april 2011


Reklamer

Jeg kjører gjennom livet med ryggen til.

Når jeg er så heldig å få lov til å reise med toget, og det er ikke så ofte i og med at jeg bor i Nord-Norge, så forsøker jeg stort sett alltid å sitte med ryggen mot kjøreretningen, og se bakover. Jeg liker å kjøre tog. Det går imidlertid fryktelig fort. Dersom man da sitter og ser fremover, får man med seg svært lite. Det hele fremstår svært uklart, uten melodi, retning eller sammenheng. Du rekker ikke å se noe før det er borte, og ingen inntrykk setter seg fordi alle blir avbrutt – hele tiden.

Sitter man med ryggen mot dit man skal, derimot, så får man et bedre inntrykk av hvor man har vært – da er det som om man reiser i sakte fart. Man ser riktignok ingenting av ankomststedet eller det man suser fordi. Man ser hvor man har vært, og kun det. Det ser man til gjengjeld godt.

Da evner du å se landskapet i sin helhet, og ikke bare bruddstykker av et større bilde. Detaljene blir kanskje borte, men du skjønner også at de ikke er så viktige. Detaljer har aldri vært spesielt viktig, uansett. Selv om det kan være fristende å fortape seg i dem. Når man sitter slik, i en jernbanekupé, og reiser til et sted man kanskje aldri har vært med ryggen til, er det vanskelig å ha fokus på noe annet enn det man kommer fra – eller rømmer fra.

Det virker kanskje noe bakstrebersk, men det er bare slik man får oversikt over det som har vært. Ser man fremover fyker det forbi, og man rekker aldri å se seg over skulderen, fordi det er hele tiden nytt landskap å forholde seg til.

Kanskje er det derfor jeg reiser baklengs gjennom livet også. Fordi jeg trenger å få oversikt. Jeg vil gjerne se litt mer grundig på ting før jeg slipper dem. Jeg innser at det gjør meg ineffektiv. Av og til gjør det meg deprimert, og jeg glemmer å leve i nuet, som det så fint heter, alle insisterer på at man må være så forferdelig til stede i sine egne liv – akkurat nå. Jeg er i aller høyeste grad i mitt eget liv, men stort sett da. Ikke nå. For lenge siden. Nostalgia, kanskje, er det det. Det høres ut som en diagnose, men det er ikke det. Jeg tenker mest på det som har vært.

Har du fyr? Disse menneskene som gløder i mørket, som lyser opp det som var, stier man har gått. Jeg innser at jeg har mistet så mange av dere på veien, fordi jeg rett og slett finner frem selv nå. Og fordi det ikke er så mørkt lenger.  Det går mot lysere tider, de kaller det vår. Ta det med ro, det er ikke vår. Vinteren er bare litt slapp for tiden.

lydspor: Lars Bremnes – Kongen av Hoppeslott