august 2008


Jeg og Gina feministblogger. I dag postet jeg mitt første innlegg.

www.friflyt.wordpress.com

Advertisements

Jeg er ikke en sånn som tenker veldig mye på omstendighetene. Altså hvordan ting hadde vært under andre omstendigheter.
Men når jeg satt der på stolen med ditt lydspor på øret, og det var lyder jeg hadde bestemt meg for å mislike, jeg bestemte det for lenge siden, lenge før du fantes, da tenkte jeg på disse omstendighetene.
Jeg smilte og hadde dine lyder alt for høyt i høretelefoner som luktet ute, skogen. Du har hatt dem på deg når du var i skogen. Det er derfor de lukter skog. Det er fint. Lyden var for høy, det gjorde nesten vondt, hallo hallo, jeg hører ikke hva jeg vil. Jeg skrudde ikke ned, utelukkende av den grunn at jeg skulle tøffe meg. Jeg vil at du skal synes at jeg er tøff. En sånn jente som kan noe, som vil noe, som ser noe andre ikke ser og snakker der andre springer. En som leser tjukke bøker og forstår dem, som hyler nedpå brun sprit og spiller gitar og hører på høy musikk, mye høyere enn de andre på platekompaniet, for eksempel.
Det skal være meg, i dine øyne. Så jeg skrudde ikke ned. Og jeg hørte på dine lyder, og jeg hørte ingenting annet. Jeg smilte, og du lo av meg. Jeg nynnet, jeg glemmer meg rett som det er. Pokeransikt er for idioter. Jeg bløffer aldri, ikke engang i kort, og jeg er ikke flink til å skjule hjertet mitt. Det vises godt.
Du så på meg som hørte på ditt lydspor, mens du skrev på en e-post, som jeg først senere skjønte var til meg. Og jeg tenkte at hvis denne musikken skulle være vårt lydspor, hvis den hadde vært det i en film, da hadde vi fått en happy ending. Jeg bestreber meg på å ikke bruke engelske uttrykk i språket mitt, men det finnes ingen annen måte å si det på. Vi hadde fått en happy ending dersom filmen om oss hadde hatt dette lydsporet. Det tenkte jeg. Den tanken ledet meg over til tanken på omstendighetene.
Omstendighetene som livene våre er pakket inn i. Jeg liker dem, stort sett. Likevel. Når jeg satt der, på knærne, på stolen som kan vippe selv om føttene er plantet stødig på bakken, og lente meg fremover over bordet ditt, slik at utringningen min vistes og du kunne se at jeg fortsatt har de fineste puppene vi vet om, da tenkte jeg på andre omstendigheter. Da ville jeg gjerne bytte ut de vi har nå. Har du kvitteringen? Jeg er ikke helt fornøyd med fargen, kan jeg få utlevert noen andre omstendigheter? Jeg er villig til å betale et mellomlegg. Tror jeg.
Jeg er ikke en sånn som tenkter så mye på omstendigheter. Jeg gjorde det en dag i forrige uke. Egentlig er jeg veldig flink til å forholde meg til virkeligheten. Jeg er litt beinhard på det der. Jeg lever i livet mitt, jeg vet hva jeg skal gjøre og tenker ikke så mye på hvorfor ting ikke er.. annerledes? Lettere? Nå er det som det er, og da skal jeg ha det så bra som jeg kan ha det i virkelighetene mine. Jeg stortrives. Det er sant. Jeg er noe i nærheten av lykkelig. Jeg ler høyt, og jeg har kjøpt en bukse. Jeg går aldri i bukser, jeg får så stor rumpe i bukser, og leggene blir for tynne og knærne stikker ut. Jeg kjøpte en i går og jeg ser at jeg er hot i den. Det er ikke på grunn av rumpa mi, det er på grunn av at jeg er noe i nærheten av lykkelig. Det er sant.
