Jeg har lyst til å stjele ordene dine.

Det jeg liker best med å stå opp tidlig og gå til kontoret før alle de andre menneskene har sluppet sin første morgenfjert, er ensomheten. Eller, det blir ikke riktig. Aleneheten, er det jeg mener. Jeg elsker folk, og jeg elsker å være den eneste jeg vet om i en stor folkemengde. Jeg elsker å se på folk, og se at de er vakre. Jeg elsker å se på dem, og se dem, og skjønne hva de sier til hverandre, og om de for eksempel er sinte. Du skjønner ikke språket de snakker, kanskje hører du ikke engang stemmen deres, tonefallet eller tempoet, men du skjønner at de er sinte. Det ser du på dem. I går, for eksempel, gikk jeg forbi en kafé, og bak skitne glass satt det en jente og slo opp (sier man ennå det? «slå opp»? «gjøre det slutt»?) med kjæresten sin. Det gikk ikke, og det var trist, og hun var alt for pen. Jeg så fort bort, og gikk videre. Menneskene er de vakreste av alle.

Av og til er det imidlertid deilig at det ikke er så mange av dem. Det er ikke akkurat det at det ikke kan være noen, men det er deilig at det er få. Og tidlig om morgenen er det sånn. Få folk, og deilig at det er få folk. Og vi som er der, vi er med i et slags secret society. Hvorfor finnes det ingen gode norske uttrykk som tilsvarer det engelske «secret society»? «Hemmelig klubb» er definitivt ikke bra nok. Så la oss, selv om det i utgangspunktet byr meg imot å bruke engelske uttrykk, for anledningen bruke dette engelske uttrykket «secret society».

Står du opp tidlig nok om morgenen, blir du automatisk en del av et slikt secret society. De eksisterer ikke lenge, bare noen timer av gangen. Gatene er nesten tomme, men vi som er der, er med i samme klubb, vi har en hemmelighet. Den er kanskje ikke veldig spennende eller eksepsjonell, men den er forbeholdt oss, vi som er der når disse timene passerer. Og kanskje skjedde det noe ekstraordinært i et av disse tidlige treffene, i vår egen breakfast club, forbeholdt oss som ikke har spist frokost ennå, kanskje skjedde det noe og kanskje gjorde det ikke det.

Det  får du aldri vite, for du var ikke der. Og det er dette som gjør at jeg elsker det. Hemmeligheten, det magiske ligger ikke i det som skjer, men i det at det bare er vårt. Uansett hva som skjer, lite eller stort, så er det bare vårt. Og hvis du ser nøye etter, er det magi i det.

Jeg stod i favorittkrysset mitt en slik hemmelig morgen (det var i går, men det høres så prosaisk ut «i går», liksom, nei la oss heller kalle det «en slik hemmelig morgen», eller muligens «en av disse hemmelige morgenene»). Trafikklyset er skjevt, og jeg vet hvorfor, det har med HoppeslottGemalen å gjøre. Han klatret opp i det, og så falt han ned. Manglende tro på egen dødelighet er det farligste som finnes. Muligens også det vakreste.

Dersom du ikke vet at det trafikklyset står på skrå, merker du det kanskje ikke. Jeg vet, og jeg stanser og ser på skråningen hver morgen. Men ikke si det til han, da blir han bare så innbilsk og tror at han er alt jeg tenker på. Jeg stod der, og ventet på grønn mann. Det kom en vind, og da får jeg alltid lyst til å lette. Å bli med vind. Vind, gamle venn – kom ta meg med. Men jeg lettet ikke, jeg er ikke så lett, jeg er ikke så flyktig, jeg blåser ikke bort. Jeg står støtt.

Alt vinden gjorde, var å gi meg en gåsehud, opp langs armene i jakken som er mer vår enn det er i Tromsø nå, og huden i halsen nuppet seg og jeg frøs litt. Når jeg fryser, så gjesper jeg, særlig om morgenen i sola, og det var sol nettopp denne morgenen. Jeg gjespet. Og gjesping er en aktivitet som, det vet dere vel, er svært smittsom. Verre enn latter, verre enn influensa med alle slags dyrefornavn, verre enn hikke og gråt og all verdens kjønnssykdommer smitter gjesping.

Mannen bak rattet i den røde bilen som kjørte forbi meg gjespet, han møtte blikket mitt og gjespet, og måtte konsentrere seg masse for å holde øynene åpen, for det må man når man kjører bil, og på andre siden av gaten stod det en dame og hun så på mannen bak rattet som gjespet og jammen gjespet ikke hun og, og bilen passerte og på andre siden av gaten, tvers over, mellom damen som gjespet og meg, stod det en annen dame, og hun  gjespet også, høyt og lenge, jeg er sikker på at det var en gjesp med lyd, og hun gikk over gaten og stakk hendene i lommen, og gikk forbi to russ, som satt i sola og så ganske så sliten ut, men de hadde sol i ansiktet begge to og hun ene hadde en sigarett i munnviken og de gjespet de og, og i vinduet på kaféen som etter et år her i Tromsø har blitt min kafé satt det en mann, og han drakk kaffe, leste avisen og gjespet og jeg tenker;

å redde verden kan da umulig være en uoverkommelig oppgave?

lydspor: Lars Winnerbäck – Elegi