februar 2008


Det skumleste i verden er å vinke til Nordlyset. De sier det, her nordpå, at hvis man vinker til Nordlyset med noe hvitt, så kommer det og tar deg. Og ikke på den fine måten, slik at man blir hentet opp og får danse med dragene. Nordlyset er ikke snilt. Jeg burde ikke vinke til det, jeg burde ikke utfordre skjebnen. Men når man ser noe så vakkert, kan man ikke akkurat late som det ikke er der.
Jeg vet at jeg lyver. Det er ikke meningen, jeg trodde på det jeg sa da jeg det. Det med aldri mer og sånn. Men jeg er ikke så flink å holde ord. Ordene mister jeg, de triller ut av hendene mine, som perler gjør det, når snoren ryker. Etterpå står du der, med noen fillete tråder i hånden, og kan ikke forstå hvordan den lille tråden, så spinkel og lett å ryke, kunne holde sammen et kjede som virket så sterkt, så ubrytelig. Helt til det revner, og perlene triller ut, som perler jo gjør enten det er svin til stede eller ei. 
 Ordene mister jeg. De ramler ut av hendene mine, av munnen min, av fingrene mine, og jeg klarer ikke å holde på noen hemmeligheter. Selv når jeg ler avslører jeg de mest intime detaljer om meg selv. Jeg lager lyd, og jeg mister støtt og stadig ord. Jeg er ikke i stand til å holde ord.
Hendene mine er opptatt. De holder på handa di. Det er egentlig bedre.
lydspor: Sarah McLachlan – i will remember you
Reklamer
i dag har jeg tenkt til å være imponerende glad.
Hvis du ser antydning til tristhet, tungsinn og tyfus i ansiktet mitt, så ikke spør. Det er ikke det, det er bare de nye brillene mine, de gjør alt så tydelig, man ser for godt. Det er ikke meg det er noe galt med.
Jeg våknet i morrest og tok på meg  den rødeste lebestiften jeg har. Jeg stod der, på badet, med truse, den gamle tskjorta jeg sover i, som jeg har hatt siden jeg var va syv år gammel, og som derfor har blitt en slags magetopp, og med den sedvanlige bustete morgensveisen min. og store lepper i en knall rød trutmunn.
Det så ganske rart ut. Men det funket. Jeg er glad, jeg smiler, og jeg har planer om å være imponerende oppmuntret resten av dagen, resten av uken.
Bare følg med du.
lydspor: Bob Dylan – girl from the north country
Du vet den følelsen av at noe galt er i ferd med å skje?
Når de blonde jentene i en skrekkfilm går ut for å hente noe, eller «bare venter her så lenge» til de andre kommer tilbake? Eller når noen i en spøkelseshistorie tar snarveien over kirkegården. Du vet det. Det kommer til å gå til helvete. Og det er ingenting du kan gjøre med det. Du kan bare sitte å se på at det sakte, men sikkert (!) går til helvete. Sånn er det på film.
Noe annet er det når du selv gjør de valgene. Du setter deg i situasjoner hvor du vet at du til slutt kommer til å få det vondt. Og du sier kanskje til deg selv at du ikke har noe valg, at du ikke klarer og la være. Men det er ikke sant.
Du velger det selv, du setter deg i disse situasjonene, og det gjør vondt og jeg har valgt det selv, det er min egen skyld. Og nå går det til helvete. Det eneste jeg kan gjøre er å beskrive veien dit.
Nei. Det er ikke sant heller. Det er masse jeg kan gjøre, jeg eier livet mitt, og jeg har bestemt alt dette selv. Jeg vet at jeg kan bestemme meg ut av hva som helst. Jeg er bare ikke sikker på at jeg vil.
De litt mørke tankene, tungsinnet. Jeg velger det selv. For sannheten er at jeg liker det. Jeg kjenner det. Tungsinnet kan jeg definere, «nå kommer det» kan jeg tenke for meg selv, og jeg kjenner det igjen, og jeg kan håndtere det. Jeg er vant til det. Jeg vet hva som kommer. Vet hvor det vil. Så jeg koser meg med misnøyen, som man gjør med en gammel venn. Jeg ønsker den velkommen, jeg kjenner den igjen, selv om jeg vet at jeg egentlig har vokst ifra deg. Jeg vil bestemme selv nå.
Tror jeg.
Problemet er bare at.. jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg skal håndtere disse andre følelsene. Har du noen tips?
Jeg vet jo om den greia med turer i skog og mark. Og selv om ikke frisk luft kurerer alt, så er det i alle fall ingenting som blir verre av det (dette har jeg fra mamma, direkte sitat). Deilig er jorden, og all den jazz-musikken.
Lykken er å ha en fox i lomma, det er det jeg som har sagt. Direkte sitat.
Og jeg tror på det, jeg gjør det.
Men jeg har hull i mine lommer og kan klø meg selv på låret, og jeg koser meg med misnøyen.
Dumme, dumme meg.
lydspor: Nick Drake – Fly
De ler av meg på jobb.
Jeg peker på himmelen, «SE!», roper jeg, og de snur seg rundt og leter etter uidentifiserte flyvende objekter, stjerneskudd og andre fenomener som man kan gå glipp av hvis man ikke er rask. SE!.
Grunnen til at de ler, er at de ikke trenger å skynde seg for å se det som jeg vil vise dem. Det er bare himmelen.
Det vil si, det er den nordnorske himmelen. Det er ingenting bare-aktig over den.
Men jeg innrømmer det, man trenger ikke å skynde seg for å se den. Den er der, den kommer til å være der lenge. Den reiser ingen steder.