Jeg har det fint, og er ikke en sånn som tenker så mye på omstendighetene. Det er sånn et voksent ord uansett. Dersom de andre hadde vært der, de andre omstendighetene, altså, så hadde jeg sagt ja.
Jeg syntes bare at du skulle vite det.
lydspor: Coldplay – What if
Og når jeg våkner, skjønner jeg hvorfor alle halv-gode filmer som skal beskrive at noen er fyllesyk, bruker den samme musikken. Fordi det er sånn det føles.  Som om man går i høye hæler over en gigantisk lp, og spilleren er stilt inn på gal hastighet, og lydene blir skjeve, og balansen blir umulig å holde.
Jeg ser meg i speilet og ser at håret mitt vitner om sengeaktiviteter langt morsommere enn hva jeg kan erindre å ha fått i går kveld. det faktum at jeg fortsatt har på meg strømpebukse og t-skjorte, gjør meg rimelig sikker i min sak, det er nok bare eventuelle drømmer som har gitt meg pule-sveis.
Det ligger en eim av røyk over hele leiligheten, hvorfor skal vi røyke inne bestandig? Det starter på verandaen, så trekker vi inn i døråpningen, og etterhvert som vi kommer faretruende nært bunnen av vinflaska, så orker vi ikke engang å åpne døra.  Det samme skjer hver gang. Jeg må smile av oss. Vi er fine.
På gulvet ligger det glassbrått. Vi knuser glass når vi drikker vin. Det er ikke med vilje, altså, men det skjer. Jeg har forsøkt å rydde. Jeg har lagt en avis oppå skårene. Det hjalp ikke nevneverdig, men jeg forsøker. Vi forsøker alltid. Og vi blir bare bedre og bedre.
Og jeg ser rundt meg i leiligheten, og jeg smiler. Selv om det føles som om jeg har pels på tennene, og at jeg har spist et ekorn og har hårballer i halsen, selv om huden min kjennes ut som om den er tre nummer for stor og øynene henger tunge til langt ned på kinnet, og jeg skulle vært på jobb for en time siden, så smiler jeg. Jeg har  noen timers rydding foran meg, men jeg smiler. Dette rotet det er bevis. Dokumentasjon på et vennskap, og samtaler som alltid beveger meg, og glass som alltid knuses.
Dette «alltid» som jeg referer til, er bare tre måneder gammel. Et spedbarn når det kommer til evigheter.
Så mye kan sies om vennskap som har vart for bestandig. Der man kjenner hverandres tanker og setninger uten å si dem, hvor man har fulgt hverandre, og kjenner hverandres historier og arr. Der man har lært seg hva man skal unngå, hvilke historier man ikke skal rippe opp i, hva man skal spørre om og hva man absolutt ikke skal spørre om. Det er kjent terreng, det føles som hjemme. Jeg elsker å være hjemme.
