Jeg så ikke e-posten din før i dag. Den er sendt for tjue dager siden, men jeg bruker nesten aldri den e-posten. Jeg skulle til å svare, men så ville jeg svare her i stedet. Fordi jeg håper du leser det, at du ser det.

Det er så vanskelig å skrive, før var det lettere. Nå vet jeg ikke hvor jeg skal begynne, det er så lenge siden jeg skrev at alle hullene må tettes igjen før jeg kan skrive om det som er nå. Det er så mange «forts. følger» som jeg aldri har skrevet ferdig, som henger som løse tråder, som jeg føler må besvares før jeg kan nærme meg dagens tekst.

Jeg kjørte hjem og tilbake igjen i jula, for første gang alene. Det var godt, og når jeg kjenner etter var kanskje de timene i bil den stunden hvor jeg hadde mest av denne mystiske julestemningen. Jeg har vært noe i nærheten av sykelig opptatt av julestemning helt siden jeg var barn. Jeg skulle ønske at jeg kunne slappe litt mer av, og ikke ha så sterke følelser, så store forventninger og så intenst behov for julestemning. Det første året jeg ikke hadde en nesten uuholdelig kribling i magen da jeg la meg på lillejulaften, og jeg lurte på hva som skulle skje dagen etter, hvilke pakker under treet som var til meg, hva som lå i strømpen, om svoren ble sprø og om middagen skulle bli akkurat like fin som jeg husket den som fra året før. Det skjedde ikke plutselig, men gradvis. Likevel, det året det ikke var noen tvil om at magien var borte, ble jeg dritsur og lei meg, og jeg gråt i mange timer natt til første juledag. Jeg håper at jeg snart kan kose meg med å ha litt bedre tid, å sove litt lenge, å kunne gå på ski. Å være sammen med familien min, ikke bare stresse med det som ikke skjer, dem jeg ikke møter, og julestemningen som kanskje ikke er der.

Voksenlivet er på mange måter undervurdert, men akkurat på dette området er det barndommen som vinner. Igjen og igjen. Jeg tror kanskje jeg taper. Jeg er for første gang i mitt liv reserevert, jeg holder tilbake. Det er ikke morsomt, og ikke er det fint. Jeg gjør det likevel.

Når regnet plutselig ble til snø på julaften morgen, var det likevel fint. Jeg innrømmer det. Spørsmålet er bare hva som skjer videre. Det er det jo helt umulig å svare på.

Nå sitter jeg på kontoret, i fullt skiutstyr. Så snart jeg er ferdig her, så stikker jeg på skitur i marka. Jeg ser litt rar ut, med superundertøy og skisko. Men det er jo romjul, det er ingen som kan se meg uansett. Jeg er usynlig.

Advertisements