september 2008


Du hadde elsket denne morgenen.

Det regner i dag, her nord. Det plaskregner. Det ligger svære dammer i vinduskarmen min, og jeg elsker det. Jeg våknet i morrest og kjente lukten av storm utenfor soveromsvinduet mitt. Vinden synger, og det er surt. jeg ser for meg en forelsket kråke, som skulle ønske den var en nattergal, og kanskje innser den at den aldri kommer til å  bli noen gullstrupe, men den synger likevel, den skriker ut sin kjærlighet. Og det er surt og nokså slitsomt å høre på, men det er kjærlighet i de lydene, og det gjør dem vakker på sitt vis.

Og jeg ligger i sengen min, jeg ligger på rygg med hendene akkurat over dyna, og jeg smiler og håret mitt er bustete, og det føles som jul og bursdag. Og jeg vil at noen skal komme inn med boller og kakao, selv om jeg ikke spiser mel og melk denne uka, jeg tror kanskje jeg er gluten- og laktose-intolerant, men herregud da! På sin egen bursdag må man vel få boller og kakao?

Du ville elsket denne morgenen. Jeg sprang til arbeid i dag. Jeg har verdens kuleste grønne støvler, og jeg har rød sydvest og rød regnfrakk (regnkåper er for mammadalter og europeisk ungdom). Jeg sprang gjennom byen, og jeg lo av været, av meg selv, og av ansiktene til de som så meg, og jeg tenkte at nå tenker de som ser meg en av to alternativer. Enten så liker de regnet like mye som meg, og  gleder seg med meg. Eller så hater de regnet, og er forbanna fordi høsten er kommet uten at sommeren egentlig var her, og nå regner det og det er mørkt. Kanskje smiler de likevel over at en ung/voksen jente kommer springende ned Storgata og plasker i søla? Jeg håper det. Håpe, håpe håpe.

Jeg elsker kontoret mitt. Særlig når Oslo-sjefen min er her. Han er ikke fra Oslo altså! Vi ville aldri hatt en sjef fra Oslo, det blir helt feil. Han er fra Ibestad. Men han bor i Oslo, i alle fall i perioder. Vi har en filial der. Men han vil helst være i Tromsø, så han kommer så ofte som han kan. Og når han er her, er han på kontoret før sju hver morgen. Og det er lyst og varmt på kontoret, kaffen er klar (vanligvis er det jo jeg som gjør disse tingene, fordi jeg er først) og det er en deilig atmosfære. Og vi drikker kaffe og leser avisene og snakker om hvor fint det er i Nordnorge. Det er virkelig nydelig.  

Du ville ha elsket denne morgenen. Jeg var så morsom, han lo og lo. Og jeg fortalte han om de tre norske nobelprisvinnerne i litteratur, og han visste bare om to av de, og grublet og grublet, og klødde seg i hodet – altså, helt på ordentlig. Ikke billedlig talt! Haha, det var så morsomt. Og jeg visste svaret, og han ble skikkelig irritert. De andre på kontoret har kommet nå. Det er fullt hus. Vi beveger oss rask, vi er effektive, men vi smiler til hverandre. Vi sender morsomme klipp fra nettavisene på e-post til hverandre, og jeg ler høyt og sender «LOL» tilbake. De vet hva det betyr nå, jeg har forklart dem det.

Jeg vet ikke hvorfor, men all musikken de spiller på radioen i dag er herlig, den får meg til å smile og bevege kroppen min og trampe takten med støvlene mine. Jeg har pumps stående i skapet mitt her altså. Jeg skal skifte. Bare ikke helt ennå. Jeg er ikke klar for å ta av grønne støvler riktig ennå. Det er en fin morgen. En sånn du ville ha elsket.

Når jeg tar av meg støvlene mine, blir det dagen. Og jeg liker dagen og. Jeg vil bare at morgenen skal vare litt lenger i dag. Så jeg beholder støvlene mine på, tenk.

lydspor: Dave Matthews Band – Crash
Reklamer

Jeg har den fineste skoleveien i verden.

Det vil si, egentlig er det jo ikke en «skolevei», i og med at jeg ikke lenger går på (til) skolen. Jeg går til jobben, jeg, og det har jeg i grunnen tenkt til å fortsette med. Men «jobbvei» er ikke et fint ord, det er trist og kjedelig og passer overhodet ikke til den fine veien jeg går hver morgen. Ut porten min, ned Storgata, og til jobb. Hælen på skoene mine klikker, jeg har store skjerf og mørke briller, og jeg føler meg faktisk litt fin der jeg går. Også har jeg musikk i ørene. Og da føles livet mitt som en film. Noen følger i alle fall med. Og det er en oppmuntrende tanke.

