oktober 2008


Jeg vet ikke om jeg er lykkelig. Men i dag er jeg så glad at jeg nesten sprekker.

Jeg er akkurat passe bakfull, og jeg blir alltid så flirfull (nordnorske ekvivalent til «lattermild» – men jeg er ikke mild) av det. Bakfull, flirfull, lunefull, glad. Jeg har ondt i magemusklene og kinnbena, jeg har bustete hår og røde kinn, og selv om jeg ikke har noe sminke på meg, er det lenge siden jeg har følt meg vakrere.

Jeg er fantastisk. Jeg har oppdaget en ny favoritting ved meg selv.

Den siste uken har det falt snø for første gang over store deler av landet. Nord, sør, øst og vest – vinteren melder sin ankomst. Og utrolig mange av mine venner tenker, når den første snøen faller, på meg. Og det er kanskje det vakreste komplimentet jeg har fått i hele mitt liv. Jeg visste at moren min tenker på meg når det snør, og kanskje også søsteren min.  Men jeg assosieres med nysnø av så utrolig mange andre. Det har tikket inn med meldinger på telefonen min hele uken. Jeg røres.

Ragni, det snør, skriver de, som om jeg ikke visste det, du liksom. Og den sure mannen med hestehale lo og smilte til meg, for jeg hoppet i snøen og jeg driter langt fan i om det virker påtatt, om det sur ut som om jeg gjør meg til. Jeg er lykkelig. Hører du? LYKKELIG! Eller i ale fall glad. Og det er kanskje bedre?

Ingen kan være nedmuntret i sådan en stund. Bingo, anyone?

lydspor: Eric Clapton – Promises

Advertisements

Jeg tror på ondskapen, for den bor i meg.

Jeg straffer de som er slemme med meg, jeg sier det som jeg vet vil gjøre dem triste, men jeg vet også at de ikke vil forstå at jeg har gjort det med vilje. De vil bli overrumplet av sin egne dårlige samvittighet og tror at jeg er helt uskyldig i det at de føler seg fæl. Jeg er ikke uskyldig, ondskapen bor i meg.

Ved siden av ondskapen lever empatien. Hun som syns synd i de som spytter på meg, som er raus mot noen som ikke har gjort seg fortjent til det, og som elsker uten forbehold eller beskyttelse. Lidenskapen rommer begge. Seier og overgivelse, hat og elsk, ondskap og empati.

Jeg vet at ondskapen er ekte, jeg vet at den finnes. Likevel blir jeg overrasket når jeg ser den. Jeg stirrer den i hvitøyet, jeg er ikke redd, jeg blir bare overrasket.

Ondskapen er enkel. Det er en gutt på en spark. Som flyr nedover en bakke, og har så stor fart, det er vinter, og de har ikke strødd på veiene. Og sparken seiler raskere enn bilene, og nederst i bakken går to gutter som gutten på sparken vet om fra før av, han har sett dem på skolen. Lillebror og storebror som går til skolen sammen. Gutten på sparken kjører på den minste gutten. Så enkelt er det.

Så effektivt. Fordi det er kaldt, og snørr og tårer svir i ansiktet, det ligger svømmetøy i grøfta og briller i snøen, og storebror kan lite gjøre da, og det er kanskje det verste. Og ondskapen er så enkel, så banal og akkurat så grusom som svømmetøy i grøfta.

Og hadde dette vært på film hadde ondskapen på spark vokst seg god, hederlig og rettskaffen. Med bøttevis av dårlig samvittighet. Det er ikke en film, og gutten er fortsatt ond. Dette er en sann historie, og han er ond. Jeg hater han. Jeg hater han. Jeg vil at noen skal kjøre han ned med en spark, jeg vil at han skal gråte, jeg vil at han skal føle seg liten og redd. Det er 15 år siden nå, minst, og jeg er sint, jeg er rasende.

