ikke, de vet hva de gjør. Problemet oppstår i mitt møte med b-mennesker. Min elskede venninne som jeg setter høyere enn omtrent alt, er b-menneske. Det eneste vi har kranglet om, er søvn og graden av viljesløshet når man er trøtt. Min påstand: Det er bare å stå opp! Man er like trøtt om klokken er 0600 eller 1600. Hun ble rasende av dette, og kom med en lang tirade om hvordan b-mennesker blir diskriminert i samfunnet. Give me a fucking break, sier jeg bare. Hrmf.

Gemalen er ikke b-menneske. I helgene står vi opp rundt åtte, og jeg elsker det. På hverdagene er jeg vant til å stå opp rundt 0600. Han er vant til 0800. Og jeg blir irritert og provosert over at han bare ligger og sover når jeg vil at han skal være våken.

Eller, det blir ikke helt riktig. Det er mer det at jeg ikke forstår hvordan gutter egentlig er skrudd sammen. I senga kan de bare gjøre to ting later det til; pule og sove. Og misforstå meg riktig, jeg synes begge de to tingene er både passende å gjøre i senga og deilig å gjøre med Gemalen, men skal vi ikke prate da??

Skal vi ikke oppsummere dagen, fortelle hva som var bra og hva som var dårlig, og vet du hvem jeg møtte, og hvis du skulle være et dyr, hvilket ville du være da? Eller, om morgenen, hva drømte du og hva skal vi gjøre i dag, og hva skjer på universitetet i dag og syns du egentlig jeg ser tjukk ut i den grønne kjolen? Eller kan jeg ha den på meg? Når er Bukta-festivalen igjen? 

Bare han ser snurten av ei hodepute, sovner han jo! Jeg blir gal. Og jeg lar han ikke akkurat sove, jeg ligger urolig, jeg snakker skarpt/høyt til han, dytter/klyper (!) han i siden, og sier at han ikke er glad i meg når han ikke svarer. Jeg blir i det hele tatt provosert av mennesker som sover. Det er jo helt sykt! Jeg kan ikke fortsette med det. Men det er så vanskelig! Jeg vil at vi skal våkne samtidig, snakke og kose og kanskje ha litt morgensex og være ute før alle de andre menneskene er det – ikke bare sove! Sove kan vi gjøre når vi blir førti!

Ser dere? Jeg er urimelig. Og muligens en smule sprø. I dag stod jeg opp av sengen – 0615 – irritert og surken, med kommentaren; «Hvis du bare skal sove, så står nu æ opp!» Gemalen var ikke helt våken, klødde seg i øynene og sa noe sånt som «hæ? eh.. god morn?» Jeg marsjerte rundt i leiligheten, dusjet, sminket meg, ryddet, vasket klær og kledde på meg. Og marsjerte til jobb. Ca halvveis, i verdens fineste morgenlys, slo det meg at han ikke kunne vite at jeg hadde forsøkt å vekke han med ren vilje, og at det at han sov lenge (hm.. ok ikke lenge) ikke har noe å gjøre med at han ikke er glad i meg. Og at mennesker som sover provoserer meg og at det må jeg venne meg av med. Slutt, Ragni. Det er nok nå.  

Jeg øver meg. Jeg prøver å være raus, for eksempel, og jeg prøver å snakke med mild stemme, og å skille mellom min redsel for å bli såret og det at han gjør noe som sårer meg. Det er grusomt vanskelig. I tillegg må jeg venne meg til å ha en gutt i leiligheten min. De gjør så mye rart, vet folk om det??

