januar 2010


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

en oppmuntrende tanke.

Advertisements

Etter 2009 kommer det et punktum.

Dette året må stå med punktum bak. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.  Alle vet hva som kommer, for dette er noe som har vært. Noe som har vart. Det er vanskelig å skrive, det er vanskelig å puste. Det er vanskelig å begynne.

Jeg begynner med januar. Da måneden og året startet stod jeg på en haug, sammen med mennesker som sa at de var glade i meg og de lot som om de kjente meg. Jeg drakk champagne og hadde på meg en blå kjole. Jeg ser på bildene at jeg lo, og jeg så nesten vakker ut på noen av dem.

Januar var bare et spedbarn da vi møttes. Det er allerede over et år siden. Det var en merkelig opplevelse. Jeg er så glad for at jeg gikk på det stevnemøtet. Jeg er så glad for at du avbrøt det stevnemøtet. Jeg var veldig irritert, men det er jeg ikke nå lenger.

I februar begynner jeg å høre på Oasis igjen. Det har jeg ikke gjort på lenge. Jeg kjøper nye plater og starter revolusjoner fra min egen seng. Jeg får meg kjæreste. Han er annerledes. Han skremmer meg, og han får meg til å le. Han flytter inn, nesten uten at jeg merker det. Rebecca oppdager at jeg er meg, og ikke bare Dronning. Februar er øyeblikk som knuser og glass som velter, nervøse hender og latter. Masse latter.

I mars er solen kommet tilbake, og jeg synger for deg. Jeg sier farvel til noen. Jeg oppdager at det finnes (fakta faen) ingen beskyttelse, og det skremmer meg mindre enn tanken på det gjorde før.  Jeg faller, og jeg fotograferer.

Jeg har lengsel i meg, den bor der. I april går jeg på ski, og glemmer nesten av lengselen. Og da glemmer englene å be for meg, og så biter den meg. Lengselen. Den biter meg i skulderen, og jeg har arr ennå. Det går ikke over, men det blir mindre.

I mai skriver jeg bare en eneste tekst, og ordene mine sitter fortsatt fast. Det er som om de smelter vekk med snøen, og det er gjørme overalt, og asfalt og grus kommer frem, men det er ikke vår. Våren er ennå ikke her, selv om det er bart og vi har sola.

Juni starter dårlig, og det er i grunnen ikke noe som burde overraske meg. Jeg har aldri vært særlig glad i våren. Jeg innser at det ikke bare er jeg som er den minste reven, den tamme reven. Jeg har også temmet. Jeg er kanskje ingen løvetemmer, men det fungerer.

I juli lærer jeg noe Om kjærlighet, og jeg tror at det er en overgivelse en eller annen gang i disse ukene, dagene.

I august er det hverdag. For første gang i mitt liv. I arbeid og i lyst, i politikk og i Nord-Norge, så opplever jeg for første gang hverdag. Og jeg oppdager til min overraskelse at jeg liker det. At jeg kanskje ikke foretrekker stormen, slik jeg så lenge har skrytt av.

I september er jeg med på å vinne et valg. Jeg er sliten hele tiden, og jeg rives mellom ulike ønsker og min egen dårlige samvittighet. Jeg er nervøs for nesten alt, og krangler om de dummeste ting. Jeg lærer meg å spille bridge, og savner morfaren min mer enn noensinne.

I oktober hyller jeg snøen og melankolien, og jeg slipper den og deg litt nærmere inn på meg. Jeg er i lysets by, og jeg tillater deg å se meg i lys, selv om jeg alltid har foretrukket mørketiden.

November er den svarteste måneden. Og likevel er lydsporet mitt Novemberlys.

Desember er min fødselsdag (glem Jesus!). Det er første gang jeg våkner sammen med noen, og lar noen holde hjertet mitt når det blir ett år eldre, og ikke det dugg smartere, og lar noen holde meg i hånden når jeg er spent og glad over å ha gebursdag og bli feiret, og holde hodet mitt når jeg gråter mine modige tårer over gebursdagsbluesen som alltid melder seg, og lar noen holde selskap sammen med meg, og lar noen holde ut meg alle mine innfall og følelser. Hold ut. Jeg holder deg inne. Jeg elsker deg. Det går ikke an å oppsummere dette året uten at det handler om deg og om oss, om vårt første år sammen. Vi vet ikke veien, den blir til mens vi går oss vill. Likevel.  Alle månedene og alle dagene har blitt gode eller dårlige på grunn av deg. Sånn var det ikke før. De sier at alt var mye bedre før. Jeg er ikke så redd lenger.

Jeg savner melankolien min. Det mørkeste har du tatt, det overlevde ikke. Jeg savner det. Jeg ville ikke hatt det tilbake om jeg fikk valget.

lydspor: Tori Amos – Pretty Good Year