Er det ikke merkelig, hvordan et steinansikt som kan stå seg gjennom vær og vind, ikke vike en tomme for rasende blikk, for spott eller all verdens gode argumenter.. hvordan det sprekker når man får trøst og støtte fra uvented hold?
Når jeg ser ordene på skjermen, så skjønner jeg at det slett ikke er merkelig, det er helt logisk, det er en eldgammel sannhet. Det er som legenden om Narnina, som den historien om når sola og vinden krangler om hvem som er sterkest, «Taming of the shrew» og enhver romantisk komedie. Eller ikke _enhver_, men alle de med en sterk men vanskelig kvinne som er kronisk singel og virker kald – i begynnelsen. (Når jeg tenker meg om kan vel dette kjapt oppsummeres som alle romantiske komedier som er helt eller delvis plagiat av «Taming of the shrew».)
Steinansiktet mitt sprakk i går.
Jeg begynte å gråte. På fylla. På et utested!
Herregud det er så flaut å tenke på at jeg nesten rødmer her jeg sitter alene på kontoret.
Jeg var så klar for bare å ta imot mer. Jeg smilte, lo det bort, drakk øl og hadde is i blikket og et hjerte som banket så hardt i meg at jeg var sikker på at det kunne vises på utsiden av genseren min. Jeg var rasende, og jeg er ikke vant til å holde det inni meg når jeg er rasende. Jeg er vant til å åpne helvetes porter og slippe ut all den edder og galle som måtte finnes i meg. Jeg holdt det inni meg. Det er det enkleste. For meg, for han, for alle parter.
Det kom en hånd på låret mitt. Et trykk, så ble den trukket tilbake. Ikke lenge, ikke hardt. Men den var der.
Og det lille trykket gjorde at steinansiktet sprakk, jeg mistet konsentrasjonen, riktignok bare i et øyeblikk, men det var tilstrekkelig. Slusene åpnet seg og det kom tårer ut. De fosset nedover kinnene mine, og ikke visste jeg at det var plass til så mye saltvann i hodet mitt. Et helt lite hav lagde jeg der på bordet. og når bordet var fullt, så rant det videre ned til gulvet. Og den første dråpen lagde et hakk i bordet, og etterpå ville alle de salte dråpene renne i samme retning, og da blir de til en foss.
Og en foss av salte tårer kan fortsatt sees i et hjørne, innerst ved den brune sofaen. Jeg er ikke der lenger. Jeg var måtte gå, ellers hadde jeg druknet.
lydspor: Nick Drake – Northern Light
Reklamer