De ler av meg, og sier at entusiasmen min er imponerende, de sier at jeg er søt. Men skjønner du ikke, kunne jeg da for eksempel si, hadde det ikke vært for at jeg er opptatt med å se og munnen min er full av himmel, at jeg ikke har sett den på seks år. Denne himmelen. Jeg har seks års seing å ta igjen. Det er ganske mye himmel å se på.

I forigårs så jeg sola igjen og. For første gang på mange mange mange mange dager. Så mange dager at ukene blir måneder, hvor jeg ikke har sett sola, TENK det, da. Det å se opp mot himmelen og der er ikke sola. Det er jo helt absurd!  

Nå er sola kommet tilbake, og det virker nesten like absurd. SE! Der er sola, og der, og der. Og jeg har sett og sett, og jeg blir ikke akkurat til stein, men jeg får steinansikt, og jeg stirrer og dette kan umulig være bra for helsa. Men det er verdt det. Himmelen er der, og jeg ser den. Jeg ser på den. Det å legge merke til at himmelen er så fantastisk som den faktisk er, minner meg på om at jeg har kommet hjem.
Husker du det? Ser du det?
Jeg er for første gang på svært lenge der jeg skal være.
Det å våkne opp i en by der man ikke bare er, eller bor, men er hjemme.  Jeg er hjemme. Skyene er finere nå. De viser sola, de skjuler den ikke.
Ser du?
Ser du meg?
lydspor: Joni Mitchell – both sides now
Men lett er det ikke.
Før bodde jeg i Bergen.
En av husene mine, da jeg bodde i Bergen, lå bak botanisk hage. Jeg kom til å tenke på det, fordi jeg leste om en venn som klatret over gjerdet til botanisk hage, og gikk hjem. Det brukte jeg å gjøre også. Eller, det vil si, det var jo ikke den samme hagen. Det var en annen hage, men også den het botanisk hage. Jeg gikk hjem fra skolen, vurderte å gå rundt, men endte nesten hver gang opp med å klatre over gjerdet. De låser den etter klokken ti, skjønner du. Porten, altså. Jeg skjønner ikke hvorfor, for det er så lett å klatre over. Så blir man glad av det, og.
Noen av oss er sånn anlagt av vi aldri helt har turt å bryte disse lovene som de snakker så mye om. Jeg prøvde å gå på jordbærslang hos naboen, og jeg skryter av det, og maler mine barndoms bilder i modige farger. Men sannheten er at jeg var en svært veloppdragen ung pike, mesteparten av tiden, og at jeg ikke turte å gå inn på den sure naboens territorier. Og han var den eneste i mils omkrets som hadde jordbæråker.
Men å klatre over gjerdet, og snike seg inn i botanisk hage, det ga meg en slik følelse av modighet, av frihet. Det var bare en snarvei hjem. Det var mer enn nok.
I dag så jeg solen for første gang i år. Jeg angrer på alle solboller jeg har spist fra før av. Sukk. Snakk om dårlig planlegging.
lydspor: Counting Crows – have you seen me lately