april 2008


Det fins noen setninger som jeg hater at jeg ikke har laget.
En av dem er tittelen på en diktsamling som står i bokhylla vi har på do. (Jeg burde kanskje utbrodere dette med å ha bokhyller på do, men det akter jeg ikke å gjøre. Men det anbefales å ha bokhyller på do.)
 Diktsamlingen heter «Veien blir til mens vi går oss vill».
Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive det her, og ikke si hvor jeg hadde det fra, men bare skamløst ta æren for det, men så ombestemte jeg meg. Man skal ikke lyve, og setninger kan bare lånes, ikke stjeles.
Men slik begynner jeg altså i dag. 
Med denne påstanden om at Veien blir til mens vi går oss vill.
Vi kan aldri vite hva som kommer. Ingen kan egentlig si noe om fremtida, og de som forsøker, tar ofte feil. Meterologer og fotballkommentatorer og musikkanmeldere forsøker seg ofte på dette, og svært ofte bommer de. Som oftest, vil jeg nesten si, bommer de.
Noen ganger treffer de. Og i slike tilfeller tenker jeg på min venninne, som bruker å si at hun har en klokke som har stoppet, og at den også har rett – to ganger i døgnet. Jeg tror hun har akkurat dette sitatet fra filmen «GI Jane», i en scene hvor de ekle mannssjåvinistene sier det om vår Heltinne, som har funnet ut av noe smart. Men dette ville hun aldri innrømme dersom jeg konfronterte henne med det, så det har jeg latt være å gjøre.
Poenget er bare at det er nokså vanskelig å si noe konkret om hva som kommer. Og at de gangene det skjer, må kategoriseres som flaks. Selv en blind høne kan finne korn, som kjent.
Fremtiden er en ujevn masse som kommer i bølger inn over livet mens man lever i det som jo må beskrives som en nåtid. Nåtiden er nå engang her. Den trenger vi ikke å spå noe om, for det rekker vi ikke fordi vi er inni den. På engelsk heter det gave. Present.
Jeg tenker mye på fremtiden, men jeg prøver å ikke si noe om den. Det er ikke sant. Jeg snakker om fremtiden og om hvor mange hunder jeg skal ha, men jeg vet bare at jeg ikke vet noe. Og at jeg liker å ikke vite noe.
Livet mitt er nybrottsarbeid.
Vår historie starter på nytt hver dag, fordi vi aldri har levd den dagen før, disse sidene i bøkene som fylles ut etter hvert som vi snubler gjennom melkeveien, og forfatteren drikker nektar og ler av oss. Ikke fordi vi dummer oss ut. Men fordi vi kanskje er fine å le av?
Jeg vil ikke vite hvor jeg skal, og jeg trenger ikke et kart for å finne frem i det terrenget vi vandrer i. Jeg liker at vi går oss vill. Jeg vet ingenting om deg, men jeg tror jeg vet alt. Og det passer meg perfekt. Ingen kan si noe om et oss annet enn dette at når du ler, så spør jeg.
Jeg aner ikke hva som kommer. Jeg er ikke det minste redd.
Jeg gleder meg til turer i skog og mark med deg. jeg gleder meg til å gå meg vill på bunnen av glasset. Vi trenger ikke kart.
Det er ikke fordi vi kan veien.
Det er fordi vi vet at det er meningen at vi skal gå oss vill.
lydspor: Leonard Cohen – The Partisan
I går var jeg sur.
Jeg furtet og mulket i mange timer. Jeg prøvde å være blid, jeg ville være blid. Men det gikk ikke.
Leppene mine hang nedover. Jeg var sur.
Ikke trist eller frustrert eller sint. Bare sur. Og jeg visste at jeg ikke hadde lov til å være det. Eller grunn. Jeg visste at jeg ikke hadde grunn til å være det.  Jeg var det likevel.
Og mens jeg satt der, svøpt i mine egne mulkebarter og furtetepper, så fant jeg ut noe om meg selv. Jeg er akkurat så barnslig at jeg har ekstremt egoistiske ønsker og blir sur når jeg ikke får det som jeg vil, og akkurat så moden at jeg skjønner at jeg ikke burde være så egoistisk, og at jeg skjønner at jeg ikke har noen grunn til å bli sur når jeg ikke får innfridd mine egoistiske ønsker og krav.
Jeg må si at det er en ekstremt lite tilfredsstillende kombinasjon.
Jeg foretrekker enten å være så gjennomført i min egoisme at jeg ikke ser at den og jeg er urimelige og furter helt uten grunn. Eller så vil jeg være så moden at jeg ikke lenger har disse ønskene for å tilfredstille id, disse tankene om meg, meg selv og mitt. Enten Eller. Ikke Både Og! Dette burde være en selvfølge.
Jeg burde være der nå. Kan jeg ikke bare vokse litt. Bare litt?
Jeg strekker hals, jeg tror jeg er klar.
Eller kanskje jeg bare må spise mer søppeldynga.Drops er et fint ord. Og jeg ville løyet om jeg ikke fortalte sannheten.
  
 lydspor: Billie Holiday – Me, Myself and I
Jeg tror på hvite juler og grønne marikåper og rosa elefanter.
Hvis du ikke gjør det, kan det være det samme. Jeg hever meg over den nedlatende kunnskapen, den som sier at jeg ikke kan tro, fordi jeg vet bedre. Hvordan kan man vite bedre enn å tro? Å tro er muligens min favoritthobby.
(Jeg tror på sommeren og, selv om jeg ikke engang liker den. Ikke så godt som høsten, i alle fall, eller vinteren.)
Jeg har kjøpt lørdagskvelder og søndagsmorgener. Og hvis du ikke vet hva det betyr, er det ikke ment for dine ører. Man må elske før man hører, det er ikke sånn musikk man kan lytte til bare med ørene. Hjertet må aktiveres først. Hjertet som husker smil fra den ene til den andre siden i et klasserom, eller når jeg fikk skyss fra posten og hjem, selv om det bare er ti minutter å gå, og jeg satte på en cd, spor 5, «Hør på denne introen», sa jeg, og den søteste gutten hørte, lyttet og krasjet i autovernet. Han hadde jo bare hatt lappen i to uker. Sangen er fin, den. Jeg tror jeg hadde likt den uansett, det er bare litt vanskelig å vite. Jeg elsker jo sangen fordi den har så mange spor i meg. Jeg kan ikkje skrelle vekk alle lagene med spor.  Minner og fester og gutter med gitar før jeg turte å spille selv, men jeg turte å synge, jeg sang høyere enn alle.

Venninner på gulvet på jenterom i Harstad, og denne musikken vi hørte på, vi hørte på den hele tiden, det er bakgrunnsmusikken til hele min ungdomstid. Og jeg synger fortsatt høyere. For hver dag som går.

Wasted time running scared
When all a love needs is to be believed in
All those Springs come and gone
Past like trains of boxcars leaving
Nå fikk jeg forresten en purring på forfalte lån fra biblioteket. Den kom på mail. Nytt moderne opplegg. Men jeg har fortsatt glemt å levere bøkene mine. Noen ting forandrer seg heldigvis aldri, og bakgrunnsmusikken er den samme.
lydspor: Counting Crows – Come Around