For det første så klarer du deg veldig bra.

For det andre tror jeg alle har det sånn, en gang i blant. Det er jo laget sanger om den berømmelige dørstokkmila. Den er en velkjent fiende. Kanskje skal man bare begynne med å si noe om det man liker. Regn, for eksempel – det har vi jo til felles.

I dag morrest da jeg våknet, dundret det på ruta. Det jeg elsker mest med å ha takvindu rett over senga, er den lyden det lager når det regner. Det minner meg om hytta i Vesterålen. Der jeg lå på hemsen sammen med søstre og søskenbarn. I stua under oss lå morfar, eller pappa hvis morfar ikke var med. En av dem lå der, og passet på at det var fyr i peisen. Det måtte alltid være fyr i peisen. Uansett hvor varmt det var ute, ble det iskaldt i den lille hytta med mindre det var fyr i peisen. I alle fall er det slik jeg husker det. Muligens kan det være at det ikke var spesielt varmt de ukene i august vi var der. Hvem vet.

Alle har sin drivkraft. Jeg bruker å late som at min drivkraft er kjærligheten, arbeidet, landet og politikken. Sannheten er at jeg ikke aner hva som er min drivkraft, jeg føler meg helt tom for driv. Kanskje det er Angsten, den konstruktive angsten for å drite meg ut. Kanskje det er Ensomheten, som både er forlokkende og skremmende på en og samme tid. Kankje det er Sinnet. Sinnet som får meg til å vaske effektivt, snakke tydelig og være helt klar over mine grenser og hva jeg fortjener. Hva jeg er verdt.

lydspor: Billy Bragg – The Saturday Boy

Reklamer