Takk for at du savner meg. Takk for at du sjekker om jeg er her, takk for at du leser dette. Jeg liker å bli lest av deg.

Jeg svarte aldri på e-posten din, jeg kom aldri så langt. Ikke fordi det var spesielt utfordrende eller tungt å skulle gjøre det, men jeg kom aldri så langt. Rett  og slett. Kanskje er den dørstokkmila blitt lenger. Jeg vet ikke. Jeg tror det.

Det skal på en måte mer til nå, enn før, for at jeg skal sette meg ned og skrive noe, for eksempel. Eller invitere noen på besøk, eller dra på besøk til noen.

 

Forresten, det er ikke sant, nå lyver jeg igjen. Jeg gjør på mange måter mer nå enn før. Jeg trener mer, for eksempel. Det er fint. Det er ikke så manisk som før, det er en stabilitet over det som jeg liker. Jeg kommer meg opp om morgenen, og er på jobb stort sett til samme tid hver dag. Og flere ganger i uken spiser jeg middag. Med de andre menneskene som bor her. De er i flertall nå. Det er fint.

At og til lurer jeg på hvem jeg er nå, når det er annerledes for første gang. Det er ikke så lett, plutselig å ha det annerledes. Det er klart det fører med seg mang en liten identitetskrise. Og en av resultatene er at jeg klarer altså ikke helt å skrive. Det gjør meg med jevne mellomrom litt nostalgisk. Jeg tror at jeg en gang var flink til å skrive. Ordene trillet ut av meg, de kom som perler på en snor og fingrene løp over tastaturet og lagde musikk, slik dine fingrer løper over pianoet og lager historier.

Jeg snakket ikke så mye. Kanskje er det sånn at jeg ikke skriver fordi jeg kaster bort alle ordene på snakk. Snakke, snakke – han hører ikke på oss lenger.

Det er vel bedre, er det ikke? Det er jo dette som er det virkelige livet.

Da jeg gikk på ungdomsskolen, gikk vi i friminuttene og snakket om hva som hadde skjedd på mIRC dagen før – i stedet for etter skolen å snakke på mIRC om hva som hadde skjedd på skolen den dagen. Hva er det virkelige livet?

En gang bodde jeg her. Jeg har flyttet. Det er ikke så trist. Jeg har et hus, har jeg fortalt det? Jeg skal ikke gjøre dette til en spysøt interiørblogg med blonder og svart/hvitt-bilder, slapp av.

Men jeg har altså et hus. Jeg har et kjøkkenbord man kan sitte rundt, og drikke vin i melkeglass om du kommer på besøk. Eller så kan jeg gjerne lage en middag, jeg lager ting uten å bruke pose stadig oftere. Det gjør meg glad. Jeg er litt sulten nå kjenner jeg. Det er forsåvidt også deilig. Man er så sjelden sulten. Jeg håper jeg ikke vil gå rundt å være mett hele tiden. Det er så godt å kjenne at man er sulten. Ikke hele tiden. Men en gang i blant er det fint å kjenne at det rumler i magen.

På hyllen ved siden av kjøkkenbordet mitt står det en stabel med magasiner og aviser. Jeg sparer dem. Alle har en artikkel eller kronikk som jeg vil ta vare på eller i alle fall lese. Jeg har bare ikke kommet til det ennå. Jeg skal lese dem. Bare ikke helt ennå. Det er ikke akkurat det at jeg sparer dem, jeg har bare ikke kommet så langt ennå – at jeg har lest dem.

 

lydspor: Leonard Cohen – Chelsea Hotel

 

Advertisements