Nye vennskap fortjener imidlertid også sine minutter i lyset. Jeg elsker å bli venner med noen. Og jeg elsker det øyeblikket, når man sitter der, og kanskje forteller man en historie, en som mange har hørt fra før, men ikke denne her, og når jeg kommer til poenget, og jeg bygger opp til poenget, og jeg fekter med armene og gestikulerer, og en ny venns latter triller gjennom luften, og jeg ler også, og det er så lett, og akkurat i det øyeblikket skjønner jeg kanskje at vi er venner.
Nå er det du og jeg.
Før var du deg, og jeg meg. Vi angikk ikke hverandre. Vi har ikke forandret oss, men nå angår du meg. Nå er ditt liv mitt anliggende, og jeg gleder meg til du kommer tilbake. Det kribler i meg, og vi skal alltid være venner. Nå er det du og jeg.
lydspor: Indigo Girls – She’s saving me
Kamerater!
Tema for denne ukes feministiske fredag:
Kjønnskvotering.
Jeg tipper at flere av dere allerede nå rynker brynene, og at dere er veeeeldig skeptisk til radikal kjønnskvotering. 
 Egentlig er denne instinktive uviljen mot kjønnskvotering forståelig nok. Det er jo forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn – nettopp det vi som gode feminister ønsker å utslette.
Likevel er jeg altså (sjokkerende nok) FOR radikal kjønnskvotering.
 Grunnen til det er utrolig kjedelig og unormalt pragmatisk til meg å være;
 Det er det eneste som fungerer.
 Jeg har til gode å se at andre metoder gjør noe med en ikke tilfredsstillende kjønnsbalanse. Dersom noen av dere har forslag, mottas de med takk.
Foreløpig har vi altså dette ene å forholde oss til. Radikal kjønnskvotering. Det er som med sosialdemokratiet. Muligens litt kjedelig, men det er det eneste som fungerer.  
Til og med i næringslivet skjer det ting når man tyr til kjønnskvotering, verden beveger seg fremover. (Se bort ifra artikkelens hårreisende dårlige overskrift.)
Skepsisen mot å ”vedta seg frem til likestilling” i næringslivet var stor. Særlig den alltid sjarmerende Stein Erik Hagen hadde mye på hjertet. I et
intervju i VG i 2005 uttalte han blant annet:
”Om 100 år er det sikkert like mange kvinner som menn i ledelsen, men det må skje på en naturlig måte. Kvinner er på vei inn i næringslivet, og de vil komme mer og mer. Når de i større grad er på plass i næringslivet, vil det også vise seg i ledelse og i styrene. Da vil de også få plass der”.
Jaha, ja.
Om 100 år, ja.
Hastverk er som kjent lastverk. Jeg tror likevel jeg er hakket mer utålmodig enn Stein Erik Hagen på dette området. Særlig når man ser hvor USANNSYNLIG sakte det går på det ”naturlige” viset.
Tallene som blir presentert i artiklene ovenfor, viser egentlig bare noe vi har visst lenge;
for det første at radikal kjønnskvotering fungerer etter sin hensikt, og for det andre at det er nødvendig.Man skulle tro at en slik kunnskap førte til utstrakt bruk av det som viser seg å være et utmerket hjelpemiddel for å oppnå et mer likestilt samfunn. Likevel møtes fortsatt forslag om kjønnskvotering med en overraskende sterk motvilje blant norske kvinner og menn. Jeg tror det skyldes mytene om hva radikal kjønnskvotering er, og hva det fører med seg.

