april 2009


For til syvende og sist er det så mange som vil dra deg ned på jorda, det trenger du ikke meg til.

De står rundt deg, alle som en, og drar i deg, holder deg litt tilbake. Du er som den store ballongen i opptogene på fjernsyn, og alle har en tråd i deg, for at du skal holde deg på jorda og ikke lette. Det trenger du ikke meg til. Det er ikke min jobb.

Så jeg skal heller løfte deg, og være sammen med deg om de vidløftige tankene og vi skal ikke bare ha nesa i sky, vi skal ha hele hodet der oppe, på andre siden av skyene, eller på begge sider av skyene, heter det nå. Vi skal drømme større enn de andre, jeg blåser på ballongen, vi skal definitivt ikke ha begge føtter godt planta på jorda. De som har det står stille. Jeg vil fly. Jeg vil at vi skal fly, nå heter det ikke «jeg» lenger, nå heter det «vi», eller kanskje «oss».

Det finnes de morgenene når man våkner med svarte, vertikale striper nedover kinnene. Krigsmalingen sitter igjen, selv om krigen nå er over (de snille de har tapt). Det er ikke så farlig.

Vi skriver dikt i doggen på speilet, og etterpå spiser vi sukkerspinn. Ingen kan være nedmuntret når de har sukkerspinn.

 

lydspor: Leonard Cohen – Everybody Knows

Hver gang jeg hører en sang jeg liker, så tenker jeg at den egentlig handler om meg.

Selvsagt gjør den det. Og mannen (…) som er tekstforfatter og vokalist, han har sett meg, og han vet at jeg fins selv om vi kanskje aldri har møttes. For sånn er det jo. Jeg har et hjerte av snö og jeg tilhører lyset, i meg er allting blått og jeg er born to run og det spiller ingen rolle hva du gjør, jeg vil alltid være fri. Du kan i alle fall spare deg bryet med å slå på lyset og å rope ut navnet mitt – jeg hører ikke på deg uansett.

Hver gang jeg får ferie, virker det som om jeg alltid har hatt ferie.

Ikke i begynnelsen, når man pakker og stresser med å bli ferdig på arbeid, finne ut når man skal dra og når man rent faktisk drar. Men akkurat når man merker at man har ferie, og kan sove lenge, akkurat i det man skal til å sette pris på ferien, kommer man inn i feriemodus – og da virker det som om man alltid har hatt ferie! Og da glemmer man kanskje å sette pris på tiden, smaker ikke på muligheten til å sove lenge, eller spise lang frokost og gå på tur, lese bøker og drikke vin. Man glemmer å be for englene, og englene glemmer å be for en.

Og motsatt; i det ferien er over, så virker det som om man aldri har hatt ferie! Jeg kjenner meg ikke uthvilt overhodet. Jeg er utslitt. Og jeg kan ikke huske å ha hatt anledning til å ha noen kvalitetstid med søstrene mine eller vennene mine eller HoppeslottGemalen eller noen ting som helst. Schwopp – borte.

På noen måter er det sånn med deg og. Når du kom inn i livet mitt så virket det som om du alltid hadde vært der. Du hører til, det er naturlig. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det ville være uten, og jeg husker ikke hvordan det var før. Jeg vet at det var ekte, og jeg vet at det var fint. Jeg hadde jo gode dager.

Jeg er lettskremt. Jeg er redd for å være sammen med noen, jeg er redd for å være alene, jeg er redd for ikke å satse, jeg er redd for å få for mye hverdag, for fort, jeg er redd for å tape, men jeg er også redd for ikke å vinne og jeg er mest redd for ikke å tørre å forlate konkurransen. Du, later det til, er ikke redd for noe. Jeg vet ikke akkurat om det er bedre.

Jeg har ikke lenger tilgang til hemmelighetene. Det gjør meg trist. Og jeg elsker å være trist, jeg elsker å lengte.

