oktober 2009


Det var en gang for omtrent tusen år siden, at jeg bodde i Bergen.

Det verste med å bo i Bergen var at det aldri var snø der. «Aldri» betyr i dette tilfellet, slik som i alle tilfeller, nesten aldri. «Aldri» betyr nesten aldri noe annet enn «nesten aldri», alle vet jo det.

Det beste med Bergen var at når det kom snø (nesten aldri!), så var den magisk.  De gangene jeg lusket meg ut fra universitetet,  og så at det hadde det snødd litt, litt våt og kram snø, da ble det magisk. Og selv om det meste allerede hadde smeltet bort, så lå det nok på den ene bilen ved røykeskuret til at jeg kunne lage en middels stor snøball, som var kram, hard, og så perfekt som du kan få den. En av disse magiske gangene, hvor jeg plukket opp sneen og lagde en snøball, lagde jeg musikk. Det hele var tilfeldig.

Jeg hadde ikke en bestemt mening med det når jeg begynte å kaste på denne magiske snøballen, fra den høyre hånda, til den venstre. Og så tilbake igjen. Helt i takt med rytmen på «Ingrid Bergman», som stod på repeat på mp3-spillern min. Den var rød, og hadde plass til omtrent 50 sanger. Nå spiller jeg stort sett musikk på telefonen min.

Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde kastet snøballen frem og tilbake, helt i takt med Ingrid Bergman, fire sanger på rad. Uten stopp, og jeg ble glad og veldig spent, og plutselig ble hvert kast mye viktigere. Hvor lenge kunne det vare at man kaster en perfekt snøball frem og tilbake uten at det skjærer seg? Ikke lenge, det skjønner alle.

Jeg ble med ett kjemperedd for å miste den Perfekte snøballen i bakken, og konsentrerte meg og fortsatte kastingen, stadig i takt med Ingrid Bergman. Jeg kunne ikke stoppe for de røde mennene, så jeg måtte unngå alle kryss, og jeg gikk de merkeligste veier, og jeg så ikke hvor jeg gikk, øynene mine var opptatt, de så på en Perfekt snøball som ble kastet perfekt, frem og tilbake.

Dette gikk ikke upåaktet hen i Bergens gater hvor det (nesten) aldri snør. Etter kun kort tid merket jeg at ungene pekte på meg, de lo, de jublet, de var begeistret og var det som unger er før de lærer seg hva som kan skje og hva som ikke kan skje, før de lærer seg å bli  det som heter «lamslådd» når de voksne er det, glad når de som ikke er voksen er det. Til og med de voksne løftet imidlertid blikket, og de rynket brynene, de så på meg, og voksne skjønner ingenting, men noen av dem er snill, og de smilte til meg, men jeg så det ikke, blikket mitt var festet helt og holdent på den Perfekte snøballen.

Den ble formet i hendene mine når jeg kastet den fra den ene siden til den andre, og den ble forgylt av sola når den var i lufta, på tur fra den ene siden til den andre. Og ungene fulgte med, de så at jeg nå eide en magisk Perfekt  gullball, og at den ble kastet opp i lufta i takt med Ingrid Bergman, og de heiet på meg. De heiet og ropte, de ville ha meg til å kaste den høyere, og gå raskere, og jeg gikk omveier for ikke å kom hjem for tidlig, og gullballen fløy høyere, høyere. Over statuene, over trærne, mellom hustakene, den blinket inn kjøkkenvinduene til menneskene som bor i de øverste leilighetene, og de voksne trakk for gardinene, fordi de de trodde det var sola de fikk i øynene, men ungene så at det var en magisk Perfekt gullball som føyk forbi vinduene, og de sprang ut i gata, og snart var hele Bergen by full av unger med gullballer i øynene, og de kastet den fra den ene siden til den andre, helt i takt med Ingrid Bergman. Og de ropte «Høyere! Høyere», og jeg, hun som hadde laget denne magiske Perfekte gullballen, jeg som hadde kastet den høyest av alle og vekket alle barn, jeg oppfylte ønskene deres, jeg kastet den høyere, høyere, høyere. Den fløy over taubanen som går opp til Ulriken, og turistene som stod der inne skjønte ingenting, turister skjønner ingenting, ja, bortsett fra de små, men de ser så lite fra taubanen for vinduene er plassert så høyt opp at bare de voksne kan se, Gud, så bortkastet, de som har sett så mye fra før, og gullballen fløy over fjellene, over regnbuene, over solene, opp blant dragene og til Nordlyset. Så datt den i bakken og gikk i tusen knas. Og snøen smeltet, men det ligger gullspor og stjernestøv mellom all brosteinen, og det er det bare jeg som vet.

