november 2007


Hele mitt liv har jeg elsket hemmelighetene mine. Det er veldig mange, også av mine nærmeste, som tror at jeg ikke kan dette med hemmeligheter. At jeg ikke har noen, eller at jeg ikke kan holde dem for meg selv. Det er kanskje min fineste hemmelighet. At jeg faktisk er dronninga av hemmeligheter. Du aner ikke hva jeg ikke snakker om.
 Det er imidlertid en forskjell på det å ha hemmeligheter fordi man vil beholde dem, og å skjule ting fordi man ikke vil vise sider ved seg selv. Det siste gjør jeg ikke så mye lenger. Det tror jeg er bra.   
Da jeg gikk på videregående, var det så mye jeg skjulte. Jeg hadde begynt å finne ut litt av dette om hvem jeg ville være. Hvordan jeg ville fremstå, ikke bare på skolen, men også, på et vis, for meg selv. Og det la enorme restriksjoner på noen områder. I særklasse her bøker, film og musikk. 
Jeg visste mer om musikk enn de fleste i klassen min, og i alle fall jentene. Eller, det vil si, jeg var i stolt uvitenhet om alt som befant seg på vg-lista. Men bare ignoranter ville jo kalle det for musikk! Jeg fnøs av det, hånlig. Jeg snakket om musikk, ikke sant? Dylan og Springsteen. Indigo og Pink Floyd. Jeg gikk på allmennfag, og det var ikke mye til konkurranse i klassen, ikke mange andre enn meg som visste hvem som var verdt å høre på, og hvem som var sellouts! Nirvana hadde hatt potensiale. Men herregud, sellouts, for fan! 
Jeg kunne de gamle klassikerene, jeg visste hvem som hadde covret hvem, hvordan album man måtte kjøpe og .. ja. Hvordan ting hang sammen. Det har også med politikk å gjøre. Før i tiden, alt var jo mye bedre før, da var kunstnere bevisst sitt politiske ansvar. Da brukte folk stemmen sin til mer enn å synge med!
(Tok du den, altså, de stemte ved valg og sa ifra om urettferdighet og sånn.)
Nå høres det ut som om jeg gjør narr av meg selv.
Altså, Ragni17 år.
Jeg gjør ikke det. Jeg er glad i henne. Og jeg smiler når jeg tenker på skråsikkerheten og engasjementet, og jeg misunner henne energien, og evnen til å gå inn i enhver samtale med høy stemme og hevet hode og en holdning om at Jeg har rett, og du er fan meg dum i hodet hvis du ikke skjønner det. Særlig gjaldt dette som sagt bøker, film og musikk.
Jeg var veldig stolt over kunnskapene mine på området, og jeg likte at jeg likte disse tingene de andre ikke engang hadde hørt om. Og det begynte etterhvert å leve sitt eget liv. Hadde Ragni17 hørt etter, ville hun kanskje hørt at hun stilte seg spørsmålet hvorfor liker du dette? Er det fordi du liker det, eller er det fordi at du liker at du liker det? Altså, du vil gjerne være en sånn som liker det? Og en sånn som har skjønt at det holder ikke å like det – du må ha kunnskaper om musikken! Du må vite hvem som har skrevet sangene, hvem som har produsert det, hvem den femte beatle er og hvorfor det er greit å covre cohens sanger men ikke joni mitchells.
Egentlig spiller det ingen rolle hvorfor man liker det man liker.
Men jeg tenker litt sånn ennå. Av og til er det nesten som om jeg gjør meg til – selv om ingen ser på. Hvis jeg for eksempel spiller høy musikk og snurrer i stua til jeg blir kvalm. Da kan jeg tenke etterpå, når jeg ligger på gulvet og ser på det snurrende taket, liker jeg å snurre? Eller liker jeg at jeg liker å snurre? Hva kom først? Hvor går grensene mellom den man er og den man vil være?
Det spiller som sagt ingen rolle. Ikke egentlig. Å gjøre ting som gjør deg litt mer til den du vil være, gjør deg vel også til syvende og sist til et bedre menneske?
Og en av de tingene med å bli eldre er at man ikke lar de tingene man vil være skje på bekostning av den man er. Ragni17 hadde så mange lyster som ikke tålte dagens lys. Og jeg snakker ikke om den generelle ungdommens skam over seksuelle drifter og forfengelighet og svært upassende forelskelser.