Neste kapittel: Playstation. Og det enorme fjernsynsapparatet han har flyttet inn i stuen min! *grøsse*

Du bør være verdt det.

lydspor: Kari Bremnes – Det skjer nå med oss alle underveis

Because women’s work is never done and is underpaid or unpaid or boring or repetitious and

we’re the first to get fired and

what we look like is more important than what we do and

if we get raped it’s our fault and if we get beaten we must have provoked it and

if we raise our voices we’re nagging bitches and if we enjoy sex we’re nymphos and if we don’t we’re frigid and if we love women it’s because we can’t get a «real» man and

if we ask our doctor too many questions we’re neurotic and/or pushy and if we expect childcare we’re selfish and

if we stand up for our rights we’re aggressive and «unfeminine» and if we don’t we’re typical weak females and if we want to get married we’re out to trap a man and if we don’t we’re unnatural and

because we still can’t get an adequate safe contraceptive but men can walk on the moon and if we can’t cope or don’t want a pregnancy we’re made to feel guilty about abortion and…for lots of other reasons we are part of the women’s liberation movement.

 ~Author unknown, quoted in The Torch, 14 September 1987

Og tankene vandrer og glasset er tømt, og Fredrik (for eksempel) er gammel men livet er skjønt?

Noe sånt.

Så her kommer det jeg elsker. Lørdager, når man våkner tidlig fordi man begynte å drikke så tidlig at man ikke klarte å holde ut lenger enn at man er i seng nesten før gullrekka er over sånn at man får sove lenge, og likevel våkner av seg selv i syvtida. Og sola skinner og det drypper, det regner fra takene men ikke fra himmelen, og ingen kan gråte da, og man strekker seg og merker at man er varm. Da jeg la meg i går kveld var jeg kald, jeg måtte ha sokker på, jeg frøs så fælt. Sokkene klistret seg inntil huden min, når de er så kalde føles de nesten våte, men så kjenner jeg etter, og de er ikke det, ikke engang mellom tærne. Når jeg våkner, er de blitt varme, og sokken har sklidd av på den ene foten, og på den andre er den nesten helt av. Den har krøllet seg rundt ankelen min, og hælen i sokken er under tåbladet. Og jeg ser ned på føttene mine, og de ser nesten pene ut. Nesten, sier jeg, for føtter generelt er nokså stygge.

Så kafé. Det er så fint vær, det burde være påske, det er så fint at menneskene blir stresset, man må få noe ut av dagen. Særlig de som liker å gå på ski. Det er en sånn dag for skiløyper.

Også de da, som sitter inne og rister litt, og ser på fjelltoppene de ikke er på og været de ikke utnytter, de får kanskje aller minst ut av dagen. Dagen som våknet med alle muligheter, med alle forutsetninger for å bli bra, som ble Dagen som de ikke fikk noenting som helst utav, Dagen for skuffelser. Tilgi dem ikke, ha ikke medlidenhet med dem, for de koser seg ikke der de er og de gikk ikke dit de ville. De hadde kanskje ønsket seg litt gråvær. Men fortjener de det? Ikke foreløpig. La dem dingle. Vi er ikke som dem. Jeg smiler når jeg tenker dette, jeg tenker kanskje ikke at vi er bedre (løgn), men vi er annerledes. Vi sluntrer i gatene, vi leier, vi slenger oss ned i en gammel sofa på en gammel kafé og smiler til gamle kjente og nye aviser, vi får sverte på fingrene og du har litt på nesen, men det skal jeg ikke si. Ikke ennå.

Og ingen vet noenting som helst, annet enn en melding om stabilt og rolig vær. Jeg foretrekker stormen, jeg innrømmer det. Det er for øvrig en overflødig innrømmelse, all den tid du vet det fra før av, men jeg sier det likevel, ikke så mye for opplysningens del som for at jeg egentlig syns man skal si hva man tenker og foretrekker, selv om stormen jo vet at jeg elsker den. Jeg sier det likevel, for å minne både meg og stormen på det, jeg elsker stormen, jeg foretrekker stormen. Denne sola, denne snøen, denne lørdagen, det kan aldri vare. Det vil aldri vare, snart går det over. Takk og pris for det.

Jeg foretrekker, tross alt, stormen.

lydspor: Sidsel Endresen – Epilogue