Hver gang jeg får ferie, virker det som om jeg alltid har hatt ferie.

Ikke i begynnelsen, når man pakker og stresser med å bli ferdig på arbeid, finne ut når man skal dra og når man rent faktisk drar. Men akkurat når man merker at man har ferie, og kan sove lenge, akkurat i det man skal til å sette pris på ferien, kommer man inn i feriemodus – og da virker det som om man alltid har hatt ferie! Og da glemmer man kanskje å sette pris på tiden, smaker ikke på muligheten til å sove lenge, eller spise lang frokost og gå på tur, lese bøker og drikke vin. Man glemmer å be for englene, og englene glemmer å be for en.

Og motsatt; i det ferien er over, så virker det som om man aldri har hatt ferie! Jeg kjenner meg ikke uthvilt overhodet. Jeg er utslitt. Og jeg kan ikke huske å ha hatt anledning til å ha noen kvalitetstid med søstrene mine eller vennene mine eller HoppeslottGemalen eller noen ting som helst. Schwopp – borte.

På noen måter er det sånn med deg og. Når du kom inn i livet mitt så virket det som om du alltid hadde vært der. Du hører til, det er naturlig. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det ville være uten, og jeg husker ikke hvordan det var før. Jeg vet at det var ekte, og jeg vet at det var fint. Jeg hadde jo gode dager.

Jeg er lettskremt. Jeg er redd for å være sammen med noen, jeg er redd for å være alene, jeg er redd for ikke å satse, jeg er redd for å få for mye hverdag, for fort, jeg er redd for å tape, men jeg er også redd for ikke å vinne og jeg er mest redd for ikke å tørre å forlate konkurransen. Du, later det til, er ikke redd for noe. Jeg vet ikke akkurat om det er bedre.

Jeg har ikke lenger tilgang til hemmelighetene. Det gjør meg trist. Og jeg elsker å være trist, jeg elsker å lengte.

Det er så mange av menneskene som ikke aner hvordan det er å lengte. Hvor deilig følelsen av savn er. Jeg ser dere, og dere smiler og drikker kaffe latte og syns det er helt fantastisk. Dere ser ikke at det bare er kaffe med melk. Dere vet ikke at lengselens hus ikke har noen vegger. At de er revet av sjømenn, som lengter etter havet. Lengselen starter ingen sted, og den er undeløs. Det gjør vondt, og ibux hjelper ikke.

Likevel er det vanskelig å slippe den. Det innebærer jo at jeg må leve i mitt liv.

Og det er farlig, det. Jeg kan komme til å dø, og leve.

 

Lydspor: Leonard Cohen – The Partisan