Jeg snakker om Alanis Morissette, for eksempel. Jeg forgudet denne sterke, kvinnelige poeten, som klarte å være politisk og samtidig beskrive en virkelighet vi levde i på nittitallet. Hun var heltinne. Helt til Jagged Little Pill.
Det ødela alt. Sellout. Kommers. De styggeste ord enhver musikkelsker med respekt for seg selv kan bruke om en artist, og slik havnet Alanis øverst i en slags musikkens runke-skuffe. Kun til privat bruk. Jeg latterliggjorde henne, og så overbærende på mine venner som ganske nylig hadde begynt å like henne. Ironic, ikke sant?
Jeg kan jo smile av meg selv, men jeg tenker også at jeg nok har gått glipp av endel gleder, i akkurat de årene der skammen var så sterk når jeg fant at jeg selv likte de tingene som også andre likte, ignorantene. De som ikke engang visste hvem Billie Holiday var. Og jeg lurer på om jeg har noen sånne lyster nå.. noen som jeg skammer meg over. Jeg håper ikke det. Jeg tror ikke det. Når man kan innrømme å like Britney Spears, helt åpenbart mot bedre vitende, og fortsatt med en litt distanse i kärleken, så har man vel kommet et stykke.
Kanskje er det fordi det mennesket jeg vil være, først og fremst handler om en slags hemningsløshet. Heftig og begeistret. Helt klart litt i overkant av og til. Jeg vet at du blir sliten. Men jeg kan jo være stille også. Hvis du bare spør. Jeg er på tur til å bli den jeg skal være, sier han. Er vi ikke alltid det, svarer jeg. Og smiler. Vi smiler i det hele tatt begge to mer enn før.
lydspor: Alanis Morissette – that particular time
Jeg ser så mange søte gutter i Oslo!
Jeg vet ikke om det er fordi det er flere gutter her, eller fordi en større prosentandel av guttene er søte, eller hva det er. Men jeg ser i alle fall så mange søte gutter i Oslo. Jeg liker det.
Jeg snakker jo nesten aldri med noen av dem. Jeg bare observerer dem, fra avstand. Av og til, når noen går forbi meg på gata, så lukter jeg at de lukter søt gutt. Den lukten kan være veldig villedende. Det er slett ikke alltid at søte lukter bare tilhører søte gutter, og det skjer også at søte gutter lukter vondt. Når det klaffer, er det imidlertid veldig bra.
Gåsehudbra.
Det er ikke så mange lukter jeg liker. LØGN!
Jeg liker ekstremt mange lukter! Lukten av kaffe, av trær, av nye sko, av gummi og playdough, lukten av sigaretter som ingen har røkt, lukten av blod når man sløyer fisk, lukten av hav, lukten av ost som smelter eller deig som hever. Denne listen kunne fort bli så lang at jeg mistet tråden. Så jeg slutter her, og håper jeg har vist i tilstrekkelig grad at påstanden om at det ikke er så mange lukter jeg liker, ikke medfører riktighet. Det jeg tror jeg mener, er at det er ikke så mange mennesker jeg synes lukter godt. Kanskje særlig da med gutter. Jeg hater intens parfymelukt på gutter. Aller helst skulle jeg ønske at de luktet som at de kommer rett fra havet, eller fjellet, at de lukter utendørs og friskt.
Det er  ikke så mange gutter som lukter hav, og i alle fall ikke her i Oslo. Hvordan skal man kunne lukte som hav når man ikke engang kan se det? Det er ikke deres feil. Det er bare sånn det er. Men hvis de først skal lukte noe, så skulle jeg ønske at de kunne velge litt mer diskrete parfymer, og bruke litt mindre av det. Det er kvalmt når dere har så mye parfyme på dere at jeg kan smake det i munnen hvis du løper forbi meg. Det er ikke tiltrekkende. Jeg tror jeg har massene i ryggen når jeg sier dette, og jeg gjentar det gjerne; Det er ikke tiltrekkende.
