«Framsnakking». Framsnakking meg i rumpa.

Hvorfor har alle ellers oppegående, tilsynelatende intelligente mennesker adoptert dette ordet, trykket det til sitt bryst og liker – endog bruker – det? Det er et helt meningsløst, innholdsløst begrep. Og det er ikke spesielt vakkert, heller.

Jeg forstår opprinnelsen. Det er ment å være en slags antitese til «baksnakking». VEL. Baksnakking handler jo om å gå bak ryggen på noen. «Framsnakking» må da bli å snakke.. foran noen?

Det er åpenbart ikke det som menes med begrepet, jeg skjønner det, alle skjønner det. Når man skal introdusere NYE ord, må det være lov til å stille krav. For meg er det et absolutt minstekrav at det ordet faktisk betyr og høres ut som, er det det er ment å skulle omfatte. «Framsnakking» oppfyller ikke det minstekravet.

Det paradoksale i at de ulike menn (!) som mener å ha funnet på ordet, nå krangler seg i mellom om hvem sitt ord det er, er jo et kapittel for seg. Det er vel neppe framsnakking slik gudfedrene mener at det skal være. Ikke skjønner jeg hvorfor de vil ha «æren» for ordet heller!

Så blir jo spørsmålet; Dersom disse samme menn hadde gitt hverandre æren for unnfangelsen av ordet «framsnakking» – ville det da være framsnakking eller baksnakking?

Advertisements