april 2010


Hvis man hører en trist sang mange nok ganger, så blir den glad til slutt. 

Når du har spilt den så mange ganger at sporet er slitt, at melodien er blitt litt tynnere, som en litt for utvannet drink eller som en tyggis som du har tygget på lenge, kanskje i mange dager, da blir den noe annet, ikke akkurat som å gå fra trist til glad, kanskje, men i alle fall som å gå fra en ting til noe annet. Allt ting forandrer seg.

Jeg liker nesten bare triste sanger. Mine favoritter, i alle sjangre, inneholder stort sett et ikke ubetydelig innslag av melankoli, hjertesorg, nostalgi, savn eller depresjon. Aller mest gjør de inntrykk på meg, de sangene som handler om noe man har mistet i seg selv. Illusjoner som brister, skyenes bakside, å miste drømmer, eller evnen til å håpe mot alle odds.

På tross av en etterhvert imponerende og fortsatt voksende platesamling (musikk som filer, og ikke som plater? Pføy!) skjer det liten egentlig fornying i mitt musikalske hjørne hjemme.

Det er stort sett de samme sangene, om igjen. Alt kan som kjent repeteres, og det å lytte til kjenninger er jo som oftest en mer tilfredsstillende affære enn å måtte bryne seg på helt nye lyder. Helt nye problemer. Takke meg til de gode gamle problemene. De som jeg kjenner ut og inn, og vet alt om. Det er ikke det at man får løsningen, men man kjenner dem. Man kan synge med. Og mens jeg sitter slik på en sofakant og blar i noen andres platesamling, som egentlig ikke er en platesamling, men et elektronisk kartotek, hvor du ikke bare kan skrive inn sangen du vil høre, men også spille den av umiddelbart etterpå, helt uavhengig av spor, platebytte eller noen andre, gammeldagse forsinkelser, går det opp for meg at det er nettopp det jeg er; en gammeldags forsinkelse.

Jeg liker at ting tar tid, og jeg liker at man kan lukte på hendene at man har spilt plater. Eller gitar. Så sterk er min kjærlighet. Og vi sitter der, og jeg insisterer på å bestemme hvilke sanger som skal spilles og jeg erkjenner at det er svært lite sjarmerende. Heldigvis har jeg god smak – det har reddet meg fra utallige små naturkatastrofer. Og musikken? Den er som før, det spilles nesten bare triste sanger, og de er spilt så mange ganger, de gjør meg glad, vi brølesynger, og de er så fine, uansett om de handler om revolusjoner, rullende stener, regnvær, roser eller hva det enn er igjen å synge om: triste er de. Ingen sanger blir spilt ferdig, vi kommer svært sjelden lenger enn halvveis. De sangene som kommer lengst, de  som kommer halvveis og litt til, de vinner.

Og jeg?

 Jeg er den verste av dem alle. Jeg er så utålmodig, jeg hater at ting tar så lang tid. Jeg er så røyksugen at jeg gleder meg til å tenne den neste røyken mens jeg er halvveis i den første. Jeg er den verste av dem alle.  Det må skje fort, og jeg brølesynger. Brennevinen svir i munnen, halsen, magen, jeg liker det virkelig ikke, men jeg øver meg. Øvelse gjør mester sier de.

De glade sangene gjør meg trist. Forstå det den som kan. I dag er jeg, når jeg kjenner etter, imponerende glad. Det har jeg tenkt til å være en god stund nå.

lydspor: Joni Mitchell – Both Sides Now

Reklamer

Fordi jeg er tøff og modig og slettes ikke redd. Og fordi det verste som kan skje er at jeg driter meg ut. Kjære Gud velsigne meg så jeg ikke driter meg ut.

Den som intet våger intet vinner.

Ragni 16 ville feiga ut. Garantert. Ragni 26 skal i det minste forsøke. Det er kanskje den viktigste forskjellen.

Det er ikke det at jeg ikke er redd. Det er bare det at jeg også er modig.

lydspor: Eva Cassidy – Songbird