En annen interessant observasjon er at det later til at det er en direkte sammenheng mellom dette å ha for mye parfyme på seg, og å ha for mye klæsj i håret (klæsj her som samlebetegnelse på alt man kan putte i håret). Det er i alle fall noe jeg har problemer med. Si at en av disse søte guttene jeg til stadighet ser i Oslo, plutselig en dag skulle si har du lyst på en berlinerbolle? også hadde vi delt en berlinerbolle og kanskje hadde vi blitt superforelska i hverandre, og kanskje kysset der, på en benk i for eksempel frognerparken, med melis på nesen. Og snø rundt føttene. Særlig sannsynlig er det ikke. Men kanskje det kunne skje, man kan aldri vite. Og hvis dette hadde skjedd, da skal jeg garantere at jeg hadde hatt lyst til å ha fingrene mine i håret ditt. Og hvis du hadde hatt fullt av klæsj i håret ditt, kunne jeg ikke ha spist opp resten av berlinerbollen min. Da måtte du ha matet meg. Koselig i begynnelsen, kanskje. Men særdeles slitsomt i lengden.
Jeg foretrekker svake lukter og rent hår. Det med «rent», det gjelder forresten hele kroppen. Og det kan jo ha en ganske direkte innflytelse på lukten og. Parfyme-lukt er ikke den eneste lukten jeg ikke liker på en gutt. Det er også noe av grunnen til at jeg sluttet å gå på Garage når røykeloven ble innført. Når all røyklukten ble borte (hvilket jeg forsåvidt er for), merket vi jo at det egentlig lukter tåfis og promp av alle som er på Garage. Det er ikke det at jeg er fisefin. Jeg bare liker å drikke øl uten at det lukter tåfis.
I går tok jeg trikk igjen. Jeg øver meg. Og det satt en gutt ved siden av meg på trikken, en sånn som jeg hadde forelsket meg i da jeg var 15, og når jeg var 21, og alle årene innimellom. Kanskje også 22. Han hadde Palestinaskjerf (hvilket i våre dager ikke egentlig trenger å bety noe, men du så det på han, han mente noe med skjerfet. Han støtter Palestinas frigjøringskamp). Han hadde halvlangt hår, og det var rent og uten klæsj. Det var ikke egentlig noe veldig iøyenfallende med han, han var bare… søt. Og han hørte på musikk, og av og til glemte han seg, og nynnet litt. Det bruker jeg å gjøre og.
Han smilte til meg. Eller han hadde gjort det, hvis han så meg. Men jeg er ikke helt klar for direkte kontakt. Det holder å observere fra avstand. Det er mer enn nok, faktisk. Men han luktet godt. Så jeg lente meg inn til halsen hans, og tok et skikkelig sniff. Jeg luktet på han, og han luktet godt. Han så litt spørrende på meg.
Jeg gikk av trikken akkurat da, så jeg vet ikke om han smilte. Jeg håper det. Jeg håper han skjønner at jeg bare syntes han luktet så godt.
Kanskje er grunnen til at jeg ser så mange søte gutter i Oslo at jeg ikke kjenner noen av dem. Det er så mange fremmede her. Og når du ikke kjenner noen, så kan du gi dem alle slags egenskaper. Og i mitt hode blir alle gutter søte, alle katter idioter, alle hunder slemme, alle jenter snille, alle juler hvite og alle jakter på vaffelhjerter akkurat så bra som man tror. Når jeg får bestemme selv. Alle fremmede blir perfekte. Som på engelsk. Perfect stranger.
Når man ikke kjenner noen, trenger man ikke å forholde seg til bagasje, stigespill og tragedier. Det holder å observere på avstand. Da blir konklusjonene så enkle, og rene. «Søt gutt». For eksempel. Det er nok. Enn så lenge.
lydspor: k’s choice – winners
Kanskje er det å være lykkelig som å være the One og å være forelsket. At hvis du lurer på om du er det, så kan du umulig være det. Ikke på ordentlig. Kanskje er det sånn. Kanskje spiller det overhodet ingen rolle.
Jeg er varmere nå enn på lenge. Kanskje det er fordi det har blitt vinter. Det er ikke akkurat snø ute, men av og til, særlig tidlig om morgenen, så lukter det snø. Desemberbarn og geitekillinger kan lukte snø, så dette vet jeg. (Hvis du leser dette, så må siste delen av setningen leses veldig skråsikkert. Gjerne med hatten på snei.)
Hvis denne høsten skulle hatt et lydspor, denne høsten hvor jeg har bodd i Oslo, tatt trikk, hatt fredager og søndager på en haug, gått i nordmarker og sørmarker og til og med gått meg vill i østmarka, drukket kaffe og øl og all den jazzmusikken, det man gjør. Hvis det man gjør som jeg har gjort i Oslo denne høsten, skulle hatt et lydspor, så skulle det ha vært (ikke uventet) Kari Bremnes sin sang om Oslo, Over en By. Over Oslo. Det er her jeg har vært. Det var ikke så verst. Men jeg tror jeg bestemte meg allerede da flyet hadde vendt snuten nordover, så langt nordover at jeg kunne se snøen, og vi fløy inn i mørketida og jeg kjente at jeg kom dit jeg skulle være. Og siden det var mørkt, lyste byen under meg opp, og den lå der som et smykke (på en røverkistebunn). Jeg tror jeg bestemte meg allerede da. Men man kan aldri vite. Kanskje.
