NordNorge


Jeg er så utrolig lei av meg selv. Lei av å høre min egen stemme snakke. Lei av å se mine egne ord på skjermen. Jeg skal låne en annen stemme, låne et annet hjerte, og stjele ordene til noen som er annerledes enn meg.

Forholdet du har til deg selv er jo ikke så annerledes enn relasjoner til andre mennesker. De tingene du elsker, hater du. De tingene du hater, elsker du.

Jeg bryr meg, og det er bra. Det gir meg pågangsmot og det får meg til å gjøre noe, kanskje gjøre en forskjell. Det er bra. Jeg klarer ikke å la være å bry meg. Jeg anstrenger meg hele tiden. Jeg har stive skuldre, stiv nakke, stive armer, stive brystvorter, stive legger, stive fotblad og nå er kjevene mine stivnet.

Ferie er veldig mye press. Det må være fint vær, bare, brune, barberte ben i instagram-bilder som lekkes ut på facebook, slik at alle kan like det, alle kan se på det og tenke at jeg har et vellykket og fullkomment liv, har du barn skal de være sett, elsket, solkysset og med passe bustete har, du skal lage ditt eget rabarbarasyltetøy (det ordet rabarbara er veldig et sommer-ord), du skal reise på steder som ingen har hørt om, og utforske noe nytt hver dag, du må for all del ikke bli navlebeskuende, du må snakke emd de innfødte, de lokale, du må bade i havet og helst i nordnorge, også må du trene hver dag, du må klatre opp fjell, du må lene deg tilbake og nyte det gode liv, drikke vin og stirre på havet eller solnedgang eller midnattsol, eller i alle fall noe stort og nokså stillestående, og du må være på et sted uten mobildekning – og skrive om det på facebook.

Nei, Ferie er krevende. Den stiller så mange krav til deg. «Husk å få noe ut av meg», brøler den, mens du prøver å finne frem sommerklær og bikini som du ikke vil ha på deg og solkrem som du er usikker på om fungerer fremdeles, og ute høljer det ned og det er 7 grader i skyggen og du lever i skyggenes dal.

Jeg gleder meg til høsten, og til jeg er litt mindre slik som jeg er når jeg er lei av meg selv.

Ferie, og særlig sommervarianten, er et krevende beist av et dyr, som sniker seg innpå deg mens du fremdeles trodde det var påske, eller i det minste seinvinter. Jeg skulle ønske sommer(ferie) ikke fantes.

 

lydspor; Kari Bremnes – Har bestandig elska høsten

 

Jeg forsøker å skrive ønskeliste og jeg får det ikke til.

Det er ikke fordi jeg har alt jeg trenger (selv om jeg selvsagt har det), det er fordi jeg ikke vet hva jeg vil ha.

 

Den foreløpige listen; snø til jul, tjukke sokker, tv-serier på dvd, plater, ny stift til platespillere, bøker og selskinnssko.

Forslag?

Jeg har bestandig elsket høsten, og det gjør jeg også i dag.

Det brenner i kinnene mine, sånn som jeg hater. Det var kaldt ute, men kaffen er varm og kontoret og, så nå brenner kinnene mine,  og det klør, det kjennes ut som soleksem. Jeg brukte å hate det. Nå gjør det meg glad, tror jeg, og det gjør meg trist. Melankolsk og vemodig.

Melankolien er passe stor. Fyller meg (selv) fra topp til tå. Det fantes et tid da vi var måneskinn, og av måneskinn gror ingenting. Det er i alle fall det jeg er blitt fortalt, men det er løgn. Det vokser små, hvite blomster, og du må komme helt nær for å se det, og langt, langt der borte, i horisonten, der står det en idiot og roper; «Av måneskinn gror ingenting!», og på hodet mitt er det små, hvite blomster. Det er ikke morsomt, hvis det er det du tror.

