mars 2010


Kanskje det gjør meg patetisk.

Men jeg kommer alltid til å ønske å være bestevennen din. Når jeg ringer og du ikke tar telefonen, vet jeg at en del av deg blir irritert, fordi du blir forstyrret. Men jeg vet også at når du, hvis du, engang trenger meg, kommer jeg til å ha senket terskelen for deg, hva gjelder å skulle ta kontakt. Du skylder meg minst hundreogsju telefoner. Det er bare å ringe.

Reklamer

Det har alltid vært lettere for meg å være trist.

Melankolien har vært mitt hjem og usikkerheten sammen med ensomheten min beste venn, eller i alle fall min mest trofaste. De har fulgt meg hele mitt liv, fylt tomrom i hjertet mitt med ul og tvil, og prikket på innsiden av hodet mitt, rett bak øynene, der tankene er. Prikk, prikk, prikk.

Man kan se på prikkene dine at du er trist. Jeg merker det.

Når det kommer til stykket, er det tristeste av alt at jeg ikke har noen grunn til å være trist. Hvilket stykke, spør du? Det teaterstykket med den fillete dukken, med en ring av kritt, det teaterstykket om en mann som treffer en hund og får sitt livs første venn, og hunden har en svart, våt og kald nese, men den logrer og den er trofast. Den kommer hver dag. Skjønne dere ikke at det ikke er hunden som blir tam, det er mannen! Når det kommer til stykket, har jeg ingenting jeg skulle ha sagt.

Min barndoms tristeste minne har ikke engang skjedd, det skjer på en scene, det skjer i morgen, og jeg kommer til å gå glipp av det. Jeg er et beskyttet barn, jeg sitter under en magisk paraply med en gullball og vaniljeis. Det tristeste er at ingenting er trist. Jeg bare sutrer.

Du må ikke tro at jeg ikke vet det. Dette med perspektiv har jeg alltid vært veldig klar over, den største forbannelsen som hviler over meg er at jeg alltid ser mine egne katastrofer i de riktige perspektivene, det er aldri synd i meg. I hele mitt liv har det aldri vært synd i meg. Stakkars, stakkars meg.

Så kommer det en sang, som overhodet ikke handler om meg. Og alle hendene kommer inni meg, de trykker på knappen og det renner saltvann ut av meg. Det er ikke tårer. Gud har forlatt meg uansett. Det er ikke meg det handler om.

Tror du ikke jeg vet det?

lydspor: Susanne Sundfør – The Brothel

Alle fargene var sterkere før.

Det var sparkeføre. Veiene var så hvite at det sved i øynene, man kan ikke se for lenge på sparkeføret, da blir man blind. Veiene var hvite som melk, og det rant i store elver ned fra skogen, forbi huset vårt, og helt til havet, der det bladet seg med blå isbiter, og det ble en slags kulturmelk av det hele.

Melkeveien min hadde så mange omveier, og jeg sparket i vei. Jeg fikk sparken av besteforeldrene mine. Den hadde røde håndtak og svarte meier, og jeg hadde røde sko og sparket langs melkeveien, og de svarte meiene lagde samme lyd som det hvite skjørtet mitt gjør når jeg danser fort og snurrer, swosh, swosh, sa det. Sier det.

Fargene var sterkere før. Melkeveien var hvit, melketennene lå og lyste i glass med vann, kinnene var røde og himmelen blå. Meiene var svarte og jeg kunne reise hvor jeg ville, til verdens ende om så, bare jeg var inne til middag. Det var jeg nesten bestandig.

En gang kjørte jeg nesten på en elg med sparken min. Jeg kom ned Bratt-bakken, og hadde stor fart og hjertebank, snørr i nesen og refleksvest. Men jeg var ikke redd for bilene, biler er bare farlig for de voksne.  Plutselig stod det en elg foran meg, og jeg bråbremset. Jeg husker følelsen av sparkestyret i magen, og blodsmak i munnen. Elgen så på meg, tenkte seg om, og gikk videre. Vi stod så nært hverandre at jeg kunne kjenne varmen fra henne, og jeg var fylt med en blanding av redsel, spenning og respekt.

 Da hun hadde gått over veien, kom det en kalv etter henne. Den sprang og hoppet over skavla, inn i hagen til mormoren til en venninne av meg.

Stjernehimmelen er melkedråper, og her nede står vi. Det er alt jeg kan om astrologi. Det finnes noe som heter «svarte hull». Det suger deg inn, og så forsvinner du. Til syvende og sist er det nettopp tyngdekraften som gjør det vanskelig å holde beina på jorda.

lydspor: Tori Amos – A Sorta Fairytale