desember 2008


Det vil helst gå godt.
I dag, for eksempel, er en veldig god dag. Jeg gikk til en fjelltopp og ble tatt av stormen. Tatt av vinden, kan man nesten si. Det heter det, på norsk. At man ble tatt av vinden. På engelsk heter det at man ble borte med vinden. Det er på sett og vis noe mer aktivt over det. I det ligger det at man faktisk har valgt noe, føler jeg. Man har ikke bare blitt tatt, og viljeløst blitt ført av sted som Dorothy til Oz, men man har valgt det.

– Her kommer det en vind. Jeg tror jeg drar med den, tenkte du kanskje en dag, og så sprang du av sted i vinden, og ingen springer så fort som du, jeg har sett det. Det er ikke fordi du har de største musklene i beina, eller den seigeste kroppen eller mest utholdenhet, det er fordi ingen elsker å springe like høyt som deg. Det er din sterkeste kjærlighet, og den løfter deg, og du springer raskere enn noen andre, og til slutt flyr du – og du ble borte med vinden.

Det finnes en sang om et mørke som ble borte fra noens blikk. Det var ingen lykkelig kjærlighet, for de fikk ikke hverandre, men mørket ble borte. Hvorfor er det ikke sånn med oss?

Hvorfor kan ikke jeg være vinden din, slik at du kan bli borte med meg, og vi skal løpe sammen, men kan du hjelpe meg, for jeg er ikke så rask og dessuten har jeg en kneskade, men jeg skal prøve, hvis du holder meg skal jeg prøve. Og jeg vet at det kanskje er fryktelig egoistisk av meg, men jeg hadde så lyst til å være den som gjorde det – fjernet et mørke i blikket ditt. Noe som kan være like lett som det for deg er å springe. Ikke lett som i lite vanskelig, men lett som i lite tungt. Du skjønner forskjellen?

I dag er jeg ikke lykkelig. Det er en god dag, på alle vis. Men jeg har et mørke, det er ikke i blikket mitt, blikket mitt er vått og intenst, men det er kanskje i ansiktet mitt. Kanskje i magen, eller helt øverst i halsen. Og hvis jeg puster hardt inn nå, jeg kjenner det, så vil jeg briste. Da vil mørket øverst i halsen presses opp og ut, og så vil jeg kaste opp, jeg vil gråte og spy og det vil være snørr og spy og slim og tårer, aller mest tårer, ut over hele meg, og over deg også. Det er nok best at jeg holder pusten.

Da jeg startet å skrive trodde jeg dette skulle bli noe lyst og kanskje vakkert. Noe om glede og om fjellene i Nord-Norge. Det ble visst ikke det. Det er ikke meningen å være negativ. Og jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne tenke på alt det vi er, alt det du er og alt det du er for meg. Alt det jeg er for deg. Men det blir liksom ikke sånn, ikke nå lenger. Nå handler det bare om det vi ikke er, det du aldri er for meg, og det jeg aldri får være for deg. Jeg strekker hendene mine ut, og de er lange, de når meg til langt ned på lårene, jeg har litt gorillakropp sånn sett, hendene mine er lange. Jeg er lang, og jeg strekker meg. Du står helt stille.

Du forsøker ikke å nå meg.

Jeg når ikke deg. Jeg klarer ikke å fjerne mørket i ditt blikk, for du ser ikke lyset i meg.

Du ser ikke hvordan det bare er jeg som kan le av de dummeste av spøkene dine, og klemme deg når du overhodet ikke inviterer til det, men jeg vet at du trenger det, jeg ser deg. Jeg ser deg. Hvorfor ser du ikke meg? Hvorfor ser du ikke engang på meg? Jeg har nye sko. Ser du det ikke? Latteren min er ikke egenskaper ved spøkene dine, det er egenskaper ved meg, ved oss. Dette vil vi aldri finne igjen.

Jeg kan ikke le for mørke øyne lenger. Jeg rives i stykker av det, på innsida. Lengselen er akkurat passe stor, liten, nei? Den fyller meg helt, fra topp til tå. Det fantes en tid når du slapp meg inn. Du så at jeg var lys, og du viste meg mørket ditt, og jeg tenkte at jeg kunne fikse det. Hvordan skal jeg klare det når du ikke møter blikket mitt?

Jeg strekker meg. Sånn som blomstene i en potte på kontoret mitt snur seg etter sola nei lyset, det er ikke sol her nå, det er mørketid, men de snur seg etter lyset, og hele blomsten forandrer fasong og form og retning. Slik vender jeg meg etter ditt mørke. Slipp meg inn i mørket mitt, for lengselen er et hvitt lys som brenner meg opp fra innsiden.

Advertisements

 – Kanskje det er en som har hoppa fra brua?

 – Ikke i dag. Det er jo 1. desember. Ingen hopper fra bruer på første desember!

Noe morbid kanskje, men likevel; det er slik det føles. 1. Desember er mer håpefull, mer full av lovnader, mer fylt av spenning. Det er mange fine ord, men egentlig er det bare en ting som teller. Håp.

Størst av alt er kjærligheten, sier de, det er i alle fall bullshit. Størst av alt er håpet. Håpet om at nokon kjem til å koma eller hva fan det er Jon Fosse sier, jeg vet ikke, jeg hater Jon Fosse. Hva er greia, hvorfor er dere så begeistret? Håpet om at den som har kommet, skal bli. Og smile samtidig.

Det skjer mest sannsynlig ikke. Det går mest sannsynlig til helvete.

Likevel. Kom blåne, kom jente kom gutt.
Det er den blå timen, og 1. desember er for all evighet en dag som står i håpets tegn. I alle fall for meg.

lydspor: Sarah Mclachlan – Winter Song