desember 2007


Jeg er et desemberbarn.

Jeg ligger i senga mi, og jeg får ikke sove. Jeg venter på nissen, selv om jeg vet at det er mamma som skal legge ting i strømpen min, så er jeg nervøs, jeg er kanskje verdens dummeste. Jeg skriver ikke så mye. Det er vanskelig å lage setninger når jeg er så intenst lykkelig som jeg er nå.

Jeg har felt trær. Jeg er sterk og gla.
I magen min har jeg sommerfugler, eller kanskje er det kråker, og i lomma har jeg fox. Melk er klem baklengs, og her kan ingen villvetter ta meg. Ingen kan vel være nedmuntret da. Og det er ikke snø, men det er storm. Og det knaker i veggene.

Nå har sola snudd. Jeg liker det når sola har snudd.

Mot lys    
Så ga du oss atter ei dagning
med himmel i rosa og rødt;
en time i undring og dragning
mot lys som av mørke bi født.
På ny spelles solgudens drama
bak nattblåe tinda i sør;
det evige, årlige lys-panorama
med Helios som regissør.
Vi veit at i dag skal det hende;
vi veit at et under skal skje:
En kant av ei sol-glo skal brenne
der sør mellom tindan et ste’.
Ei mørketids venting e omme
og dagen skal feires med fest,
– men hjelp oss å holde på drømmen om lys
når sol e blitt kverdagens gjest.
 Jeg var 18 år gammel da jeg flyttet jeg sørover. 
Fra Harstad, byen som var min, der jeg hadde tilbrakt mesteparten av min oppvekst dro jeg med store forventninger og mye drama. Til en stor by i sør, der jeg ikke kjente noen, og alt var fremmed for meg. Det er bare fem-seks år siden. Men det føles som en evighet. 
I min tid som søring har jeg hatt så fine byer, så fine reiser, så fine venner og fantastiske dager. Jeg har likevel aldri vært i tvil om hvor jeg hører til, og hva som er hjemme for meg. Det er Nord.
Og selv om mange av mine lengsler til hjemlige trakter har handlet om familie, om venner og kjente og kjære ting, har en del av det også handlet om geografi. Om et land som er litt annerledes. Med litt mere vær og litt høyere lyd. Med fjell og hav som setter sine spor i ansiktene til oss som bor der, vi som lever der og hører til der oppe. Jeg elsker Nordnorge. Det er landet mitt, og at mitt indre landskap er nordlig, har det vel strengt tatt aldri vært noen tvil om.
Det å flytte sørover var slett ingen impuls, jeg har visst hva jeg skulle gjøre siden jeg var tolv år gammel. Jeg visste også at jeg kom til å lengte hjem. Det kom likevel som et sjokk på meg å ikke være omgitt av nordnorsk klima. Jeg fikk en fysisk reaksjon jeg aldri hadde forutsett, og det gjorde mitt forhold til det nordlige enda sterkere, det ble en bevisst og direkte kobling mellom nord og det som er meg. Jeg er mange ting. Datter, søster, venninne, jeg har vært noens kjæreste og elsker, jeg er kvinne, jeg er ungdom(?), jeg er student, feminist og sosialdemokrat. 
Jeg er først og fremst nordlending.
Og mitt forhold til Nord kan sammenlignes med nordlendingers forhold til lys. Altså lyset i mørketida. Jeg har aldri elsket Nordnorge så sterkt, så åpent, så heftig og uavbrutt som i den tiden jeg ikke har bodd der.
Mørketid er for mange, også nordlendinger, en kilde til tungsinn og dystre dager med lite energi. Ikke for meg. Jeg foretrekker mørketiden. Det som imidlertid er sikkert, er at alle som lever i en mørketid, får et helt spesielt forhold til lyset. Lyset i mørketiden. Mangelen på lys gjør jo nettopp at man registrerer lyset når det kommer tilbake, når det smyger seg over en kjøkkenbenk, som blir fanget i hånden til en to måneder gammel jente, eller som presser seg gjennom skyene med et drama som ikke kan sammenlignes med noe annet. Ingen steder er solen så lys som i et nordlig land omsvøpt av mørketid. Og lyset blir feiret, det blir hyllet. Den første dagen, og den første uken. La meg være blant dem som husker hvor fint lyset er – også når mørketiden har gått i sommerdvale.
Jeg skal flytte hjem.
Jeg har fått en jobb som fyller meg med skrekkblandet fryd, i en by som ligger lengre mot nord enn jeg noe annet sted jeg har bodd. Og jeg gleder meg til å bo i nord. Det er jo der jeg hører til.
