november 2011


Paret ved siden av meg skal nok ikke hjem, jeg tror de er på en slags ferie.

Jeg tror egentlig de skal hjem til hans foreldre, dialektene deres tyder på det. Det virker ikke som om de har vært sammen spesielt lenge, og jeg tar meg selv å analysere dem, tolke alt de sier og gjør, håndbevegelser, kjærtegn, rare ansiktsuttrykk eller kroppsspråk som slår meg som unaturlig. Påtatt. Jeg tar meg selv i å bli irritert over dem.

Jeg bygger opp de største forventninger, jeg er den dummeste jeg vet. Jeg lager mine egne skuffelser, og er ikke lenger – i alle fall ikke i like stor grad som tidligere – i stand til å bygge de samme luftspeilinger på den positive siden. Jeg evner ikke lenger å drømme meg fullstendig bort i de banale tingene som jeg før kunne forsvinne i. I mange timer, i dager. Jeg levde et annet liv. Det er godt at jeg har fjernsyn.

Jeg er et heldig, beskyttet menneske. Jeg har rustninger av kjærlighet, hud, kjøtt, muskler, utdannelse og titler. Bare prøv det, rustningen min er imponerende. Og når du angriper meg, får jeg også beskyttelse av sinnet, av forsvaret. Jeg er uovervinnelig. Det betyr likevel ikke at man vinner. Bare at ingen vinner deg.

Det er vanskelig å vite hva som til enhver tid er riktig.

 

Reklamer

Javel. Hva skjer nå?

 

Hvem er du lenger?

Jeg leser den gamle bloggen din om igjen, og jeg tenker at jeg var en annen første gang jeg leste den. Eller jeg er en annen nå, alt etter som.

Etterhvert som jeg blar meg fremover mot nåtiden, registrerer jeg at du er en annen og, du e blitt en annen et sted underveis. Jeg liker deg bedre nå, selv om du skrev bedre før. Og jeg er kanskje blitt den du var? Det føles sånn, denne uken også.

Tingen er, til slutt bryr man seg rett og slett ikke like mye. Til slutt bryr man seg ikke i det hele tatt. Det er, på mange måter, bedre.

Det er verst om kvelden.

Det gode er best om kvelden, det onde er verst om kvelden. Sånn er det bare.

Dagen er travel, den er høylydt, og den krever. Når det er kveld, og det du skal se på fjernsyn er over, det er for sent å få noe ut av dagen, det er mørkt ute og sannsynligvis regner det, det har regnet så mye at jeg skjønne ikke hva som har skjedd, jeg trodde jeg hadde flyttet fra Bergen, men uansett; når det er kveld er det ingen forstyrrelser. Ingen avbrytelser. Det høres jo fint ut, og ja, det kan være fint. Det kan være fint hvis det er noe godt. Hvis det er noe ondt er det verst om kvelden.

Da kan man sitte stille og kjenne på alt som gjør ondt og du husker at du er sint. Jeg merker når det skjer. Et skjevt ord, en irritert rykning, som et drag over ansiktet, ingen avbrytelser, ingenting annet å tenke på. Jeg hater kvelder. Liker ikke dager spesielt godt heller. Kunne det ikke bare være natt, hele tiden.

Jeg håper det kommer snø snart.

Jeg har hjertetrang til julens fred.

Jeg trodde aldri, aldri, aldri at jeg skulle være her, se meg selv i en slik situasjon.

Aldri si aldri? Bare om du mener det nok til å si aldri, aldri, aldri.

Jeg så meg selv i en rekke andre situasjoner. Som evig ensom, alltid på leting etter noe, alltid lengtende. Eller også; alltid dronningen av melankoli, alltur nostalgisk, aldri i nuet, aldri glad. Glad er som kjent følelsenes Dolly Parton. Passer mye bedre da med en tilbakelent Billie Holliday. Det er ikke noe for meg å drive å være glad i tide og utide. Det så jeg for meg. Mulig melankolsk med myke minner. Jeg så aldri meg selv her.

Hva var den viktigste dagen i livet ditt? Hva er det viktigste øyeblikket i livene våre? Er det når vi fødes, eller når vi dør? Ditt første minne, eller dine siste ord? Når du blir forelder, eller skjønner at du aldri blir det? Er det når vi finner Gud, er det når vi mister Gud, er det når vi faller for hverandre eller ganske enkelt når vi faller? Er det bryllupsdagen eller når vi er helt alene. Er det når du er sterk eller når du er svak?
Så blir de stående disse tre. Sove, spise, jobbe. Men mest av alt jobbe.

November er grå og kald, og det regner. Jeg lengter etter snøen, og lyset, advent. Selv om ventetiden føles uutholdelig, allerede nå. Dager er som uker, timer er som dager. Det mest skremmende er likevel at tiden plutselig har gått, at jeg har passert så mange dager med lysets hastighet, år har gått og jeg skjønner ikke hva jeg har brukt tiden min til. Jeg vet at det var dager jeg strevde med, og andre dager som jeg klarte å utnytte. Hvor jeg har gjort godt, hvor jeg har båret lys. Vært lys. Når mørket er svartest, er det veldig vanskelig å huske hvordan lys ser ut, hvordan det føles. Når jeg skrur opp radiatoren og setter meg på huk foran den, kan jeg få en svak fornemmelse av hvordan lys kjennes ut. Som varm luft som blåses mot deg. Jeg er så kald, dette har vært den kaldeste høsten jeg kan huske. Det har regnet så mye, det har ikke snødd i det hele tatt. Jeg lurer på om det aldri skal komme snø. Jeg lengter etter snø.

Jeg hører på julesanger, selv om det er november og mørkt, ikke et lite julelys i sikte. Butikkene flommer over av julemarsipan, kapitalister er så dumme; skjønner de ikke at det er lys vi trenger?