Det er så mange av menneskene som ikke aner hvordan det er å lengte. Hvor deilig følelsen av savn er. Jeg ser dere, og dere smiler og drikker kaffe latte og syns det er helt fantastisk. Dere ser ikke at det bare er kaffe med melk. Dere vet ikke at lengselens hus ikke har noen vegger. At de er revet av sjømenn, som lengter etter havet. Lengselen starter ingen sted, og den er undeløs. Det gjør vondt, og ibux hjelper ikke.

Likevel er det vanskelig å slippe den. Det innebærer jo at jeg må leve i mitt liv.

Og det er farlig, det. Jeg kan komme til å dø, og leve.

 

Lydspor: Leonard Cohen – The Partisan

Det med å bo noen er rart, koselig, skremmende og trygt.

Det fineste er jo det der med å ha noen å våkne med og noen å sovne med, og noen som gjør at jeg spiser lørdagsfrokost og søndagsbrunsj og dere vet! All den jazzen. Dere vet.

Det med at det er noen der når jeg kommer er også fint. At jeg roper «Hei!» og noen svarer. Jeg brukte å hilse når jeg kom hjem før og, men det var ikke så mange som svarte, kan man si. I alle fall ikke høyt.

Det som imidlertid er litt rart, er at jeg ikke kan velge. Jeg kan aldri si «I dag vil jeg bare være alene og sove, så det passer ikke, men vi tar det igjen i morgen, søte venn, da skal vi være ekstra mye sammen, og gå tett inntil hverandre, vi skal sitte på samme side av bordet, selv om det blir ubalanse, vi skal danse midt i gaten selv om det ikke sømmer seg og jeg skal kysse deg, i nakken og på armene, på kinnet og på magen. Du skal smile og kysse meg, i den gropen på halsen min, på brystene og rundt navelen, og jeg skal elske deg, jeg lover, men ikke i dag, er du snill, i dag er jeg så trøtt, jeg vil bare sove, og sove er en enmannsaktivitet.» 

Det fins ikke lenger. Det er alltid noen som har lov til å være hjemme hos meg. Altså, noen i tillegg til meg. Akkurat det er noe man må vende seg til. Jeg skal ikke lyve for dere, dette må jeg venne meg til. Også merker jeg at jeg – på tross av hva man tidligere har trodd – er nokså huslig av meg. Det vil si, » huslig» er muligens en overdrivelse – men jeg har visse standarder. For eksempel er jeg, i likhet med mamma, opptatt av at det må være oksygen i rommet der jeg oppholder meg! En slik mangel på surstoff, er noe som, later det til, gutter er helt uanfektet av.

Jeg gikk hjem fra jobb, jeg småsprang, fordi jeg visste at noen ventet på meg og jeg lengtet litt. Jeg gikk ned gata mi, og inn porten der jeg bor, jeg vurderte å ringe på men jeg unnlot det, jeg ville faktisk overraske litt, og kanskje ville jeg spare deg fra å måtte reise deg? Så jeg fant frem nøklene mine og låste meg inn, jeg sprang opp trappene og gikk inn døra mi, nei nå heter det vår, døra vår, og ropte «hallo?».

Jeg fikk ikke noe svar. Det var et mørke der inne, dagslyset virket ikke som om det angikk livet i leiligheten. Ei heller frisk luft. Jeg holdt på å besvime da jeg fikk summet meg og lukket døra bak meg, det var overhodet ikke noe oksygen i rommet, det luktet søvn og gamle matrester, øl, død og faenskap der inne. Det var en ubehagelig varme, en dunkel stemning som, sammen med luftkvaliteten best kan beskrives som trykkende. Det var høye lyder, men de kom ikke fra mennesker. Skarpe skytelyder og harde smell, og innimellom stønn og utrop. Jeg prøvde meg igjen med et forsiktig «hallo?», men heller ikke denne gangen fikk jeg svar. Det ble imidlertid masse mer lyd, så et høyt smell, så sa en mannsstemme «helvete og!».

Mine damer og herrer, dere har selvsagt allerede skjønt det, men det dreier seg altså om Playstation.