Han har begynt å være snill med meg nå. Han smiler, han flørter nesten. Jeg kunne tatt han hvis jeg ville. Jeg er ikke så rar som jeg engang var, kanskje kunne jeg til og med passere som.. pen? Søt? Jeg skjønner dette med klær, jeg har store pupper, og jeg er dødsflink til å danse. Han flørter med meg nå. Men jeg lar meg ikke lure. Jeg vet at en sykkelhjelm fra eller til ikke forandrer meg, og hvem jeg er. Han er ondskapen, og jeg vet at den finnes. Den finnes også i meg. Men ikke sånn, ikke alene, og ikke uten angeren.

De som sier at de ikke angrer på noe, de lyver, eller så skjønner de ingenting, eller så har de ikke oppdaget ondskapen i seg. Eller. Det siste eller’et handler om noe så grusomt at det nesten ikke kan skrives. At noen mennesker er gjennomsyret av ondskap på en sånn måte at det ikke er rom for noe annet. Ingen kjærlighet. Ingen Anger. Ikke lidenskapen og ikke sorgen. Bare Ondskapen.

Her kommer noe av det sanneste jeg har skrevet på lenge.

 

Jeg har hatt det fryktelig tungt. Jeg skriver i pluskvamperfektum, og ut ifra det kan man slutte at det går bedre nå. Jeg gråter ikke mer nå. 

 

Kanskje har jeg hatt det de kaller en liten depresjon. Hvis jeg var noen de spurte, hadde de sikkert spurt om jeg møtte veggen. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde svart på det. Bare for å tulle med dem, hadde jeg sikkert svart noe sånn som «Ja, jeg har møtt Veggen, har ikke du? Veggen er så hyggelig, han ba meg i alle fall om å hilse. Senere skal vi på kino, vi skal se Batman-filmen, for min del vil det bli for femte gang, men jeg hadde ikke hjerte til å fortelle Veggen at jeg har sett den filmen, jeg har sett den fire ganger, dessuten så er det helt greit å se den flere ganger. Jeg oppdager nye ting hver gang, og hvis jeg begynner å kjede meg, så kan jeg jo bare se på folk, jeg liker å se på folk på kino».

Jeg tar en Chandler. Jeg spøker det bort, eller ikke bort, men jeg snakker om andre ting, jeg spøker om mine demoner. Det er ikke så dumt, de blir på sett og vis mindre da. De blir mindre farlige. Mindre ekte.

Jeg sier dette høyt for meg selv og skriver det ned, for at jeg skal huske på at det likevel er ekte. «Jeg har hatt trøbbel.» Jeg må passe på hjertet mitt, og smilet mitt. Jeg kan ikke gråte på do, da får ingen andre brukt det, og vi har bare ett jentedo på arbeid. Jeg kan ikke kose meg med misnøyen, fordi da glemmer jeg at lykkefølelsen er like ekte. Og mye, mye bedre.

 

Jeg liker best å være glad. Husk på det, kom ihåg mig då! Jeg har bestemt meg for å være glad, og det funker. Jeg har på den hvite kjolen min, og den er finere enn noensinne, jeg har blitt tynnere, jeg ser det. Jeg vil bli frisk, men jeg vil bli tynnere først. Det er bra latterlig. Jeg ber til Gud om at jeg skal ha det bra, men ikke gå tilbake til der jeg var. Rundt halsen har jeg et smykke jeg fikk av en venn, håret er løst og utrolig fint i dag, over kjolen har jeg en kort jakke, som er knall grønn. Øynene mine er grønne i dag, og det funker. Jeg ser at det virker. Jeg er jo glad.