Neste vår vil jeg at lydsporet mitt skal være noe.. Noe litt raskere, kanskje. Noe med trommer, og piano. Og kanskje en søt bassist.
lydspor: Kari Bremnes – Hvis du kommer tilbake igjen
vil dere høre noe kult?
 Jeg sitter og skriver på masteroppgaven min (dette er ikke det kule, det kommer senere). Jeg skriver og leser dommer, og skriver om hva jeg tror at det står i dommen. Jeg er egentlig litt blind for tiden. Jeg ser bare bokstavene. I dag oppdaget jeg imidlertid et navn.
 I en av dommene som jeg skriver om i oppgaven min, er jeg enig med  mindretallet. Mindretallet ønsker strengere straff for en overtredelse av bestemmelsen jeg skriver om, straffelovens § 219. Vold mot egen ektefelle. Flertallet ilegger han en noe mild straff etter min mening. Men de har jo flertallet, så de får gjennomslag. Men de har ikke rett. Det er det mindretallet som har. Så jeg skrev et forsvar for mindretallets innstilling. Mindretallet består av en person.
 Den ene personen er moren min.
Det er mamma som har tatt ut dissens. Jeg fikk helt sjokk når jeg så det, jeg ante ikke at hun hadde vært delaktig i den domstolen. Mange år før det var aktuelt for meg å studere juss, og mange mange år før jeg visste hva jeg skulle skrive master om. Dommen er bare en i en stor bunke, men plutselig så jeg navnet til moren min der. Mindretallet ved Mamman til Ragni, synes at straffenivået burde være et annet.
Jeg antar «voksen» også er når man blir stolt over sine foreldre.
lydspor: Joni Mitchell – River
dsc00098.jpg
Vesterålen er litt mindre kjent enn Lofoten, det er på mange måter underdogen i nord. De som kjenner meg, vet at jeg har for vane å heie på underdogen. Og også her medfører det riktighet, jeg heier på Vesterålen. Ikke bare fordi lillesøster Vesterålen har fått litt mindre oppmerksomhet enn storebror Lofoten, men også fordi Vesterålen har fått mindre oppmerksomhet enn hun fortjener, helt objektivt sett.
Virkeligheten er imidlertid ikke spesielt objektiv. Suvjektivitet er undervurdert. Jeg elsker Vesterålen, fordi så mange av de minnene der jeg husker på at jeg er elsket, kommer nettopp fra Vesterålen. Det er her jeg lærer meg å klatre i trær, det er her jeg lærer meg å lese, svømme, og ikke være redd i skogen. Det er her jeg får min første fisk.
Vi sitter i Fars (altså min morfars) båt, Ørreten, og bikkja er med. Hun heter Stoika, og er en svart og hvit engelsk setter. Jeg har fått ny fiskestang, den har en gul snelle som knirker når jeg tar inn snøret. Det viktigste, med å fiske i Langvassvatnet, er dette med å være stille. Det er noe jeg betrakter som en umulighet, men jeg prøver. Av og til glemmer jeg meg, og kommer med utrop om ting jeg ser og tenker, eller om jeg kanskje har fisk nå, Pappa? Jeg har aldri fisk. Pappa himler litt med øynene, men det er jo ikka akkurat en matauk vi er på, så det går bra. Selv om vi ikke får fisk. Jeg vil ro, det får jeg ikke lov til, armene er for kort. Ikke vil jeg ha på meg vest heller, men det skal jeg. Det er dette med beskyttelse, og den finnes, når man er et elsket barn i Vesterålen. Beskyttelsen som omgir meg er et varmt teppe, og ingenting galt kan skje. Jeg har havnet i vannet en god del ganger, men alltid med vest, og da er det bare å ligge der å duppe, og vente på at pappa skal komme og hente meg. Så det går bra. Den første gangen jeg faller i vannet uten vest, oppdager jeg at jeg kan svømme. Men det er jo senere, det vet jeg ikke ennå.

