jeg skrev ikke engang om den nye plata fra Kari Bremnes, selv om jeg har tenkt så mye på den.

Jeg er så utrolig lei av meg selv. Lei av å høre min egen stemme snakke. Lei av å se mine egne ord på skjermen. Jeg skal låne en annen stemme, låne et annet hjerte, og stjele ordene til noen som er annerledes enn meg.

Forholdet du har til deg selv er jo ikke så annerledes enn relasjoner til andre mennesker. De tingene du elsker, hater du. De tingene du hater, elsker du.

Jeg bryr meg, og det er bra. Det gir meg pågangsmot og det får meg til å gjøre noe, kanskje gjøre en forskjell. Det er bra. Jeg klarer ikke å la være å bry meg. Jeg anstrenger meg hele tiden. Jeg har stive skuldre, stiv nakke, stive armer, stive brystvorter, stive legger, stive fotblad og nå er kjevene mine stivnet.

Ferie er veldig mye press. Det må være fint vær, bare, brune, barberte ben i instagram-bilder som lekkes ut på facebook, slik at alle kan like det, alle kan se på det og tenke at jeg har et vellykket og fullkomment liv, har du barn skal de være sett, elsket, solkysset og med passe bustete har, du skal lage ditt eget rabarbarasyltetøy (det ordet rabarbara er veldig et sommer-ord), du skal reise på steder som ingen har hørt om, og utforske noe nytt hver dag, du må for all del ikke bli navlebeskuende, du må snakke emd de innfødte, de lokale, du må bade i havet og helst i nordnorge, også må du trene hver dag, du må klatre opp fjell, du må lene deg tilbake og nyte det gode liv, drikke vin og stirre på havet eller solnedgang eller midnattsol, eller i alle fall noe stort og nokså stillestående, og du må være på et sted uten mobildekning – og skrive om det på facebook.

Nei, Ferie er krevende. Den stiller så mange krav til deg. «Husk å få noe ut av meg», brøler den, mens du prøver å finne frem sommerklær og bikini som du ikke vil ha på deg og solkrem som du er usikker på om fungerer fremdeles, og ute høljer det ned og det er 7 grader i skyggen og du lever i skyggenes dal.

Jeg gleder meg til høsten, og til jeg er litt mindre slik som jeg er når jeg er lei av meg selv.

Ferie, og særlig sommervarianten, er et krevende beist av et dyr, som sniker seg innpå deg mens du fremdeles trodde det var påske, eller i det minste seinvinter. Jeg skulle ønske sommer(ferie) ikke fantes.

 

lydspor; Kari Bremnes – Har bestandig elska høsten

 

Jeg tror jeg har slutta med dårlig samvittighet.

Helt sikker kan man jo ikke være. Skråsikker kan man bare være hvis man er doktor eller magiker, tror jeg. Jeg er i alle fall svært sjelden helt sikker.

Men jeg tror mye. Tror på sommeren, Gud og Lars Bremnes-sangen min (som, hvis den kommer når jeg spiller poker, får meg til å gå all in usett), jeg tror på morgenstemning og trening som medisin for dårlig humør.

For øvrig skulle jeg ønske jeg var mindre selvhøytidelig, at jeg klarte å skrive alt det teite jeg tenker, og ikke korrigerte meg selv så veldig. Kanskje jeg skulle gå undercover?

før du vet ordet av det, er det helg igjen.

Ukene løper av gårde, det er akkurat som om de bare er på besøk, de hilser på, de smiler, og løper videre. Lett.

Jeg kan ikke huske at det noen gang har vært så lett. Og det er fredag, og jeg skal bare smile. Jeg skal ikke rope, ikke skjule noe, ikke forandre noe, ikke engang verden, jeg skal ikke dekke over noe eller kompensere for noe. Jeg skal smile. Mandagen kommer tidsnok. Eller, egentlig er det søndag. Friminuttet varer bare fra fredag kl 16:00 til natt til lørdags kveld. Eller søndags natt, om du er ordentlig full.

Det er lenge siden jeg drakk så mye at jeg måtte rope det bort, og det er i grunnen helt greit. Jeg fikk plutselig angst for at jeg skulle bli alkoholiker, jeg tok en sånn test på nettet, det gjør jeg aldri igjen, det er kanskje den dårligste ideen jeg har hatt i hele mitt liv (og det sier ikke lite), så jeg ble redd og så tok jeg en slags pause. Jeg har ikke vært full på kjempelenge. Det er ikke så morsomt, egentlig. Vin selges jo i glass også, jeg må huske på det.

