juni 2009


Fordi jeg er redd.

Ikke hele tiden. Av og til er jeg så modig at jeg imponerer meg selv, og jeg kan se det på meg, jeg ser det i speilet, i øynene mine, de gnistrer, jeg ser det på brystene mine, de strutter, jeg ser det på de lette føttene mine og hendene, med furer i.  Mine arbeidssomme, modige hender. De som vil og tør, de fyker over tastaturet, knar brøddeig som om de hadde åtte munner å mette. De med fingre som peker på den nakne keiseren, han som ingen ser, de som feller trær og kveler fluer fortred og er så sterk at de tar alle i hanbak, til og med terje i syvende.

Jeg liker å være modig. Men det er så fryktelig slitsomt. Og forpliktende. Kanskje mer enn noe annet, er det å være modig en svært forpliktende egenskap.

Det er lettere å være feig, eller i det minste litt redd av og til. Kjære Gud, det synes jeg i anstendighetens navn du skulle unne meg! Når jeg er redd så er jeg veldig effektiv. Jeg arbeider. Jeg vasker benkene, særlig benkene! jeg vasker også klær, og gulv, og en gang vinduet mitt. Jeg rydder og rister puter og sånn, men aller mest vasker jeg benkene. Det er ingen smuler igjen på de nå. Ingen tørre, ingen mye.

lydspor: Lars Saabye Christensen – Jubel

Man leser de latterligste ting.

Ofte er det irriterende, ofte provoserende, av og til til å eksplodere av. Av og til får man imidlertid et rush av tilfredsstillelse av å lese latterlige meninger, fordi man i alle fall kan trekke et lettelsens sukk og tenke at «Ah! Jeg er kanskje ikke det aller mest intelligente av mennesker, jeg søler og knuser og jeg er langt fra perfekt; men jeg er i alle fall ikke SÅ idiot!»

Noe av den ovennevnte forsøkt beskrevne sinnstemning befinner jeg meg i etter å ha lest denne artikkelen i Dagbladet (jeg vet, jeg vet, hold deg unna dagbladet, men jeg klarte ikke å la være).

Denne filmregisøren (burde jeg vite hvem det er?), Lars Jacobsen (og ja; det er helt bevisst ikke å bruke de spennende mellomnavnene hans), advarer altså mot det han kaller en «angiverstat». Bakgrunnen er ganske enkelt og kort fortalt at det etter den nye straffeloven skal bli straffbart dersom man vet om at det utøves vold, og unnlater å melde fra om det. Dette reagerer filmregisør Jacobsen på, og trekker sammenligninger til science fiction-romanen «Fahrenheit 451».

Som skrekkeksempel, på hvor galt det virkelig kan gå, beskriver Jacobsen følgende scenario;

 «Du vet at din beste venninne blir slått av sin ektemann. Venninnen din har fortalt deg dette i fortrolighet, og hun bruker deg som støtte og utluftingskanal. Du sier til henne, som de fleste ville sagt, at hun må gå ut av forholdet, at hun må anmelde mannen. Men hun vil ikke, hun er glad i ham, og mener han kan forbedre seg. Du har kjent henne i mange år og har ikke samvittighet til å rapportere det. Men ifølge den nye loven er du forpliktet til, som beboerne i marerittframtidssamfunnet, å skrive brev til politiet og legge det i en postkasse.»

 Eh… javel. Dette er altså «marerrittfremtidssamfunnet».

Hvor påtalemyndighetene faktisk får vite om at kvinner blir banket opp av sine ektemenn, kan straffeforfølge saken og fremstille dem for retten – uten at fornærmede, offeret i saken på noe som helst tidspunkt er tvunget til å si ifra om saken, anmelde sin mann eller ta stilling til noe skyldsspørsmål. Og dette er galt fordi…? Dere har kanskje skjønt det, men jeg sier det likevel. Jeg synes ikke det er galt. Jeg synes det er bra. I saker om vold i nære relasjoner, er det særlig vanskelig for offer og dets familie å melde fra om saken, nettopp fordi det dreier seg om et menneske de med all sannsynlighet er glad i, en av deres nærstående, og som de frykter. Denne kombinasjonen gjør det til et nesten uoverkommelig hinder å skulle melde fra om og bryte ut av et voldelig forhold. Det vet vi. Derfor er det ikke lenger nødvendig for politiet å ha en anmeldelse fra fornærmede for å straffeforfølge en sak om vold i nære relasjoner. Det handler om å verne et offer, og spare det for ytterligere belastninger med saken.
Jeg er for. Noen mot?

Videre er det også slik at av en eller annen grunn er et løfte om forbedring i saker om vold i nære relasjoner ofte brukt som en unnskyldsgrunn for straffegjerninger som allerede er begått. Dette er helt unikt for slike saker. Du hører sjelden eller aldri det bli brukt som et argument at selv om en person innrømmer å ha ranet en bank, så er det i orden, han skal ikke straffeforfølges – fordi han lover at det aldri skal skje igjen. I norsk rettspraksis er det til og med slik at det i saker om vold i nære relasjoner blir omtalt som en «formildende omstendighet» dersom fornærmede og gjerningsperson er forsonet etter voldsutøvelsen. Hensynet bak er at straffegjennomføringen ikke skal være til «hinder for forsoningen». Forstå det den som kan. Her kunne det vært fristende å si at fornærmede måtte få mer tid på seg til å tenke seg godt om, og til å komme seg for helvette vekk – men det ville provosert så mange, så det skal jeg ikke si. Jeg skal heller si at privat tilgivelse ikke er tilstrekkelig for å slippe sanksjoner fra det offentlige. I tillegg skal jeg si at det er ikke bra å legge et slikt utilbørlig press på det offer som er utsatt for en vold fra en nærstående – bare kunnskapen om at det kan virke formildende er et press for slik forsoning i seg selv. Den nye straffeloven bidrar til at dette presses minker noe. Jeg er for. Noen mot?

Vold i nære relasjoner er en enorm utfordring, og det er mange oppgaver som gjenstår. Denne regjeringen har imidlertid hatt et sterkere engasjement for saken enn noen annen regjering noensinne. Med justisminister Storberget i spissen har de banket gjennom saker i Stortinget som kvinnebevegelsen har hatt som paroler i 8. mars-tog i mange tiår. Jeg er for. Noen mot?

lydspor: Ani Di Franco – Gratitude