Jeg henger over ripa, og ser ansiktet mitt i vannet. Jeg holder en hånd på snøret, og har stanga under foten. Snøret skifter retning der det treffer vannet. Det skjønner jeg ikke, hvordan kan det gå tilbake på den rare måten med en knekk i lina. Når snøret beveger seg i handa blir jeg redd, og slipper taket på både snøre og stang. Pappa tar tak i stanga og sier at jeg har fisk, Hal den inn, Ragni! Det var egentlig ikke verdt strevet i det hele tatt, tenker jeg når jeg ser den lille pilten av en fisk komme opp i båten. Men bikkja logrer og er bortpå og snuser, og pappa er rar og stolt i blikket. Og da blir jeg stolt også. Så stolt at jeg liksom ikke helt klarer å uttrykke det, så i stedet for å juble eller klappe eller bare smile, så stikker jeg tomlene inn under vesten, og ser ned. Jeg har en rar klump i magen, det føles som om jeg er trist. Er jeg det? 

Fisken er for liten til å steike, sier de på land, og jeg blir dritsur. Jeg furter først, så raser jeg, og etter en halvtime brølende i et tre, så får jeg viljen min. Fisken blir stekt på bål, og jeg spiser den, kun på trass. Når jeg setter et bein i halsen, sånn at jeg nesten mister pusten, og blir mørkerød i ansiktet, sier pappa at han skal spise resten.
I albumet, under dette bildet, står det «Ragnis første fisk».
Egentlig, skjønner du, så handler det om pappaen min. Og meg. Og det første minnet jeg har av at han er stolt av meg. Jeg har jo visst det, selvsagt. Men det er ikke nok å vite at noen elsker deg, det må sies, man må vise det. Og når jeg ser det i øynene til pappa, at han er stolt av meg, så er det litt overvelvende. Jeg er jo bare ca fire år. Jeg når ikke årene, engang. Jeg har vel strengt tatt ikke gjort meg fortjent til dette?
Har jeg?
Jeg var et heldig barn, et beskyttet og elsket barn. Og lenge følte jeg det sånn at jeg hadde brukt opp kvoten min. At det ikke går an å ha både en barndom hvor man er heldig, lykkelig og beskyttet, og så mye glad, og et voksenliv som er… like bra? Bra? Ungdomstida var dritt, men er den ikke det for alle? Det teller ikke.
Det viser seg at det muligens ikke medfører riktighet. Det viser seg at lykken står den lykkelige bi. Jeg vet ikke om jeg akkurat er lykkelig akkurat hele tiden. Jeg tror kanskje ikke det er meningen at man skal være det. Jeg ler.
Og jeg har sagt det før, latteren min triller ikke. Den buldrer. Og jeg ler ofte, og jeg er i det hele tatt mye glad. Jeg prøver å ikke tenke på dette med kvoter, så mye. Dersom det virkelig er sånn at alle har sin egen tilmålte porsjon lykke og latter, så kanskje jeg kan få kjøpe noens kvote. Noen som heller vil ha penger, sånn at de kan kjøpe seg hjulvisper og pelskåper. Det går kanskje an. Hvem sier at lykke ikke kan kjøpes for penger?
Jeg ler, som nevnt, ofte. Tristheten, som har vært min faste følgesvenn så lenge, er i ferd med å slippe taket. Jeg tror jeg kommer til å savne han. Akkurat det er ikke så ille, litt savn, det tåler jeg.
Jeg har mange kvoter igjen.
Jeg har fisket en fisk i Langvassvatnet. Jeg har en pappa med grønne øyne, og en fiskestang med gul snelle. Jeg har en rød tekopp og en grønn termos. Jeg har gullsko og krystallkarafler. Jeg har melkebarter og smilehull.
Jeg har en fox i lomma.
Jeg vet at jeg har alt.
 lydspor: Bob Dylan – Forever Young
Høsten jeg begynner på skolen. Jeg er seks år.
 