Jeg tror det er bra for meg å smile, men jeg er ikke sikker på at det er så bra for verden. Burde jeg ikke egentlig være sint, så lenge ikke alle smiler? Burde jeg ikke egentlig være sulten for de som er sulten, være sterk for de som er svak, være sint og kjempe uavbrutt? Muligens forveksler jeg smil med total utmattelse. Hvordan skal man skille det ene fra det andre i disse dager hvor det er umulig å måle egen suksess uten etter antall likes på facebook?

jeg hater facebook. Men synes selv jeg mestrer det ganske bra,

 

akkurat passe morsom, akkurat passe personlig (selv om dere tror jeg er privat, idioter), akkurat passe politisk, akkurat passe sint. Akkurat passelig passe. Jeg vil spy.

Vi er så observerte til enhver tid, hele livet er dokumenterbart. Se så søt jeg var, se så mye jeg gikk på ski, jeg var ute hele tiden og alle likte meg. Av og til så lurer jeg på om jeg liker det jeg liker fordi jeg _liker_ det, eller om det bare er sånn at jeg har liker å være en sånn som liker sånne ting. Hvordan skal man vite forskjellen? Og; spiller det egentlig noen rolle?

Nå skal jeg spise sushi og drikke vin og se på fjernsyn. Jeg sier egentlig «TV» men prøver å venne meg til å si og skrive «fjernsyn». Jeg vil være en sånn som sier «fjernsyn».

Samt at det er et fordømt vakkert ord.

«tv» egner seg ikke for noe annet enn ordfeider.

lydspor; Maria Mena – Homeless

De gikk alene ved den gamle kanalen
Litt forvirret jeg husker godt
Og stoppet i en merkelig hotell med en neon brennende lys
Han følte varmen på natten traff ham som et godstog
Flytte med en enkel vri på skjebnen.

En saksofon someplace langt off spilles
Mens hun gikk på av arkaden
Som lyset bysten gjennom en-beat-up skyggen der han ble våkne
Hun slapp en mynt i koppen av en blind mann ved porten
Og glemte en enkel vri på skjebnen.

Han våknet i rommet var naken
Han fikk ikke se henne noe sted
Han fortalte selv at han ikke brydde seg presset vinduet åpent brede
Følte en tomhet inni som han bare ikke kunne forholde seg
Kom med en enkel vri på skjebnen.

Han hører tikkende av klokkene
Og går sammen med en papegøye som snakker
Jakter henne ned ved vannkanten dokker der SEILERE alle kommer i
Kanskje hun vil plukke ham ut igjen hvor lenge må han vente
En mer tid for en enkel vri på skjebnen.

Jeg ser på klokka, jeg teller minutter, timer og dager. Jeg har en kalkulator, men det er ikke der problemet ligger.

Jeg er snart ferdig med alle episodene, og Leo er død. Toby er en skurk. Det er for mange skuffelser.

Jeg spoler tilbake til sesong 1, det er like greit. Alt var ikke mye bedre før, det vet jeg, men det er i alle fall så langt unna at det virker ukomplisert. Livet har imidlertid aldri vært ukomplisert. La oss alle være enige om det.

Jeg hadde et poeng men nå har jeg glemt det.

 

Det beste vi visste da vi var små, var når det var så kaldt at skolen skjedde.

Det hørte til unntakene – kanskje skjedde det aldri? Når det ble under 15 grader inne, da fikk vi gå hjem. Det var reglene. Jeg har frost i blodårene, jeg er kald hele tiden. Vinterdronning. Desemberbarn. Alt det der.

Vi ble likevel varme når temperaturen nesten klarte å snike seg under det magiske 15-tallet. Hjertet banket hardere og raskere, vi ble røde i kinnene, og nærmet oss det fortryllende å kunne gå hjem før tiden fordi det var for kaldt på skolen.

I dag er det kulderekord, og jeg har bare tynnstrømper på. Jeg har skrudd opp varmen på kontoret og har det nokså behagelig. Kulderekorden min er i utgangspunktet ikke spesielt oppsiktsvekkende. I grunnen er det ikke noe å skrive om i det hele tatt. Jeg gjør det visst like vel. Det er jo i det minste spesielt kaldt.

Da jeg gikk til jobb gjorde det vondt i kroppen, det sved på lårene og ørene og øynene. Og hendene, da jeg tok vottene av for å bytte sang på wimp, ble det akutt vondt i alle fingrene og det kjentes ut som om de skulle falle av. Det gjorde de heldigvis ikke.

Når jeg tenker meg om, er jeg ikke sikker på om skolen stengte pga kulda en eneste gang da vi var små.

Lydspor: Coldplay – Fix you