Jeg er et mørketidsbarn, et desemberbarn. Det er meg som er den jenta, som to og en halv måned gammel satt i en vippestol på kjøkkenbenken. For første gang den vinteren kom sola inn gjennom vinduet. Jeg hadde levd i over to måneder men aldri sett sollys. Det er noe intenst over det. Når solen skar gjennom skyer, over et fjell, inn gjennom et skittent vindu og laget striper over vippestolen min, da strakk jeg hånden ut og prøvde å fange lyset i håndflaten min. Jeg tok grep om lyset.
Jeg er et mørketidsbarn – og vi har alltid med oss lyset.
Det var den dagen mammaen min så hvem jeg var. Hun sier at jeg ikke har forandret meg stort. Ikke egentlig. Og hun tenker på meg når det snør.
Diktet øverst er skrevet av Helge Stangnes. Han er også et mørketidsbarn. Det er mange av oss. Du kjenner oss ikke igjen ved å se på oss. Men kanskje hvis du går helt nært, så kan du lukte at håret lukter sol. Øynene bytter farge. Og vi kan lukte det når snøen er på vei.
Drømmen om lys skal være der.
Jeg skriver dette også for å minne meg selv på det. Det skal bli til et selvoppfyllende profeti. Jeg skal bevare drømmen om lys, også når solen har blitt hverdagens gjest. Og selv om det er noen jeg gjerne skulle tatt med meg nordover, noen som hører til der, så er det viktigste at jeg skal dra nå. Jeg skal dra mot mørket sånn at jeg skal huske på en drøm om lys. Jeg skal hjem – til en by jeg ikke kjenner, fullt av perfekte fremmede jeg skal se på, lukte på og kjenne på. Og i alt dette nye skal jeg være hjemme.
De sier ofte at det er de beste som drar.
De sier det, der i nord. «Det er de beste som drar», sier de, og er bekymret. Ja nesten skamfull. De snakker om hjerneflukt, og om å trekke sørover. Det er de beste som drar. Kan så være.
Trekkfugl har jeg vært lenge nok.
Så nå kommer jeg tilbake.
Som jeg bestandig gjør.
lydspor: k’s choice – Home
Jeg kysset en gutt i dag.
Ikke var det planlagt, og selv om jeg kan innrømme at tanken hadde streifet meg, så var det ikke noe jeg hadde trodd at jeg skulle komme til å gjøre. I alle fall ikke med det første. Men jeg er litt vanskelig å kontrollere, selv for meg.
(Haha, det sa jeg som om jeg var Dronninga av selvbeherskelse.. det er jeg ikke. Og takk og pris for det.)
Uansett, da jeg lente meg inn til han, så kjente jeg den lukten, lukten av mann som du kjenner når du kommer inntil huden, der mellom skulderbladene og halsen. Det er min yndlingsflekk på hele mannekroppen. Det er der du kjenner lukten av mann. Under all parfymen, under aftershaven, under lukten av hårgele og hudkrem. Det er ikke det at jeg misliker disse luktene (selv om jeg har skrevet om hva jeg synes om overdreven bruk av falske lukter tidligere), men av og til kommer jeg på at jeg har glemt denne lukten av mann, lukten av hud, lukt som minner meg på min egen lyst. Jeg liker den lukten bedre enn parfyme. Og når jeg kjente igjen denne lukten, så tok jeg meg plutselig i å kysse på en gutt. Og det var fint.

Ikke nødvendigvis fordi det er den store kjærligheten, det vet jeg ikke om det er. Kanskje er det ikke engang den lille kjærligheten, kanskje ikke engang en kjærlighet, men bare et kyss.
Likevel.
Det er ikke så rent lite, det. Det var ikke musikk, som på film, ei heller sånn at man vet, i kysset hans, som i den sangen. Det var ikke engang spesielt langvarig. Men det var omgitt av mørketid og snø. Det var når man skulle si ha det. Det var jeg som skulle reise, og han som skulle bli. Mer var det ikke. Men det var nok. Det meste er nok, med snø on the side. Jeg kysset en gutt i dag.