Jeg har vært trist. Jeg er ferdig med det nå. Men det var ekte, og jeg skammer meg. Det er så pinlig at jeg, med verdens beste mamma og pappa og søstre, en barndom hvor jeg levde i en boble av kjærlighet og nordnorsk lys, økonomisk trygghet i en verden hvor det virkelig er forunt de få, en trygg jobb med kolleger som er så glad i meg, en rosa kåpe og kjempefine, nesten struttende pupper, jeg som har en fox i lomma.. det er så pinlig at jeg likevel har vært litt deprimert, og jeg skammer meg. Jeg spiller glade lydspor som overhodet ikke passer. Jeg står foran speilet og smiler falskt til meg selv, helt til det blir så latterlig at jeg.. ler. Jeg leser ikke andres hemmeligheter, det er for trist. Jeg danser. Helt alene, hjemme. I nattkjolen min. Jeg har ikke lyst, det er en oppgave. Det er hjemmelekser. Jeg vet at det kommer i bølger. Så Rasjonelle Ragni spiser selv om hun blir kvalm, og gir seg selv i lekse å spille gamle sanger om igjen, mens hun danser rundt på gulvet, med hvit kjole og løst hår. Jeg har dødsfint hår i dag.

Skjerpings. Herfra, og til evigheten.

Lydspor: Lars Winnarbäck – Min älskling har ett hjärta av snö

Nedenfor er et innlegg jeg har på trykk i dagens nordlys.

 

 

***

 

 

I Soria-Moria-erklæringen utpekte regjeringen Nordområdene som sitt viktigste strategiske satsingsområde. I hele perioden er nordområdesatsingen trukket frem som regjeringens store prosjekt, et generasjonsprosjekt. Ministere i fleng har i sine festtaler slått fast med brask og bram at fremtiden, ja den ligger i nord.

 

For oss er det svært skuffende at eget parti og egen regjering ikke har benyttet seg av en unik mulighet til å sette politikk bak talene om sitt store strategiske satsningsområde, etter fire budsjett med Stortingets flertall i ryggen.

 

Enda mer skuffende er det at de har frekkhet nok til å omtale statsbudsjettet som tirsdag ble lagt frem, som en ”formidabel nordområdesatsning”.

 La oss for ordens skyld slå fast;

 

Det er mye bra i statsbudsjettet.

 

Her kan nevnes at regjeringen overoppfyller Nasjonal transportplan for hele perioden som den første regjeringen noensinne. Som miljøentusiaster er vi naturligvis særlig fornøyd med økningen til jernbane.

 

Vi føler imidlertid for å minne om at toget stanser litt sørafor her. 

 

Vi nyter ikke godt av den økningen på 1.3 mrd som jernbanen får. Da ville det vært naturlig at vi fikk kompensert dette gjennom å få en høyere andel av de totalt 17 mrd som brukes på vei. Realiteten er imidlertid at Nord-Norge avspises med en knappe 3 % av den totale summen.

 

At dette skjer samtidig som at vår riksvei, Hurtigruta, seiler i motvind, er alvorlig. Nordnorsk næringsliv er avhengig av en infrastruktur som oppfyller en viss minstestandard. Per i dag gjør den ikke det. Budsjettet har overhodet ingen tiltak for å bøte på denne situasjonen. 

 

Den ”nordområdesatsningen” regjeringens utvalgte viser til, skriver seg til 514,5 millioner kroner. For de fleste av oss en svimlende sum. I budsjettsammenheng skiller beløpet seg likevel ikke ut som spesielt stort.

 

Det mest interessante er likevel ikke hvor mange penger som brukes på nordområdesatsningen, men hva pengene faktisk brukes til. Dessverre, dersom man ser nærmere på politikken bak tallene, reduseres nordområdesatsningen til en tilfeldig sammensatt smørbrødliste av diverse gode saker for samer, nordlendinger, Jan Mayen, Russland, fred og miljø og slikt.

 

Og misforstå oss riktig – vi er for både samer, Jan Mayen, miljø og fred.  Noen ”nordområdesatsning” utgjør smørbrødlista imidlertid ikke.

 

En ”satsning” må forstås som gjødsling heller enn brannslukking. Noe som skal løfte næringslivet i en landsdel, skape grobunn for vekst og nye arbeidsplasser. Det må her kunne kreves noe mer enn diverse økninger med tilfeldig nedslagsfelt, som ikke skiller seg fra den tidligere politikken.