Myte 1: Radikal kjønnskvotering innebærer at ukvalifiserte kvinner tar jobben fra kvalifiserte menn.  

Dette stemmer ikke. Man blir ikke kvotert inn en jobb man ikke er kvalifisert til. På de områder hvor kjønnsbalansen er ekstremt skjev, viser det seg imidlertid at menn blir valgt nettopp fordi de er menn. Det er for å gjøre noe med denne sosiale kvoteringen av menn at kvinner må kvoteres inn organisatorisk. Forutsetningen for at man i det hele tatt blir vurdert, er likevel at man er kvalifisert og kompetent til den aktuelle stillingen. Radikal kjønnskvotering må brukes for å forhindre at kvalifiserte kvinner ikke blir ledere fordi de er kvinner.
Denne urettferdigheten hvor kvinner blir valgt bort på grunnlag av sitt kjønn, opprører av en eller annen grunn ikke like mange som den ”urettferdigheten” det er når kvinner blir valgt på grunn av sitt kjønn.
Myte 2: Hadde kvinnene vært dyktige nok, hadde de fått jobben uten bruk av kvotering.
Galt igjen. Kvinner må prestere bedre enn sine mannlige kolleger for å oppnå de samme stillingene. På juridisk fakultet i Bergen var i 2006 kjønnsbalansen blant professorene 93/7, i mennenes favør. Dette er ille i seg selv, verre blir det når over 60 % av studentene har vært kvinner siden 2003. Det viser seg også at de kvinnelige professorene som blir utnevnt har flere publikasjoner på CV-en enn sine mannlige kolleger. I realiteten må altså kvinner være bedre enn mennene, fordi de må kompensere for sitt kjønn.
Kanskje er det grunnen til at kvinnene er lønnsvinnere i akademia, etter at de først har kommet seg inn.
Myte 3: Kvinnene som blir kvotert har ikke fått jobben ”selv”, og vil derfor ikke klare presset, men bli sett på som annenrangs av sine kolleger og seg selv.
Argumentet om at kvinner blir sett på som annenrangs dersom kvotering tas i bruk er tåpelig. Først og fremst fordi kvinner i forhold til lederstillinger blir sett på som annenrangs i utgangspunktet. Menn er det foretrukne alternativ – kvinner unntaket. For å bøte på dette må kvinner slippe til. Og nå de gjør det, endres jo oppfatningen av hvordan kvinner er som ledere.
Det beste eksempelet på det er Gro Harlem Brundtland. Da hun ble leder for Arbeiderpartiet, var det et resultat av kvotering. Hun var klar over det, ærlig om det og stolt av det. Hennes ”kvinneregjering” (med flertall av menn) var også et resultat av aktiv radikal kjønnskvotering. Det ble lett med lys og lykter etter de kvinnene som hadde kompetanse til å lede et departement. I motsetning til mennene, var de ikke lett å finne, fordi de ikke tidligere hadde sluppet til. Det er ikke det samme som at de ikke fantes, eller at de ikke var kompetente. De vistes bare ikke like godt som sine mannlige konkurrenter. Deres kjønn var en faktor som talte mot dem, og dette ble utlignet ved å bruke radikal kjønnskvotering.
Og takk og pris for det. Etter Gros andre regjering har det vært umulig for hennes mannlige etterfølgere å sette sammen regjeringer med mindre enn 40 % kvinner. Takket være Gros bruk av kjønnskvotering, er det nå helt normalt med kvinnelige ministre. Regjeringen Stoltenberg II var blant de første i verden med kvinneflertall – noe som knapt nok ble nevnt i Norge. Det er ikke lenger en nyhet når kvinner leder departementer i dette landet. Kjønnskvotering endret folks holdning til kvinner i politisk ledelse.
Det er i seg selv god nok grunn til å benytte seg av det.
lydspor: Radka Toneff – I Don’t Come Easy

Du vet hvordan noen dager bare passer? Eller, for å si det på en annen måte, noen dager virker det som om alt passer. Det flyter. Hele verden er smurt inn med fett, og du kan bare seile gjennom den, med et smil om munnen. Verdensmester, herskerinne over alle trampoliner, dronning over alle hoppeslott.
Til og med du kan ikke røre meg da.
Du kan si hva du vil, du kan slå meg eller klore ut øynene på meg. Du kan til og med si at du elsker meg, det spiller ingen rolle, jeg er teflon for ordene dine, og du kan ikke egentlig røre meg. Jeg har mest ting når jeg dør, jeg vinner. Og hvis jeg skulle vinne eller dø akkurat på en slik dag, ville jeg bare smile, ruske deg i håret, og sagt; «Your girl is lovely Hubble.»
Jeg bor på verdens vakreste sted, og snart kommer høsten. Jeg merker det på meg, når jeg står opp om morgenen må jeg bruke skjerf. Det er ikke fordi sommeren er kald, det er fordi høsten melder sin ankomst. Hun er på trappene. Jeg sklir ned gelenderet og får flis i rumpa. Det er det som er farlig med å være verdensmester i en verden full av bakefett og teflon. Før du vet ordet av det, blir du for sikker på å ikke bli skadet, også blir du uforsiktig igjen. Jeg hater når det skjer. Det vil si, når jeg glemmer at jeg hater det, så elsker jeg det. Er det noen som vet hvordan man får ut flis av rompa?
lydspor: Ani Di Franco – you had time

 

Jeg har det for bra. Jeg orker ikke å skrive akkurat nå, jeg har ikke tid. Jeg synger, ser du ikke det?