Det beste vi visste da vi var små, var når det var så kaldt at skolen skjedde.

Det hørte til unntakene – kanskje skjedde det aldri? Når det ble under 15 grader inne, da fikk vi gå hjem. Det var reglene. Jeg har frost i blodårene, jeg er kald hele tiden. Vinterdronning. Desemberbarn. Alt det der.

Vi ble likevel varme når temperaturen nesten klarte å snike seg under det magiske 15-tallet. Hjertet banket hardere og raskere, vi ble røde i kinnene, og nærmet oss det fortryllende å kunne gå hjem før tiden fordi det var for kaldt på skolen.

I dag er det kulderekord, og jeg har bare tynnstrømper på. Jeg har skrudd opp varmen på kontoret og har det nokså behagelig. Kulderekorden min er i utgangspunktet ikke spesielt oppsiktsvekkende. I grunnen er det ikke noe å skrive om i det hele tatt. Jeg gjør det visst like vel. Det er jo i det minste spesielt kaldt.

Da jeg gikk til jobb gjorde det vondt i kroppen, det sved på lårene og ørene og øynene. Og hendene, da jeg tok vottene av for å bytte sang på wimp, ble det akutt vondt i alle fingrene og det kjentes ut som om de skulle falle av. Det gjorde de heldigvis ikke.

Når jeg tenker meg om, er jeg ikke sikker på om skolen stengte pga kulda en eneste gang da vi var små.

Lydspor: Coldplay – Fix you