 

Husleiekompensasjon til den samiske høgskolen og utfylling av havna i Gryllefjord er gode saker. Å kalle det en satsning på nordområdene, er faktisk drøyt.

 

Og her er vi inne på problemets kjerne. Ethvert tiltak nord i landet blir omtalt som ”nordområdesatsning”. Vi stiller oss spørsmålet om husleiekompensasjon til høgskoler på Østlandet ville kvalifisere til ”østlandssatsning”.

 

Det er aldri uttalt hva som egentlig skulle være nordområdesatsningens innhold. OL var for mange et viktig element. Det er ikke til å unngå at man forventer en form for kompensasjon når det foretrukne alternativet falt bort.

 

Kristin Halvorsen hilste i sin tale til oss her oppe, med melding om at der idretten sviktet, innfridde regjeringen.

 

Vår virkelighetsoppfatning er en ganske annen enn hennes. Det vi har fått er en liste over diverse prosjekter som rent geografisk befinner seg i Nord-Norge. I seg selv kvalifiserer ikke dette til betegnelsen ”satsning”. At det står med liten skrift under tiltakslista at ”enkelte satsninger har en relevans også utover nordområdene i streng geografisk forstand”, gjør neppe saken bedre (dette gjelder særlig for oljevernberedskapen, som blir styrket med hele 88 millioner – 17 % av den totale satsningen).

 

Det er også spesielt at enhver økonomisk støtte til samepolitiske tiltak, automatisk også regnes som en satsning på nordområdene. Den byen der det bor flest samer, er fortsatt Oslo. I tillegg er ivaretakelse av vår urbefolknings historie, språk og kultur et nasjonalt anliggende.

 

”Nordområdesatsningen” utgjør altså økonomisk omtrent 500 millioner. Til sammenligning fikk Innovasjon Norge 700 millioner kroner til sitt romforskningsprosjekt. Vi er ikke motstandere av store overføringer til innovasjon Norge. Dersom romforskning ble fremhevet som regjeringens store satsningsområde, er det likevel grunn til å tro at noen hadde hevet et øyenbryn eller to.

 

Mesteparten av tiltakene som utgjør nordområdesatsningen er oppgaver som det er en selvfølge at velferdsstaten skal utføre. Når de gjøres i nord, gjør det da det til en særskilt satsning?

 

Etter vår mening er svaret på det ovennevnte et soleklart nei. Vi nekter å være takknemmelige for å få nesten like mye som resten av landet. Vi nekter å være fornøyde med at vi ikke blir behandlet like dårlig som under tidligere, borgerlige regjeringer. Vi lar oss ikke forlede av at diplomater i grå dress kaller denne politikken for en formidabel satsning.

 

Så til Kristin, Jens, og særlig Jonas, som noen mener er i stand til å representere Nord-Norge; vær så vennlig å ikke kall dette en satsning på nordområdene. Vi kan leve med budsjettet, og vi vet at det kunne vært verre. Men at alternativene er elendige, gjør ikke et levelig budsjett til en satsing.  

 

Og der måneelver renner stille, skal vi også springe.

 

Og vi skal heldigvis ikke være stille, la oss aldri være stille, la oss for all fremtid lage lyder. Upassende lyder, høye lyder.

 

Latteren min når den buldrer som fosser, og kremtingen din som minner om bølger som brytes mot skarpe steiner i fjæra. Stemmen min når vi diskuterer, og jeg insisterer på at jeg ikke er sint, selv om jeg sammenligner uttalelsene dine med tankene til diktatorer som i det politiske landskapet befinner seg på ytterste høyre fløy, og jeg gestikulerer med armene og har røde stjerner under øynene, som utvikler seg til røde roser på kinnbena. Og du ler, og jeg blir sintere, men jeg glatter ut pannen, og later som ingenting, og bruker all min energi på ikke å være sint. Det er ikke fordi jeg syns det er galt å være sint, noen av de tingene du mener gjør meg faktisk rasende, det er lov til å reagere, det er lov til å bli sint. Det er mest fordi jeg ikke vil la deg  vinne. Jeg vet at du elsker det når jeg blir sint, og at du sier at jeg er sint før jeg er det. Også smiler du, du ler av meg og elsker at det fungerer, og at jeg blir sint. Så når jeg merker at du har fått rett igjen, glatter jeg ut rynkene i panna og later som ingenting.