Det er grusomt. I går gråt jeg, jeg hadde en krig inni meg, og det kan ingen forstå. Ikke hundre prosent, ikke engang litt. Det er en krig i hjertet mitt og i hodet mitt, og jeg er vinner og taper hver dag. Jeg skulle ønske jeg fant ordene som kunne forklare det, jeg har lært meg en ting, om ikke annet; alt blir enklere når jeg finner ordene. Jeg har så mange ord, flere enn noen mennesker jeg kjenner, tror jeg, og likevel mangler jeg så mange, mange flere enn for eksempel deg eller nyhetsreportere eller Moland og French, Odd Børretzen og endog Torbjørn Jagland.

Den første gang jeg kan huske at jeg manglet ord, var da mamma og jeg var alene hjemme en søndags formiddag, og jeg må ha vært rundt 6-7 år. Søstrene mine var med pappa, og jeg fikk alene-tid med mamma. Og vi hadde laget oss et brett med ostepop og cola, og det var bare jeg hjemme og bare jeg skulle få. Jeg og mamma. Jeg bar ned brettet med to fulle cola-glass og skålen med ostepop, og da jeg kom til sofaen sølte jeg ut begge glassene. Jeg ble isnenede redd. Mamma kom ned, og forsøkte å skjule irritasjonen sin. Jeg sa: «Det e vel mer?»

Det hørtes ut som om jeg var redd for å ikke få brus. For å berge parten min. Mamma ble sint. og jeg husker at jeg forsøkte å forklare at det ikke var sånn ment. Det jeg mente var at det ville bli ekstra ille om jeg skulle få den aller siste brusen – uten at de andre skulle få – og jeg var så utakknemlig og ekkel at jeg sølte den ut. Klafsusen Ragni, Ragni med de lange armene, Ragni med lenger vingespenn enn høyde. Ekkel. Jeg manglet ordene, jeg klarte ikke å forklare mamma hva jeg mente, og det var kanskje det ekleste av alt.

Alt handler om å være på rett sted i rett tid. Det skremmer meg. Hvorfor har jeg hatt sånn flaks? Jeg har ingen ord, jeg søler bort det jeg får og jeg kan ikke forklare deg noe. Det gjør vondt i fingertuppene mine og jeg har striper i ansiktet. Om så jeg hadde ordene.. hvordan skulle du skjønne det? Du plukker hvite, små blomster fra hodet mitt, og tror på latteren min. Tror på meg.

Og akkurat i det jeg skal til å gi opp, gi meg over, gi meg hen, så drønner sangene våre over et høytaleranlegg som ikke kan spille så høy musikk som det gjør i dag, men det finner styrke i musikken og volumet skrur seg opp av seg selv, og jeg? Jeg synger med.

 

Lydspor: Lars Winnerbäck – Elegi

Det er noen som har søkt på ordene «mørketid vanskelig», og truffet min blogg.

Jeg vet ikke hvem du er, eller hvorfor du trykket på linken til sida mi. Jeg håper at du fant noe som du kunne.. lese. Jeg har lyst til å være til hjelp, men hvis man synes mørketida er vanskelig er det kanskje ikke så optimalt å lese ordene til ei som elsker mørketida over alt på jord, som synes at nettopp mørketida er det vakreste og beste av alle de vakre og beste tingene som fins.

Hvis du mot formodning skulle lese dette, så vit likevel at jeg gjerne vil hjelpe. Er det noe jeg kan gjøre?

Kanskje det hjelper å huske på at det er mer lys i mørketida enn noen gang ellers i året. Ikke la navnet villede deg. Det er mer lys i mørketida enn noen andre steder. Det er riktignok ikke lysere, men det er mer lys. Det er himmelen som brenner når sola ikke står opp, og rosa skjær når den ikke går ned igjen. Det er nordlys som forsvinner ned i pipa, slik at det ser ut som om det kommer grønn røyk fra peisen vår. Og kanskje naboen tror at vi brenner magisk plastikk, men vi gjør ikke det, det er bare nordlyset.

I tillegg er det snøen, og den er jo hvit. Og hvit er den lyseste av alle lyse farger.

Jeg skjønner hva du mener, det er ikke det.. 