Ikke minst fordi dette lille kysset, som bare var en spontan handling fra min side (fordi, folkens, det er ingen tvil om at det var JEG som kysset HAN. Haha. Han skvatt.), minnet meg på om hvor glad jeg er i menn. Gutter eller menn, jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal kalle dem. Jeg er imidlertid sikker på at jeg liker dem. Jeg liker nesten alt ved dem. Måten de lukter på, som jeg alt har vært innom. Jeg liker måten kroppene deres er så annerledes enn min, grovere, der jeg er kurver og former og bølger, er de klipper og knauser, harde marker og berg, og et landskap så helt annerledes enn meg. Og hendene deres, jeg elsker mannehender. Jeg elsker måten noen menns hender ser ut til å lukte hav og jord til enhver tid, hvordan tomlene deres er brede og fingrene lange og krøkkete. Hvordan de (dersom jeg er forelsket eller i det minste forliket) ser ut til å få plass til hele verden i håndflaten. Jeg elsker nakkene deres. De sterke nakkene, som er så mye mer enn forlengelsen av en rygg, som jeg med mine fine hender kan kna. Mellom fingrene mine blir huden deres som deig, og jeg former dem i mitt bilde, jeg flytter på huden og skulderleddene og hele mannen blir der, mellom mine hender, en ganske annen. Når de går foran meg på gata, og jeg ser musklene på utsiden av lårene. Som spiller. Når foten strekkes ut, så der man en note. En bass. Jeg liker det.
Jeg liker det når de er høye. Når jeg blir lav ved siden av dem, og skuldrene mine når akkurat under deres armhule, og der kan jeg hvile, og i den hulen lukter jeg denne nevnte lukten av mann, jeg blir varm, og selv om jeg kanskje har hjertebank, og helt klart befinner meg på tynn is, så er det en form for trygghetsfølelse der. Tror jeg.
Jeg liker det når de er lave. Når hendene deres holder rundt ryggen min, og hodet deres er inntil mitt, kanskje litt under. Og hvis vi kysser mens vi står sånn, så kommer deres overleppe mellom mine lepper, og underleppen deres er under min, og vi fletter fingrer og lepper og armene rammer inn korsryggen min.
Jeg elsker følelsen av skjeggstubber inntil min myke hals, ingen plasser på huden har jeg så myk hud som på halsen, og jeg får frysninger på ryggen, en gåsehud som løper langs armen, huden nupper seg og brystvortene blir stive. Og skjegg som har vokst i minst tre dager, som skraper langs halsen min på samme måte som nordnorske menn gir komplimenter; vennligsinnet, men skarpt, det er kanskje det aller beste med menn. Det er i alle fall på pallen.
Jeg liker det når de smiler. Gutter smiler så annerledes enn jenter. I alle fall enn meg. Jeg smiler med lyd nesten hver gang, det er så kort vei mellom mine smil og min latter. Gutter kan det der med å smile. Kun smile. Ikke engang med lyd. Og særlig liker jeg det når de ikke vet det selv. Etter all denne tiden, og alle disse samtalene, alle disse smilene og kyssene, kan han for eksempel fortsatt ikke forskjellen på dette med å smile med lyd og å le med øynene. Jeg liker det når de ikke skjønner hva jeg mener. Når jeg har sagt noe, og se ser på meg, med dette lett spørrende blikket. Hæ? sier det blikket. Det forstod jeg ikke, men det er ikke så farlig. Du trenger ikke å forklare. Men nå vet jeg altså ikke helt hva du snakker om, sier det. Og det er greit. Vi kan kysse i stedet. Jeg kysset en gutt i dag, men jeg vet ikke om han kanskje skjønte hva jeg mente.
Jeg prøver å være nok i meg.
 Likevel så må jeg innrømme at en av de tingene jeg liker med menn er hvordan de får meg til å føle meg. Jenter får meg til å føle meg som en klump. Jeg er feil satt sammen, jeg bråker for mye, jeg er vulgær og klumsete, jeg er en sånn som river ned ting. Jeg er annerledes, men ikke spesiell. Ikke alle jenter, men mange, kanskje de fleste.
De gjør at jeg føler meg sånn, som en klump. Genseren sklir opp og avslører at magen min ikke er så flat som jeg skulle ønske, jeg føler at buksa sklir ned og kroppen ikke sitter på plass inni, leggene mine har for stor og flat muskel. Det ser ut som en eneste muskel. En plate, inni leggen. Og de andre jentene har myke legger, jeg har sett det, og mine er harde, og jeg har krampe i dem nesten hver natt. Håret mitt er flokete og jeg ler for høyt.
Jeg liker hvordan menn, noen menn og noen gutter, kan forandre alt det. Med et blikk, eller en berøring.