Og om Hoppeslottgemalens evne til å forsvinne inn i den, og ikke høre noe annet. Jeg eksisterer ikke når Playstation gjør det. Jeg har gitt playstationen (?) navn. Hun heter Ursula. Gemalen liker henne, men det er meg han elsker. Jeg vet jo det. Selv om det ikke alltid gjør at det er greit at Ursula eksisterer.

Jeg gikk videre inn i leiligheten, og der stod det ølflasker og tomme potetgullposer lå og fløt, det stod matrester på benken og Gemalen satt sammen med en kompis og så på reprisen (!!!) av det spillet de nettopp hadde spilt mens de lo godt og forbannet de feilene de hadde gjort som hadde ført til at de nå døde, allerede på førstebrett.

Rett skal være rett; Gemalen spratt opp, kysset meg og spurte om dagen min. Han var også litt full, og ble veldig kjærlig med en gang. I tillegg hadde han sagt  at kompisen skulle komme, og at de skulle spille PS2 (jeg vet hva det er nå) og innlede påskeferien. Jeg var forberedt. Så jeg kysset Gemalen og sa at dagen hadde vært dritt men det var godt å komme hjem (LØGN!). Så åpnet jeg en øl og satte meg ned med dem.

Og her kommer det interessante. Jeg er kvinne, og ikke nok med det; Jeg er min mors datter. Det er ikke tvil. Jeg følte et helt sykelig behov for å a: lufte, b: trekke for gardinene, c: putte potetgullet i skåler – ikke poser!!!, og d: sette inn mat i kjøleskap og klær i klesskap. Det er jo ikke sunt. Han er gutt, jeg er jente. At det er en viss forskjell, var jeg forberedt på. Jeg visste IKKE at det var så dramatisk. Jeg syns man burde få en advarsel. Aller mest kanskje mot Playstation.

Jeg er redd henne, og jeg er redd fjernsynet og. Det er stort og svart og man kan lett komme til å ødelegge den hvis man søler på den eller mister noe på den eller hva som helst! Når hun kom i hus var Gemalen så glad og oppspilt i ansiktet at jeg krympet meg, jeg tenkte at det umulig kunne stemme, men at det virket litt som om han likte fjernsynet bedre enn meg, og mye bedre enn for eksempel den gamle kaffetrakteren min. Det liker jeg ikke. 

Jeg blir redd, jeg begynte å gråte, og vi dro ut kontakten for sikkerhets skyld. Så inngikk vi en pakt. Den pakten heter «Mennesker før maskiner». Og det er viktig.

Mennesker før maskiner, folkens. Ikke frokost-tv til lørdagsfrokosten, men aviser. Da kan vi lese spørsmålene høyt for hverandre, også kan jeg late som om du svarer rett av og til, eller jeg kan jukse litt og få seieren. Alt etter som – det har med dagsform å gjøre. Vi skal ikke spille guitar hero, vi skal spille gitar! Vi skal ikke spille sing star, vi skal synge! Allsang, ofte helt på grensen til det uansvarlige. Og hvis du vil, skal jeg lære meg Di derre og postgirobygget og all den driten vennene dine spør om på vorspiel, hvis det er det som skal til. 

Så lenge jeg vet at du vil spørre om jeg kan synge ‘the times they are a-changing’ og ‘famous blue raincoat’. På norsk.  

Mennesker før maskiner.

Selv om det jo er noen ting som er fint da. Mobile telefoner, for eksempel. Og min spiller musikk og. Når jeg hører på musikk og den sangen jeg har som ringetone bare for HoppeslottGemalen, kvepper jeg til. Det er ikke du som ringer, jeg er jeg som lytter. Men en gang kommer de tingene der til å skje samtidig, og jeg gleder meg! Det kommer til å bli en sånn ting som de sier nesten aldri skje. Det de ikke vet er at det skjer – hele tiden, nå!

Herregud hvor dumme de er.

 

Lydspor:  Lars Winnarbäck – Elegi