Harstad Barneskole er en grønn, stor murbygning, med kalde vegger og lange ganger. Under krigen ble det brukt som sykehus, og på doene lukter det kloakk. I skolegården er det en brytestokk jeg senere skal bli mester på, ei desse jeg kommer til å dette ned fra hundrevis av ganger, og et klatrestativ jeg som tiåring vil sette meg fast i, sånn at vaktmesteren må komme og skjære meg løs. Han kommer også til å skjære av meg litt hår.
 
Men dette er jo ting som jeg ikke aner noe om når jeg som seksåring står der og klamrer meg til mamma, mens pappa tar bilde og entusiastisk forteller om hans første skoledag, på den samme skolen, tenk det, se!, den samme skolen!
 
Jeg smiler til kameraet, og til mamma, mest til mamma. Hun vil at jeg skal være glad, og jeg vil at hun skal være glad. Jeg er sint, men vet at hun blir trist hvis jeg sier det. Så jeg smiler. Min beste venninne heter Silje. Vi har planlagt denne dagen hele sommeren. Vi har like bukser. Hvite, med vertikale striper. Mine striper er grønne, hennes rosa. I mange uker har vi planlagt Den første skoledagen, og at vi skulle ha på oss like bukser. Et symbol på Solidaritet og Samhold. Venninner, i tykt og tynt.
 Vi står i skolegården, hun har på seg et hvitt skjørt og en rød jakke. Søsteren går i fjerde, hun heter Marie, hun har samme skjørt og jakke som Silje. Jeg føler meg klumpete. Buksen er i dongeri, og den er nyvasket. Stoffet er stivt, og gnager seg inn i huden. På innsiden er det fortsatt fuktig, og jeg føler meg klam. Det demrer for meg at det er noe ganske annet dette, å gå på skole.
 
 På den ene kortsiden er det ei branntrapp. Etter to måneder som skolepike, skal den testes. Jeg nekter å klatre ned. For første gang blir jeg sendt til rektors kontor. Rektoren min er så fin. Han har grå dress, en sånn som minner litt om tv-flimmer, bare roligere. Det er press i buksene hans, og han har alltid slips og en perfekt slipsknute. Håret hans er helt grått, med sølvstriper som legger seg bakover i bølger, det ser nesten ut som dukkehår. Han er høy og tynn, og har store, lilla øya. Kontoret lukter litt som nye sko. Jeg liker meg her, jeg har vært her en gang før, og fått rød-og-blå-blyanten min. Det er bare en liten stump igjen av den, og når jeg sitter ytterst på stolen på kontoret til rektor, skjønner jeg at det ikke blir noen ny blyant på meg. Rektor lukter kaffe, røyk, gammel-mann-parfyme og sånne mentoldrops som han har i brystlommen. Jeg liker han. Jeg har sett på han, og tenkt at han er som en slags majestetisk skygge som bare beveger seg rundt i korridorene på skolen, og jeg tenker at Frøken nok er veldig forelsket i han.
 
Likevel, jeg merker at tårene presser bak øyelokkene, når han legger fra seg brillene og så strengt på meg, og spør hvorfor jeg ikke vil klatre ned brannstigen. Jeg ser på han, legger armene i kors og hever det ene øyenbrynet, noe jeg begynte med den sommeren jeg ville være voksen, noe jeg senere vil angre på, og prøve å slutte med, og spør han om han hadde hatt lyst til å klatre ned den stigen i skjørt, når hele sjetteklasse stod under og så på.
 
 Da ler rektoren min høyt, og gir meg et mentoldrops fra innerlomma. Jeg hater det, og mentolen svir i ganen, og jeg får tårer i øynene igjen. Jeg smiler og sier takk, og suger på dropset, og prøver alt jeg kan å utstråle nytelse og takknemlighet.
 
Det er en sving mellom gymsalen og brannstigen på Harstad barneskole, som egentlig ikke er en sving. Går du der, kommer du til baksiden av skolen. Der er det en bilvei, og bak bilveien tusen snarveier til verdens skumleste og hemmeligste plasser. Kiosken, blant annet.
Jeg kommer meg aldri dit. Til kiosken. Etter tre måneder på på skolen kommer jeg meg imidlertid til baksida, og ser bilveien med egne øyne.
 