Det er det der med at det er mørkt når man våkner. Det er vanskelig, vanskeligere å stå opp da. Og ingenting gjør meg mer nedmuntret enn følelsen av ikke å ville stå opp. Jeg forstår greia. Samtidig så trengs smilene, og det å være nødvendig, det å vite at noen trenger deg – det er kanskje den beste av alle følelser. Så du ser, jeg må smile, fordi de trenger meg. Alle mørketidsvoksne trenger mørketidsbarnet som de ser, og jeg kan være et slikt. Jeg står her, jeg veiver med armene, ser du meg?

Jeg ser deg.

lydspor: Joni Mitchell – Lessons in Survival

Nedenfor er et innlegg jeg har på trykk i dagens nordlys.

 

 

***

 

 

I Soria-Moria-erklæringen utpekte regjeringen Nordområdene som sitt viktigste strategiske satsingsområde. I hele perioden er nordområdesatsingen trukket frem som regjeringens store prosjekt, et generasjonsprosjekt. Ministere i fleng har i sine festtaler slått fast med brask og bram at fremtiden, ja den ligger i nord.

 

For oss er det svært skuffende at eget parti og egen regjering ikke har benyttet seg av en unik mulighet til å sette politikk bak talene om sitt store strategiske satsningsområde, etter fire budsjett med Stortingets flertall i ryggen.

 

Enda mer skuffende er det at de har frekkhet nok til å omtale statsbudsjettet som tirsdag ble lagt frem, som en ”formidabel nordområdesatsning”.

 La oss for ordens skyld slå fast;

 

Det er mye bra i statsbudsjettet.

 

Her kan nevnes at regjeringen overoppfyller Nasjonal transportplan for hele perioden som den første regjeringen noensinne. Som miljøentusiaster er vi naturligvis særlig fornøyd med økningen til jernbane.

 

Vi føler imidlertid for å minne om at toget stanser litt sørafor her. 

 

Vi nyter ikke godt av den økningen på 1.3 mrd som jernbanen får. Da ville det vært naturlig at vi fikk kompensert dette gjennom å få en høyere andel av de totalt 17 mrd som brukes på vei. Realiteten er imidlertid at Nord-Norge avspises med en knappe 3 % av den totale summen.

 

At dette skjer samtidig som at vår riksvei, Hurtigruta, seiler i motvind, er alvorlig. Nordnorsk næringsliv er avhengig av en infrastruktur som oppfyller en viss minstestandard. Per i dag gjør den ikke det. Budsjettet har overhodet ingen tiltak for å bøte på denne situasjonen. 

 

Den ”nordområdesatsningen” regjeringens utvalgte viser til, skriver seg til 514,5 millioner kroner. For de fleste av oss en svimlende sum. I budsjettsammenheng skiller beløpet seg likevel ikke ut som spesielt stort.

 

Det mest interessante er likevel ikke hvor mange penger som brukes på nordområdesatsningen, men hva pengene faktisk brukes til. Dessverre, dersom man ser nærmere på politikken bak tallene, reduseres nordområdesatsningen til en tilfeldig sammensatt smørbrødliste av diverse gode saker for samer, nordlendinger, Jan Mayen, Russland, fred og miljø og slikt.

 

Og misforstå oss riktig – vi er for både samer, Jan Mayen, miljø og fred.  Noen ”nordområdesatsning” utgjør smørbrødlista imidlertid ikke.

 

En ”satsning” må forstås som gjødsling heller enn brannslukking. Noe som skal løfte næringslivet i en landsdel, skape grobunn for vekst og nye arbeidsplasser. Det må her kunne kreves noe mer enn diverse økninger med tilfeldig nedslagsfelt, som ikke skiller seg fra den tidligere politikken.

 

Husleiekompensasjon til den samiske høgskolen og utfylling av havna i Gryllefjord er gode saker. Å kalle det en satsning på nordområdene, er faktisk drøyt.

 

Og her er vi inne på problemets kjerne. Ethvert tiltak nord i landet blir omtalt som ”nordområdesatsning”. Vi stiller oss spørsmålet om husleiekompensasjon til høgskoler på Østlandet ville kvalifisere til ”østlandssatsning”.

