mai 2010


Grønn glede.

Som bretter seg ut som en ny gressmatte på en gammel stadion, til en klubb som har rykket opp til eliteserien. Som har duppet opp og ned mellom divisjonene som et daukjøtt i vann, men som likevel tror, håper og kjemper. Som bretter ut matta og opp ermene (det heter vitterlig ikke «armene», skjerpings!) og gjør seg klar for nye slag. Og grønne gleder bretter seg ut og dekker over snøen som falt i fjor, som himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer, og gir grobunn for nytt håp. Ny tro. Og det sitrer, det summer. Selv lenge før det kommer folk for å samles rundt det, lenge før det kommer knotter og høye spark og klager fra bortelaget, så ligger matta der, og innbyr til kamp.

Grønn glede, som marsipanlokket på en kake som er oppkalt etter et klesplagg, av alle merkelige ting. Men så skjønner man det likevel, fordi det dekker over og holder inne fyllet. Kremen og sukkerbunnen. Og det er grønt. Og det er latter over pappa, som blandet klesplagget med en frukt, og derfor kom ut fra bakeriet med et grønt eple.

Det er grønne epler i hopetall. De ligger oppå hverandre, det er hauger. Jeg har aldri i hele mitt liv vært på epleslang. Det er ikke så rart, kanskje, i Nord-Norge så vokser ikke epler på trær, da må man slange seg i butikken, og det er nesten verre enn slange i paradis, for da må man stjele, og den som stjeler lyver, og jeg har nok problemer med å forholde meg til virkeligheten som det er. Jeg har aldri i hele mitt liv vært på epleslang, men en gang, en annen gang, så var jeg på en Rema-butikk som den gang lå rett over gata fra Fotball-puben, og  kan hende ligger den der ennå, det vet jeg ikke men det er ikke poenget i denne omgang. Jeg gikk dit en lørdags ettermiddag, rett før ølsalget stenger, og det bugnet av folk, de var stresset, de var redd for å bli stående i kø for lenge og ikke rekke å betale for ølet sitt før klokken gikk ifra dem, da måtte de ha drukket noe helt annet, kanskje melk. Jeg kjøpte ikke øl, jeg kjøpte bare et enslig, grønt eple. Foreldre og barn, studenter og stortingspolitikere så på meg med sjokk og vantro, der jeg la mitt grønne eple på rullebåndet (heter det det? «Rtullebåndet»?) og betalte 3,50,- for det. Jeg skjønner jo det, at man skal være forsiktig med grønne epler. Du må ikke smile så bredt, de kan se deg.

Det er grønne fjell, som skyter opp av havet i en forskrekkelig fart, slik at gresset blir nervøst og biter seg fast og blir med helt opp til toppen, og der ligger det og kan se ut over hele Lofoten. Det er bare i Lofoten at fjellene er grønne helt til toppen. Grønne gensere dekker fjellene, og beskytter dem mot kulden som kommer med høststormene. Grønn glede som holder svart gull unna. Enn så lenge.

Grønne øyne og grønne øyer. Hvor vi drikker lyst øl fordi vi ikke liker det mørke, men vi later som om vi drikker mørkt øl, og tar bilder av Guinnes-logoer over hele øya. Og jeg tar bilder av deg og du ser trist ut, men det er du ikke, du bare poserer, og du tar bilde av meg og jeg ser glad ut, men det er jeg. Jeg kommer til å bli en gammel dame som bor i grønne sko, og jeg er glad på onkli – prikkende, boblende glad. Sjøgress og sjøsprut.

Det er det grønne havet som er fullt av alger, og som gjør blåskjellene giftige, men som jeg ikke klarer ikke å elske. Det er flo og fjære. Og tang. Det er ikke til å komme unna at det er tang.

Det er grønne fingre, som jeg må øve på, fordi vi har en hage som trenger stell. Hvor rever skal temmes og blomster gro (i vinduet). Og såpåss har jeg da skjønt – for å komme til himmelen må man kunne telle til grønt.

Helt til grønn glede.

lydspor: Coldplay – Green Eyes

Advertisements

Vi er blitt to. Det er oss to mot resten, mot røkla.

Det er ganske vanskelig å være to, syns jeg. Det er lett å kysse, lett å være forelsket. Lett å komme hjem til deg, lett å velge unna alle de andre alternativene. Lett, lett, lett. Men det er hardt å være to likevel.

Det verste er dette med å være et godt menneske – å være bra nok. Jeg har alltid ment, og jeg mener fremdeles, at man kan forandre verden – hver og en av oss. Vi har et valg – vi kan gjøre verden bedre, mer rettferdig, eller vi kan la være – og gjennom det gjøre verden til et dårligere sted. Jeg var så fornøyd.

Jeg resirkulerte, sparte strøm, hadde ikke fjernsyn, plukket opp søpla etter meg, hadde fadderbarn i alle verdensdeler, ga penger til gode bistandsorganisasjoner.  Jeg hadde ingen fordommer, eller, det vil si, jeg hadde nesten ingen fordommer, og de jeg hadde jobbet jeg med. Jeg spiste sunt, nesten ikke kjøtt, for vi spiser for mye kjøtt i den vestlige verden. Jeg skrev leserinnlegg, var engasjert, jobbet for en bedre verden all den tid jeg hadde. Også var jeg på kontoret, jeg var pliktoppfyllende og tilgjengelig og jeg kunne føle at jeg ble bedre. Hele tiden – dag etter dag – litt bedre. Man må jo forsøke. Hvis vi ikke  i det minste forsøker å redde verden, så kan vi like gjerne bare legge oss ned å dø med en gang.

Problemet med å være to, er at man må være god i livet. Det er mye enklere å være et godt menneske når man har livet på en replengdes avstand. Når det kommer så tett innpå, så blir det bare kluss, da blir alt vanskeligere. Det blir vanskeligere å puste, vanskeligere å være raus, vanskeligere å være tolerant. Det vanskeligste av alt er å være nok – å være bra nok. Jeg i meg, ingenting mer, ingenting mindre. Med alle mine brister og bragder. Det er så vanskelig.

Jeg kommer nok aldri til å bli… tilfreds. Men jeg er langt oftere glad nå en før. Det er jo bra. Og selv om jeg liker det, så merker jeg at jeg savner melankolien. Jeg er nok ikke helt god. Jeg smiler av meg selv nå, og mine dramatiske måter, og min hang til melankolien. Det er det vakreste ordet. Melankoli og plankton er verdens aller vakreste ord. Det høres ut som små melodier. Melan-koli. Jeg liker det jo, jeg blir glad av det. Og jeg synger høyt, jeg roper, skråler, slik at Robert får konkurranse i å ha den heseste stemmen, og det er triste sanger og jeg smiler.

Det er hardt å være to.

lydspor: Bob Dylan – Lay, Lady, Lay

Flyet durer. Det kjennes ut som om veggene rister. Lyden forandrer seg når jeg lener meg frem og ser ut av den lille luken med plast som de kaller «vindu». På tross av vinduets åpenbare begrensninger hva gjelder gjennomsiktighet og plassering, er utsikten spektakulær.

Vidda slår imot meg, endeløse sletter dekket av snø, grus og stein. Ikke en liten knaus vises fra hvor jeg sitter, alt ser bare fryktinngytende flatt ut.

Det går opp for meg at jeg befinner meg ved verdens ende. Så øde som dette er det  bare ved verdens ende og i Lars Saabye-Christensen-dikt.

lydspor: The Killers – Romeo and Juliet