Hvordan hoftene mine, som jeg synes er alt for brede og jeg alltid har hatet, plutselig blir kvinneformer, og av det som er sensuelt med meg. Hvordan armene mine, som er store og fulle av muskler (Jeg er faktisk ganske sterk. Haha. Det er sånn som  syv år gamle guttunger sier om seg selv.) plutselig blir lange og nesten elegante. Tærne mine er fortsatt stygge, for føtter, og tær spesielt, ER stygt. Men hvis jeg er barbent, og for eksempel har disse tærne på en manns sterke lår, da kan de, med litt hell, passere som søte. Såfremt de er sånn halvveis rene. Tærne, altså. Ja, gjerne lårene og. Det må jeg medgi. Midjene mine smalner under mannens hender, og når de smyger seg bak mot ryggen min, så kjenner jeg at jeg har en veldig passelig svai i ryggen, og det er pent. Beina mine blir lange, og jeg strekker hals og står der, i min fulle lengde, og er en kvinne som er akkurat passe høy, akkurat passe bred. Engasjementet mitt har plutselig fått et annet navn, for jeg er ikke vanskelig, jeg er lidenskapelig. Det heter det nå. Jeg er ikke rar. Jeg er søt. Det at nesen min er skjev, gjør ingenting. Den er fin sånn, og ingen andre neser i verden ville sett like fin ut med piercing. Det er sant, for det har Per sagt. Og ingen andre har øyne som er som mine, de skifter farge etter humøret mitt, og at det er bra, er sant, for det har Eirik sagt. Og når jeg ler, så vifter jeg litt med øreflippene, og når jeg er trist, så blir håret mitt slett. Og når jeg er glad har jeg krøllete hår og grønne øyne. Og det er sant, alt sammen. Jeg har blitt fortalt det, og John sier at jeg ser levende ut, og at munnen min ser kyssekte ut.
Jeg kysset en gutt i dag.
Jeg hadde nesten glemt hvor bra det er med kyss, klapp og menn.
lydspor: Bob Dylan – Romance in Durango
I går fylte den minste søsteren min 17 år.
Og med fare for å virke selvopptatt, er det eneste jeg kan tenke i den anledning; er JEG virkelig blitt så gammel? En annen av mine barmhjertige søstre har jo påpekt dette faktum. At jeg får andres fødselsdager til å handle om hvor gammel jeg har blitt. Jeg innser at dette er en lite sjarmerende og litt i overkant selvisk egenskap. Men likefullt; Jeg har den.
Jeg mener til og med at det kan forstås, om enn ikke forsvares. Egne bursdager handler jo om fest, gaver, å kle seg ut, drikke seg overstadig beruset sammen med de man er glad i, eller i alle fall liker litt. Man sitter jo ikke og reflekterer over egen alder i en sådan stund. Det burde man i alle fall ikke, det er bare en kilde til depresjoner og bekymringsrynker. Jeg vil ha mest smilerynker.
Jeg har snart bursdag. Og jeg skal hete et år til.
Og det er faktisk helt greit. Det passer nå. For første gang siden sekstenårsdagen min, så har jeg ingen angsfylte tanker i forhold til hvor gammel jeg egentlig skal være.  Jeg skal jo kjøpe meg hund. Da er alt i orden.
Også skal jeg nordover.
Jeg skal reise enda lengere enn man kan med nsb. Så skal jeg finne meg et hus der man kan se på havet mens man spiser frokost, og så skal jeg bo der.
 lydspor: Bob Dylan -Girl From the North Country
Noen av disse sangene vil alltid gjøre meg trist.
Det er ikke de triste sangene. De som handler om død og fordervelse, ensomhet og styggedommer. De klarer aldri helt å gjøre meg trist. De kan kanskje gjøre nytten dersom jeg er trist, men på tur til å bli i godt humør, sånn at jeg må sette på depressiv musikk for å holde meg nedmuntret. Men hvis utgangspunktet er at jeg er i godt humør, kan aldri en trist sang gjøre meg trist.
Det kan bare de sangene som egentlig er glade. De som minner meg om noe som jeg engang syntes var veldig bra. Og som nå er borte. De kan overrumple meg, ta meg når jeg ikke er klar. Og minne meg på noe jeg nesten har klart å glemme. Noen jeg nesten har klart å glemme. Noen jeg har mistet?
Jeg har mistet mye i mitt liv, jeg er nærmest for ekspert å regne, dersom erfaring er en kvalifikasjon i øvelsen «å miste».