 

Det er aldri uttalt hva som egentlig skulle være nordområdesatsningens innhold. OL var for mange et viktig element. Det er ikke til å unngå at man forventer en form for kompensasjon når det foretrukne alternativet falt bort.

 

Kristin Halvorsen hilste i sin tale til oss her oppe, med melding om at der idretten sviktet, innfridde regjeringen.

 

Vår virkelighetsoppfatning er en ganske annen enn hennes. Det vi har fått er en liste over diverse prosjekter som rent geografisk befinner seg i Nord-Norge. I seg selv kvalifiserer ikke dette til betegnelsen ”satsning”. At det står med liten skrift under tiltakslista at ”enkelte satsninger har en relevans også utover nordområdene i streng geografisk forstand”, gjør neppe saken bedre (dette gjelder særlig for oljevernberedskapen, som blir styrket med hele 88 millioner – 17 % av den totale satsningen).

 

Det er også spesielt at enhver økonomisk støtte til samepolitiske tiltak, automatisk også regnes som en satsning på nordområdene. Den byen der det bor flest samer, er fortsatt Oslo. I tillegg er ivaretakelse av vår urbefolknings historie, språk og kultur et nasjonalt anliggende.

 

”Nordområdesatsningen” utgjør altså økonomisk omtrent 500 millioner. Til sammenligning fikk Innovasjon Norge 700 millioner kroner til sitt romforskningsprosjekt. Vi er ikke motstandere av store overføringer til innovasjon Norge. Dersom romforskning ble fremhevet som regjeringens store satsningsområde, er det likevel grunn til å tro at noen hadde hevet et øyenbryn eller to.

 

Mesteparten av tiltakene som utgjør nordområdesatsningen er oppgaver som det er en selvfølge at velferdsstaten skal utføre. Når de gjøres i nord, gjør det da det til en særskilt satsning?

 

Etter vår mening er svaret på det ovennevnte et soleklart nei. Vi nekter å være takknemmelige for å få nesten like mye som resten av landet. Vi nekter å være fornøyde med at vi ikke blir behandlet like dårlig som under tidligere, borgerlige regjeringer. Vi lar oss ikke forlede av at diplomater i grå dress kaller denne politikken for en formidabel satsning.

 

Så til Kristin, Jens, og særlig Jonas, som noen mener er i stand til å representere Nord-Norge; vær så vennlig å ikke kall dette en satsning på nordområdene. Vi kan leve med budsjettet, og vi vet at det kunne vært verre. Men at alternativene er elendige, gjør ikke et levelig budsjett til en satsing.  

 

Jeg kommer fra et smykke.
Som en perle i et blåskjell, slik ligger min by i fjorden sin.
«For en oppvekst du har hatt», sa han da han så utsikten fra stuen i huset til mine foreldre. Utsikten alene er nok til å fastslå ganske raskt at jeg har vært svøpt i lykke og beskyttelse. I tillegg har jeg fått fiskegrateng, melk, refleksvester og adventskalendere. Jeg var et heldig barn, det er jeg i grunnen fortsatt. Og jeg elsker byen min.
Noen dager elsker jeg den mer enn andre.Jeg tror disse dagene har det til felles at jeg enten tenker at hvis noen andre enn meg hadde sett det som jeg ser, så ville de ikke trodd sine egne øyne. Eller det at noen rent faktisk ser det jeg ser. Ser byen min for første gang. De ser ikke diskusjoner om bompenger, eller for få parkeringsplasser i sentrum. De ser fjellene, havet og lyset. De ser latteren min på en brygge, og de ser at sola varmer ansiktet mitt, selv om klokken er halv seks om morgenen. Og det er natt. Men vi ser ikke natten, den vises ikke på grunn av alt lyset. De ser på klokkene sine og klokkene sier natt, men vi sier dag, vi sier våken og latteren min buldrer og det er ennå masse vin og fins det øl? Vi har ikke tenkt til å være stille ennå. Ikke på mange dager ennå, ikke før festspillene er over.