Foreldregruppa på skolen har satt i gang en aksjon, de vil stenge bilveien. Det klarer de aldri. De får imidlertid satt opp en stein (!) ved inngangen til skolen. Denne steinen skal holde oss inne i skolegården, og borte fra veien.
 
Det er kanskje unødvendig å si at denne metoden ikke er så veldig effektiv. Vi går på baksida av skolen så ofte vi tør, oftere. Vi er redd, men ikke for veien. Det e først etter at jeg har blitt eldre at jeg har blitt redd for biler. Nei, vi er redd for Ungdommene.
 
 De står der, på baksida, og røyker. Guttene har langt hår, og jentene har kort og langt hår om hverandre. Altså kort på den ene siden og langt på den andre. Noen av dem har rare farger på håret, og svarte negler. De er de tøffeste på hele ungdomsskolen, og sniker seg opp bak barneskolen for å røyke. Eller for å skulke. Også spiser de rustne spiker.
 
En torsdag, i langfri gir en av jentene meg en rusten spiker. Det er et klart brudd på kodeksen. Ikke bare er jeg er liten drittunge. Jeg er en av de laveste på rangstigen, drittungene i mellom.  Hun har skinnjakke, kort hår med røde striper i, stram bukse og joggesko hun ikke engang har orket å knyte.
 
 Jeg faller pladask, og forguder henne fra første sekund jeg ser henne. Hun er tøff, så beinhard, hun setter alle guttene på plass og gir en god fan i hva pastelljentene sier om henne. Hun krangler med lærerne men er venner med vaktmesteren. Jeg vil være akkurat som henne.
 
Jeg er ikke i nærheten av å være som henne. Også jeg ser det. Jeg har lyst, bustete hår i en strikk, og mammaen min bestemmer hva jeg skal ha på meg. Jeg har stort sett alltid sykkelhjelmen min i umiddelbar nærhet, og som oftest snørr i nesen. Jeg er flink på skolen, gjør alltid lekser og er egentlig veldig glad i frøkenen min. Melk err det beste jeg vet (bortsett fra kokt fisk), røyke skal jeg aldri gjøre, og lykken er å henge opp ned fra et tre.
 
Likevel så får jeg en slags kontakt med henne.
 Jeg har aldri skjønt hvorfor, men hun tok meg i forsvar når de andre ungdommene prøvde å få meg til å skrike eller spurte hva jeg gjorde på baksida, lugga meg i museflettene og hev tyggisene etter meg. Jeg fikk rustne spiker og jeg fikk låne skinnjakka hennes. Til gjengjeld hadde hun min uforbeholdne hengivenhet, og uvisst av hvilken grunn var det altså nok.
 
Jeg husker spesielt en ettermiddag godt, jeg tror jeg gikk i andreklasse, og Martha, som jeg gikk hjem sammen med skulle til tannlegen. Jeg kunne med andre ord la være å gå rett hjem etter skoletid, uten å bli etterlyst i hele byen. Så jeg hang litt i skolegården, balanserte på brytestokken, desset i dessen som var forbeholdt sjetteklassingene, og var helt alene i skolegården. Skolen så nesten mer levende ut når det ikke var noen der. Det var akkurat som den trakk et lettelsens sukk fordi alle de bråkete, snørrete, søte, slemme, hysteriske adhd-ungene hadde kommet seg hjem og nå plaget foreldrene sine i stedet.
 Etter kun kort tid hoppet jeg av dessen og tusla rundt til baksiden av skolen, til røykehjørnet. Det er nemlig ikke så artig å desse når det ikke er noen som er misunnelig på dessa di. På baksida var det merkelig tomt, men Heltinnen min var der i alle fall. Hun skvatt først til da jeg kom rundt hjørnet, men smilte da hun så det var meg og vinket meg bort. Hun ba meg holde skinnjakka, og ga meg en rusten spiker.
 Så tok hun opp en rød sprayboks, og skrev med store bokstaver på veggen på baksida på skolen min; «Truls er søt».
Hun konsentrerte seg noe voldsomt, men skriften ble skjev og kronglete. Likevel smilte hun merkelig stolt og fornøyd når hun tok et skritt tilbake, og vurderte arbeidet sitt. Hun så ned på meg, som stod der med alt for stor skinnjakke og tre rustne spiker i munnen, og sa: «Ka syns du?», vel vitende om at jeg med munnen full ikke kunne si et ord. Hun ventet ikke på svar heller, bare blunket til meg, rev til seg jakken og sprang nedover gata.
 