 

Jeg vet at du gjør det for å frembringe reaksjoner i meg. Og det fungerer. Det du ikke vet, er at du ikke trenger å anstrenge deg. Bare at du kommer nær meg, gjør at jeg reagerer. Du vet det ikke.

Jeg er kanskje verdens aller dårligste til å holde på hemmeligheter. Man må lukke hjertet sitt for at ikke hemmelighetene skal trille ut, og mitt hjerte er åpent, det er vidåpent. Og det tar inn så mye at noe nødvendigvis blir dyttet ut. Og det er hemmelighetene mine, de triller ut som perler på en snor, og det er greit. Jeg er vant til det, og jeg vet at det er med på å gjøre meg til den jeg er. Jeg kan sikkert lære meg å like det.

 

Men dette vet du ikke om meg. Dette er min hemmelighet. Jeg er den eneste som vet det. Og jeg holder på hemmeligheten min, og aldri skal du få vite at den handler om deg.  

 

Kanskje er det ikke så lurt. Kanskje er det det eneste som er verdt å si noe om. Kanskje burde alle mine ord handle om nettopp det, kanskje er alt annet uten verdi når det største er en hemmelighet. Og alle samtalene blir tomme, på grunn av den ene tingen som ikke blir sagt. Noen ganger er denne tanken, og denne hemmeligheten uutholdelig.

 

Andre ganger.

 

Det er de andre gangene jeg teller. De som gjør det verdt det. Latter, bobler, glede. Å plutselig tenke at hvis jeg hadde møtt meg selv på denne dagen, da ville vi blitt bestevenner, jeg er fantastisk. Og jeg hopper bortover gata, og selv om brosteinsgater ikke er lagd for stilett, er de laget for meg, og jeg hopper, jeg bommer aldri, jeg treffer innenfor alle strekene, og fargene mine er de vakreste, og jeg lager det beste bildet. Det gjorde jeg aldri før deg. Jeg kunne bare hviske før du kom. Det var det ingen som visste, det er det enkleste i verden å skjule. Det er bare å rope. Så finner de det aldri ut. Du vet det ikke du heller. Med mindre jeg forteller deg det.

Det er slett ikke sikkert at jeg er villig til å gjøre det. Da er det ikke lenger min hemmelighet. Jeg ler høyt, og jeg er glad. Det er så mange lyder i meg. Gitaren min og de nye høytalerne mine, hælene mine mot et fortau som ligger kaldt og bart, det er klart for snøen. Bare vent. Det er så sant som det er sagt, jeg har sett det selv. Med mine egne øyner. Kaffetrakteren min synger i kor med kjøleskapet mitt, og dette er mine ting, mitt liv og mine lyder. Jeg bråker. Det er ikke fordi jeg er redd for stillheten. Det er bare sånn jeg er. Det skjønte han aldri, han hysjer på meg og tror han hjelper meg. Men jeg trenger ikke hjelp. Jeg er uforbederlig, og det vil jeg alltid være. Kjære Gud, dagens bønn: la meg for alltid være uforbederlig, la meg alltid spille så høy musikk at naboene klager, la meg for alltid ha hemmeligheter, gi meg smilerynker og sinnarynker i skjønn forening, og la meg for alltid ha et fryktelig temperament, og evnen til å bli rasende. Ikke engasjert.

 

Jepp. Det er det jeg vil i dag. Tror jeg. Jeg ber likevel om muligheten til å kunne endre denne bestillingen på et senere tidspunkt. Hvis jeg ombestemmer meg. Amen.

 

 

lydspor: Josh Rouse – the nightime