Jeg er 24 år gammel, og har vært med på 25 festspill. Jeg er stolt av det. Jeg eier en del av festspillene, fordi jeg bærer det med meg i hjertet mitt. Jeg bærer med meg Lars Saabye Christensens prolog, den han leste i generalhagen i 1997. Jeg var fjorten år, og hadde ikke fått med meg navnet hans, bare ansiktet. Og ordene. Jeg gikk på han i byen, og med et barns naturlige likefremhet, gikk jeg bort til han og sa: «Æ likte så godt det du sa i Generalhagen.» Han ble våt i øynene, og det tok mange år før jeg skjønte at dette er noe av det fineste jeg har opplevd. I hjertet mitt har jeg Sagaen om en liten mann som møter en hund, og får sitt livs første venn. Jeg har den lille krittringen, som jeg tok min søster med på. Og hun stod i setet ved siden av meg og ropte høyt, «slipp dukka!», og jeg rødmet, fordi jeg skjønte at man ikke skulle rope på forestilling, men hun hadde jo rett, dere ødelegger jo dukka. Jeg har mange timers dansing til heftige rytmer, med musikk fra andre breddegrader, og temperaturer som langt overstiger det vi er vant til, og skjørtet mitt flagrer og jeg snurrer, og ingen kan snurre som meg. Og jeg har det, jeg eier det. Dansen, musikken, skjørtet, minnet. Det tilhører meg, men du kan få låne det. Hvis du vil. Jeg krever bare av deg at du skal elske det.
Alle jeg elsker, elsker festspillene i NordNorge. Slik må det være. Først og fremst søstrene mine. De som pynter seg like mye som meg til åpningen (eller nesten, i alle fall), og som prøver like hardt som meg å stå opp før tolv, etter nachspiel som har vart til klokken åtte om morgenen. Og det er et hardt liv.. dere aner ikke. Jeg smiler.
Jeg bærer med meg hvite kjoler, gule, og en rød. Jeg var forelsket i den rød. Altså, ikke i kjolen, men jeg var forelsket når jeg hadde den på meg. Når jeg hadde den gule kjolen på meg hadde jeg kjæreste, men slikt går fort over. Det går bra. I år var jeg hvit. Om noen år kommer jeg kanskje til å si hva jeg var i den hvite kjolen. Foreløpig er det for nært, jeg ser det ikke klart. Jeg har skjeve hornhinner, de har jeg arvet av mamma.
Før var det karneval på åpningen. Jeg kledde meg ut som mann et år, bart og hatt og vest. Jeg var tøff. Også var jeg mus et år, men det begynte å regne, så vi tok en svart søppelsekk over meg, og så var jeg bille i stedet. Det funket fint det, og NRK filmet meg, og jeg hvisket til venninnen min «Du, nu trur æ vi kommer på tv», og de filmet flere hundre mennesker som står og ser på en politiker som åpner festspill, men to små jenter forkledd som mus eller biller har snudd seg mot kameraet, og jeg hvisker i øret til Inga og jeg hadde rett. Vi kom på tv.
Jeg eier forestillinger som har fått meg til å gråte, konserter som har fått meg til å danse, netter som har fått meg til å smile, musikere jeg har kysset i smug, sko jeg har tråkket i stykker på dansegulv, og som jeg etterhvert har sparket av meg, for man trenger ikke sko under festspillene i NordNorge.
Jeg elsker Festspillene i NordNorge. Et sted, en tilstand. Hvor formuer og damers bryst er store, til å hvile på. Hvor man ikke trenger sko eller vin, beruset blir man uansett. Og jeg er den flinkeste til å snurre.
Mest elsker jeg lyset i øynene til alle dere som ser byen min for første gang. «This is amaaazing» sier dere, og drar på ordene, slik at jeg skal forstå at dere ikke forstår hvordan det er mulig. Og jeg sitter på ei kai i en liten nordnorsk by, og ingen forstår bedre enn meg at det ikke kan forstås. Sola varmer ansiktet mitt og snart skal jeg gå hjem. Men vi skal ikke sove. Ikke riktig ennå. Ikke så lenge vi klarer å holde oss våkne, og så lenge det fins øl. Det fins øl, ikke sant?
lydspor: Halvdan Sivertsen – lyst hele natta

Jeg har bodd mesteparten av mitt liv i en by som i nordnorsk målestokk er mellomstor.