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg så aldri Heltinnen min igjen. Hun bare forsvant fra jordens overflate, litt som Skybert gjør, når Albert får en ekte venn. Og det var jo også tider hvor jeg tenkte at hun virkelig bare hadde vært et produkt av min egen virkelighetsflukt med dertil hørende livlig fantasi. Denne tanken slo jeg likevel rast ifra meg, for i lomma hadde jeg en rusten spiker, og på baksida på skolen stod det, svart på irrgrønt, «Truls er søt».
 
Hvor hun dro, vet jeg ikke. Det spiller liksom heller ingen rolle. Jeg lagde riktignok innfløkte og dramatiske teorier for meg selv, som innebar både politi, fengsel, forbudt kjærlighet (kanskje var Truls ikke spesielt populær hos familien Heltinne?), urimelige foreldre og rømninger til Sverige. Mest sannsynlig flyttet hun bare, eller noe i den duren. Og jeg hadde jo ekte venner, jeg også. Så det gikk ikke så lang tid før jeg sluttet å tenke på henne. Jeg sluttet også å henge på baksida, men jeg fortsatte å drikke melk, jeg ble mester på brytestokken og forelsket meg i Tommy, som hadde rødt hår og store ører.
 
I sommer kjørte jeg forbi Harstad barneskole for første gang på lenge.
 
Og på veggen ved siden av røykehjørnet, der stod det, 17 år etter at det ble skrevet av en Heltinne med skinnjakke og kort hår, rustne spiker i lommen og hjerte i halsen.
Truls er søt.

  

 
soundtrack: Dum Dum Boys – Hagelangs
 
Jeg har blitt en trekkfugl.
 Jeg flyr sørover når høsten fins og tar til vett drar nordover. Jeg gråter, men jeg drar. Og det går bra, det går nesten alltid bra. Jeg lengter hjem, men jeg bor her. Og høsten fins, selv om det er varmt, og svetten renner, jeg kjenner det i panna, men ikke så mye, mer i hårfestet og nakken. Svetten renner i bekker mellom puppene mine, det pipler på huden, det vises fra lang avstand, og det renner og det samler seg i en dam i navlen min, som fylles opp, fylles helt opp, det renner over, og det renner på skrå, magen min heller til venstre, det kan umulig være normalt, men den gjør det, og det renner i en elv til høyre, ned over det hvite låret mitt.
 Skal jeg dra hjem alt nå?
Det er jo ikke engang blitt mørketid ute.
Det fins en gutt som jeg kysset på fotballkamper, han fins, men han er ikke lenger ekte. Det er bare litt trist. Han fikk ikke lov til å holde hjertet mitt. Gutten har fått vaffeljernet mitt. Det er godt å tenke på. Han har ikke hjertet mitt, men han kan lage så mange vaffelhjerter han vil i et jern hvor også jeg har laget hjerter. Det var uansett ikke sånn. Det ville vært greit likevel. Tenker jeg da, og smiler.
Det finnes et tog jeg aldri satte meg på. Jeg stod der, som et tosk, en idiot, med en billett i handa. Jeg hadde på med støveletter, og mens jeg stod der tenkte jeg bare på det at sålen så ut til å ha løsnet litt. På innsiden på den venstre foten. Den venstre foten min er litt skrå, den heller mot venstre. Jeg får ofte ondt i fotbladet når jeg går i de samme skoene lenge, og nesten alltid, i sko med høye hæler (og jeg har mange sko med høye hæler), så løsner sålen på innsiden av den venstre foten. Og det skjedde også med de nevnte støvelettene. Og jeg stod der, og så på den dumme sålen, på en stasjon, og selv om jeg ikke så det, så visste jeg at når jeg skulle se opp, så hadde toget gått. Mitt tog, altså. Lokomotivet. Ikke som i en metafor. Toget er gått, løpet er kjørt.
Det finnes en utfordring jeg lot som om jeg ikke hørte. Det finnes en sorg jeg aldri sørget, og en latter jeg aldri lo. Det finnes en sang som jeg aldri skrev, og en bok som jeg aldri sang.  
lydspor: sidsel endresen – fifty ways to leave your lover

Neste side »