februar 2009


Lykken, har jeg sagt, er å ha en fox i lomma.

Jeg har ikke spist fox på mange uker, ikke har jeg noen lomme på den fine, grå, audrey hepburn-kjolen min heller.  Men sola skinner i nord, den varmer hvis jeg går inn på det lille møterommet, tar opp persiennene og lukker øynene. Da varmer sola kinnene mine, og jeg tenker på mai, og utepils med polvotter og måseskrik og å gå i tog med rød nese. Jeg elsker dette nord, og særlig i februar, når sola kommer tilbake.

Jeg skriver ikke så ofte, og det er ikke fordi jeg ikke har mye på hjertet, tro du meg, hjertet mitt renner over av ting jeg har på det, og det hjelper ikke med borrelås og ikke med ibux heller. Savner du meg nå? Husker du meg? Det er så lenge siden jeg var i utlandet. Før var jeg ute i verden og svingte meg minst en gang i året. Sist jeg reiste noe sted var Paris. Det er så rart å tenke på hvordan livet mitt var der. Jeg husker det godt, og den kjolen jeg har på meg i dag (se over) kjøpte jeg på en liten butikk ved siden av Picasso-museet i Paris, jeg husker ikke hva bydelen het.

Jeg hadde kjærlighetssorg, og overalt hvor jeg gikk tenkte jeg på en som jeg skulle ha med meg, og alt vi skulle se sammen og dele. Jeg følte at ingenting hadde noen mening uten deg. Ingen bilder, ingen lyder, ingen byer (selv ikke Paris) burde egentlig eksistere når du og jeg ikke eksisterte. I alle fall ikke slik jeg ville det. Jeg tenkte at noe inni meg hadde dødd, og at håpet skrumper. Jeg vet ikke om det er sant.

Det er sant at jeg er eldre. Jeg er full av forbehold. Jeg er full av beskyttelse.

Jeg har hele mitt liv vært så stolt av dette ene ved meg selv, at jeg elsker uten beskyttelse, jeg legger hjertet mitt ut på et fat og sier «værsågod, ta for deg. Hvis du vil ha meg, kom og ta meg», og det har ofte ført til blodsøl og saltsmak og et generelt dårlig humør. Jeg gjør ikke det denne gangen. Jeg holder tilbake. For første gang er jeg ikke tre meter og fire minutter og fem følelsesgrader foran gutten – jeg henger litt etter.

 En del av meg nyter det, fordi jeg faktisk føler meg tryggere, og jeg er i stand til å ta noen valg underveis. Jeg er ikke viljeløs. Jeg er forelsket i deg – og jeg liker å være det.

Men jeg vet hva jeg vil ha, og (desto viktigere) jeg vet hva jeg ikke vil ha. «Sånn skal jeg ikke ha det», sa jeg i går, og det var ingen trussel om å forlate, men jeg vet nå, hva som funker for meg og hva jeg vil at mitt liv skal være fullt med og av. Selv om man ikke kan lage noen regler – så er jeg ganske klar på noen ting. Dette er en av dem. Jeg er for første gang ikke viljeløs.

En del av meg savner det. Det å gråte av redsel og riste av nervøsitet, ikke å klare å tenke på noe annet enn følelsene mine og det mennesket som fremkaller dype daler og høye topper, og får meg til å smile og le og bli rasende. Du gjør meg rasende, du får meg til å smile og flire, du gjør det umulig for meg å hate deg, men jeg hater noe, vit det, og ingen irriterer meg mer enn deg. Jeg gleder meg til aketurer og rødvin i skog og mark. Jeg er roligere nå.

Har det noe med han å gjøre, med deg, eller er det bare meg?

lydspor: Lars Winnerbäck – Min älskling har et hjärte av snö

Øyeblikket er av glass – og glass kan velte.

Den morgenen jeg våknet alene i senga og strakk hendene ut etter deg, skjønte jeg at nå er det for sent. Det er kanskje ikke meg og deg ennå, men det er for sent. Jeg har falt igjen. Jeg hater å falle, men jeg elsker å fly. En venn av meg har sagt som så, at å falle og å fly er det samme. Det er bare landingen som avgjør hva som er hva.

Jeg håper jeg flyr nå, men det er så vanskelig å vite. Dessuten så er jeg redd. Jeg slipper ikke taket, jeg vet at om jeg hopper nå, så er det enten eller. Fly eller falle. Jeg kommer til å slippe taket altså. Det lover jeg, jeg bare klarer ikke – ennå. Men det kommer. Kan du ikke bare gi meg litt tid? Det betyr ikke at jeg ikke liker deg, eller at jeg ikke kommer til å slippe taket – en gang. Bare ikke ennå.

Tidligere har jeg hoppet i det med huet og ræva først, og med hjertet balanserende i ei sølvskje i munnen min. Jeg er en klafsus, og det skjer titt og ofte at jeg velter. Og da knuses hjertet og glass velter og tiden smelter ikke, den renner ut, som sand av en hånd som knytter seg. Hvis du tar sand i hånda di og knytter neven, for å holde den fast, renner den ut. Hvis du åpner hånda, blir den liggende. Med mindre det kommer en vind og tar den.

Jeg har hendene i lomma, jeg.

I dag var det ikke mer jeg hadde å si. Jeg har malt et bilde som jeg faktisk liker. Nå står det inntil veggen på kontoret mitt og tørker. Ja. Jeg liker det. Jeg sa til deg i fylla at du skulle få det. Det var et uhell, jeg ville ikke gi det til noen, jeg malte det til meg. Jeg har en plan. Jeg har det bildet som hører til i hodet. De skal henge ved siden av hverandre. Nå må vi visst dele stue. Eller i det minste gang. Sukk. Dette går aldri bra. Men man kan vel ikke slutte å forsøke.

lydspor: Kari Bremnes – Ly