 

Lydspor: Billy Bragg – Ingrid Bergman

Reklamer

Jeg har bestandig elsket høsten, og det gjør jeg også i dag.

Det brenner i kinnene mine, sånn som jeg hater. Det var kaldt ute, men kaffen er varm og kontoret og, så nå brenner kinnene mine,  og det klør, det kjennes ut som soleksem. Jeg brukte å hate det. Nå gjør det meg glad, tror jeg, og det gjør meg trist. Melankolsk og vemodig.

Melankolien er passe stor. Fyller meg (selv) fra topp til tå. Det fantes et tid da vi var måneskinn, og av måneskinn gror ingenting. Det er i alle fall det jeg er blitt fortalt, men det er løgn. Det vokser små, hvite blomster, og du må komme helt nær for å se det, og langt, langt der borte, i horisonten, der står det en idiot og roper; «Av måneskinn gror ingenting!», og på hodet mitt er det små, hvite blomster. Det er ikke morsomt, hvis det er det du tror.

Det er grusomt. I går gråt jeg, jeg hadde en krig inni meg, og det kan ingen forstå. Ikke hundre prosent, ikke engang litt. Det er en krig i hjertet mitt og i hodet mitt, og jeg er vinner og taper hver dag. Jeg skulle ønske jeg fant ordene som kunne forklare det, jeg har lært meg en ting, om ikke annet; alt blir enklere når jeg finner ordene. Jeg har så mange ord, flere enn noen mennesker jeg kjenner, tror jeg, og likevel mangler jeg så mange, mange flere enn for eksempel deg eller nyhetsreportere eller Moland og French, Odd Børretzen og endog Torbjørn Jagland.

Den første gang jeg kan huske at jeg manglet ord, var da mamma og jeg var alene hjemme en søndags formiddag, og jeg må ha vært rundt 6-7 år. Søstrene mine var med pappa, og jeg fikk alene-tid med mamma. Og vi hadde laget oss et brett med ostepop og cola, og det var bare jeg hjemme og bare jeg skulle få. Jeg og mamma. Jeg bar ned brettet med to fulle cola-glass og skålen med ostepop, og da jeg kom til sofaen sølte jeg ut begge glassene. Jeg ble isnenede redd. Mamma kom ned, og forsøkte å skjule irritasjonen sin. Jeg sa: «Det e vel mer?»

Det hørtes ut som om jeg var redd for å ikke få brus. For å berge parten min. Mamma ble sint. og jeg husker at jeg forsøkte å forklare at det ikke var sånn ment. Det jeg mente var at det ville bli ekstra ille om jeg skulle få den aller siste brusen – uten at de andre skulle få – og jeg var så utakknemlig og ekkel at jeg sølte den ut. Klafsusen Ragni, Ragni med de lange armene, Ragni med lenger vingespenn enn høyde. Ekkel. Jeg manglet ordene, jeg klarte ikke å forklare mamma hva jeg mente, og det var kanskje det ekleste av alt.

Alt handler om å være på rett sted i rett tid. Det skremmer meg. Hvorfor har jeg hatt sånn flaks? Jeg har ingen ord, jeg søler bort det jeg får og jeg kan ikke forklare deg noe. Det gjør vondt i fingertuppene mine og jeg har striper i ansiktet. Om så jeg hadde ordene.. hvordan skulle du skjønne det? Du plukker hvite, små blomster fra hodet mitt, og tror på latteren min. Tror på meg.

Og akkurat i det jeg skal til å gi opp, gi meg over, gi meg hen, så drønner sangene våre over et høytaleranlegg som ikke kan spille så høy musikk som det gjør i dag, men det finner styrke i musikken og volumet skrur seg opp av seg selv, og jeg? Jeg synger med.

 

Lydspor: Lars Winnerbäck – Elegi