Jeg har mistet så mange bibliotekbøker at jeg en periode hadde avtalegiro med biblioteket i Harstad. Platen jeg hadde i for å rette opp hjørnetennene mine mistet jeg så mange ganger at tannlegen til slutt sa at jeg hadde rette nok tenner. Jeg har mistet oversikter, utsikter og ukeplaner. Jeg har mistet minidisc-spilleren min. Det er egentlig helt greit, det var en flopp. For omstendelig system. Han advarte meg, men jeg hørte ikke etter. Jeg hører sjelden etter. Jeg har mistet handballen til Gunhild, og min egen og. Jeg har mistet pengebøker og kortlommer, penal med hemmelige lapper i, sykkelhjelmer som ble gjenglemt, sko jeg tok av i skogen, og vandret av sted på egen hånd, sykler jeg glemte å låse, nei, vent, jeg vil ikke si at jeg mistet de, så stryk det. De ble stjålet. Jeg har mistet sokker og gensere som venninner har lånt og dager, jeg har mistet så mange dager at det nok er snakk om år nå.
Jeg har mistet folk. Kanskje først og fremst folk.
Noen av dem har jeg bare glemt igjen et sted.
Og dersom jeg var en bok, eller livet mitt, i det minste, så hadde de stått igjen der jeg glemte dem. På butikken i Sigerfjord, for eksempel, der jeg møtte en gutt som het Ingar, det er mitt navn baklengs, og han hadde saltsild, så jeg kysset han. Han smakte hav, selv om det ikke er hav der med butikken i Sigerfjord. Dersom livet mitt hadde vært en bok, så hadde han stått der enda, frosset i tid og med en pose saltsild i hånden, mens han var opptatt med å smake hav og ha navnet mitt. Baklengs. Jeg er så vidt jeg vet ikke en bok, så han lever nok i sin egen hovedrolle, og mest sannsynlig husker han ikke meg. Det er jo veldig lenge siden.
Jeg har mistet han, men det var ikke noe tap.
Jeg har mistet mange venner. Plutselig ser du på dem, og de angår deg ikke lenger, og du har forlagt dem, eller noe i den duren, og det er helt greit. De sklir liksom unna. Så når du merker at du har mistet dem, har de egentlig vært borte lenge. Og man kan smile til hverandre. Fordi vi har ikke tapt noe, vi har bare ikke vunnet hverandre for bestandig. Det er greit. Det er små ting.
Jeg har mistet en by, som en gang var min. Jeg kommer aldri mer tilbake til den, ikke for å eie. Ikke for å være mennesket hennes. Jeg har mistet henne. Det var kanskje et tap.
Jeg mistet deg på den mest dramatiske måten. Vi skulle akkurat til å bli ekte, men så falt vi i gulvet og knuste. Det er det verste jeg vet. Mistingen blir så brutal, så plutselig og brå. Lavmålte eksplosjoner. Jeg hater det. Du vet det ikke, men når jeg mistet deg så sluttet jeg å holde pusten når jeg kjører gjennom tunneler. Det var ekkelt å miste deg. Men det var ingen tragedie. Jeg lever jo, jeg smiler, til og med.Jeg savner deg ikke akkurat. Det må jeg si. Men når jeg hører disse glade sangene, så blir jeg minnet på om at jeg har mistet noe. Og det liker jeg ikke. Jeg blir i godt humør når det regner. Det hjelper. Men du kan godt slutte å ringe nå. Jeg kommer kanskje ikke til himmelen – men jeg håper du havner i helvete. Eller i det minste havner i skjærsilden.
Jeg er ikke så veldig snill når jeg mister ting på den brå måten. Når ting knuses. Jeg blir så sint. Jeg hater at jeg har kastet bort tiden på et oss som blir knust. Og så mister jeg det, og jeg vil ha tiden tilbake! Tiden jeg brukte, jeg vil ha den i retur. Eller i det minste en byttelapp.
– Du kan dessverre ikke få tiden tilbake. Men du kan late som om du brukte den på noe annet?
Turer i skog og mark. Lære meg å strikke. Bake brød. Sånne ting.
Egentlig vil jeg ikke at du skal vite om meg.
Jeg vil ikke at du skal vite at jeg finnes, jeg vil være hemmelig for deg.
Og du vil aldri forstå akkurat det. Og jeg vil for bestandig være alt for stolt til å si det.
Akkurat nå ler jeg, for jeg vet at det er tre stykker som kommer til å lese dette å tro at det handler om dem. HAHA. Ikke vær så selvsentrert. Det var det jeg likte aller minst med deg! Du er så selvsentrert.
Det er ikke deg.
Forresten, jeg holder pusten nå. Når jeg snurrer, og når jeg er under vann, når jeg kjører gjennom tunneler, når noen på kino er under vann. Eller når jeg har hikke.
Og en ting til. Jeg turte, så du kan bli borte for meg. Du kommer til å bli borte for meg. Hvert øyeblikk nå. Jeg holder pusten. Du turte ikke. Du kommer aldri til å miste meg. Verst for deg.
Lydspor: counting crows – i wish i was a girl