Med andre ord; jeg har vokst opp i en landsby.

Du trenger ikke å ha snakket så lenge med meg for å skjønne at jeg er veldig glad i denne landsbyen, ja faktisk vil jeg bruke ordet «elske» om den. Jeg kjenner den, den kjenner meg, og vi hører sammen, selv om det er slutt mellom oss. Det vil si, kanskje er det bare en pause. Selv om jeg ikke tror på pauser. Jeg mener bare å si at jeg ikke bor der nå. Og det kommer jeg nok ikke til å gjøre på lenge, kanskje veldig lenge. Jeg merker det allerede nå, jeg gror fast her. Her jeg nå bor. Jeg har forelsket meg i elskeren min, og nå er det ingen vei tilbake, i alle fall snart. Hvert øyeblikk nå er alle veier tilbake stengt.

Mange ganger, eller i alle fall _noen_ ganger, så får jeg dårlig samvittighet for at jeg har reist. Fordi; ingen blir igjen hvis alle sammen drar. Det er en nokså brutal logikk i akkurat det. Tenkt over det?

Ingen blir igjen hvis alle drar.

Vi kjørte ut av landsbyen vår, ut på landet, men vi kjørte ikke langt. Vi rakk ikke å høre på halvparten av alle sangene jeg hadde funnet frem, jeg hadde laget en spilleliste. Bare i hodet mitt, men like fullt. Vi hadde den nye bilen, og den har cd-spiller, før hadde vi en med kassett. Og jeg hadde bare to kassetter å skifte mellom. Jeg kunne alle sangene utenat. Og den fineste sangen var på den første cd-plata på spillelisten. Og den kom på den helt perfekte stedet, når vi kjørte over brua som knytter øya mi (vår) til fastlandet.

Og vi sang høyt, vi kan sangen utenat, vi kan alle stemmene. Og vi lente oss frem i bilen, vi dyttet, det var på tur opp på brua, vi hjalp. Jeg så på sjåføren i øyekroken (jeg var passasjer) og vi sang, og jeg ble faktisk rørt. Jeg så bort, ut av vinduet, ned på havet. Husk dette! Husk det. Det er et øyeblikk, slike finnes det ikke mange av.

Det spiller ingen rolle hvor nært man er landet. Det er en annen planet. Og det står er traktor i innkjørselen, vi må parkere bilen og gå rundt. Jeg har på meg for lang bukse, jeg burde stappet den i sokkene tidligere, nå er det litt søle nederst på buksebenet, så nå er det for sent. Hvis jeg stapper buksa nedi nå, får jeg søle på leggen. Det liker jeg ikke.

Det står en mann og stirrer på meg. Han har svart hår og grå øyne, og jeg er definitivt ikke vennen hans. Han er skeptisk, med et flir i blikket. Hvis jeg hadde vært med i en skrekkfilm, hadde han vært tidlig utpekt som en sannsynlig morder, for så i siste scene bli en usannsynlig redningsmann som bare er litt sær.

Han er fra landet. Han vet at jeg ikke er det, fordi det er ikke så mange her. De som er igjen, kjenner hverandre. Jeg vil ikke bo her. Langs veien står det utallige bevis på at jeg ikke er så ulik andre mennesker som jeg tror. Det gjør meg trist. Ikke fordi jeg vil være unik, det var ikke det denne gangen. (men det vil jeg.)

Ingen blir igjen hvis alle sammen drar.

Det er ikke glass i brillene, og jeg lurer på hvordan han kan se. Selv er jeg blind for lenge siden. Jeg kan ikke bo her. Jeg skulle ønske flere kunne.

Hodet e en ballong

Kroppen den vil fly

Som du skifte skjorte

Kan du skifte by

lydspor: Bremnes – Folk i husan

 

Neste side »