Jeg går hjemmefra rundt klokken syv om morgenen, helst litt før. Da sover huset mitt, så jeg må liste meg ned trappen. Den knirker, nemlig, sånn er det i familier. Nå er det etter høstjevndøgn, og høsten i Tromsø nærmer seg vinter. Det kommer hvit røyk ut av munnen min, selv om jeg overhodet ikke røyker. Frostrøyk, heter det, og det er noe av det fineste jeg vet.

Det er kaldt ute nå, og i morrest, når jeg gikk til jobb, luktet det snø. Nå er det nesten vinter. Her kommer vinteren, og jeg gleder meg. Og det ligger snø på Tinden, masse, den er hvit. Jeg har julestemning! HURRA!
Det er snø lagt ned i dalen, det er ikke bare på fjellet. Det hadde nok ikke tatt mer enn en times tid å komme seg dit. Jeg er lykkelig. Synet av en vinter som er på vei gjør meg lykkelig.

Da jeg kom forbi rødbanken så jeg mannen med hundene, han som står på hjørnet av bygården i storgata hver torsdagsmorgen. Han står der og smiler, som en idiot, vil jeg nesten si, og hundene hans bjeffer høyt og aggressivt. Og han står der og smiler, og tiden går og bussene kjører forbi han, og folk er irritert, dette er tidlig om morgenen. Vi snakker daggry. Og folk er trøtt, og tenk på de som bor i byen, og kanskje har de ondt i hodet, vet han ikke at folk drikker her i byen, på hverdager og, jeg for min del drakk en flaske vin i går kveld. Men ikke alene, og da tells det ikke.

Jeg så han mannen, og da visste jeg at det var torsdag, selv om han bare hadde med seg en hund i dag. Og det betyr at det er fredag i morgen, og det betyr at det snart er helg, og i helgen skal jeg lage julegaver. Og når jeg gikk forbi kinoen så jeg snø på Tinden, og det betyr at det snart er jul. Jeg elsker jul.

Lykken er å ha en fox i lomma.

Jeg vet at det er han som er drittsekken. At han er en idiot.

Likevel så er det jeg som sitter her og føler meg teit. Og som alle som har vært jente på ungdomsskolen vet; «Teit» er det verste du kan være.

«Teit» er når latteren din er høyest, for høy, mye høyere enn alle de andres, og du har drukket mer enn dem, og du ler for høyt. Og de ser det, og du er Teit.

«Teit» er når du rekker opp hånden, sier at du kan noe, og har lyst til å svare, og får lov til å svare, og bommer. Skivecom. Du er altså ikke engang i nærheten av å kunne svare, og du er innbilsk nok til å tro at du kan noe. Du er ikke bare kunnskapsløs, du har også så liten selvinnsikt at du ikke ser hvor lite du vet.

«Teit» er du når den kuleste gutten spøker på bekostning av deg, kommenterer klærne dine eller sekken din. Og du skjønner ikke engang at det er en spøk. Du er teit. Og klumpen i magen vokser, og ørene blir varme og tårene presser bak øyelokkene.

Jeg hater å føle meg teit. Så derfor har jeg forsøkt å la være å gjøre det! Jeg har ikke følt meg teit på lenge. Og når man ikke føler seg teit, så er man ikke teit. I går følte jeg meg teit for første gang på lang tid. Og det var på den verste måten. Jeg vet at det ikke var jeg som var teit. Jeg vet at jeg gjorde alt riktig. Jeg vet at det er han som er teit. Jeg vet også at han ikke føler seg teit. I beste fall har han fyllenerver og er redd for at noen skal få vite om det. Han har jo tross alt ring på fingeren.

Jeg føler meg teit. Som kunne tro at han ville snakke med meg, diskutere med meg, bruke meg som retorisk sparringspartner eller til og med være interessert i hva jeg har å si. Som om jeg har noe å bringe til torgs. Jeg føler meg teit som trodde at jeg kunne brukes til mer enn en ting. Hånden hans på halsen min får meg til å miste pusten, og selv om jeg vet at det er han som er dust, får det meg til å føle meg teit.

I dag har jeg grått så mye at jeg har gått meg vill på velkjente stier. Jeg snublet i en rot, og har slått hull i buksen min. Favorittbuksen. Jeg sender regning i posten.

Jeg burde jo ha visst bedre.

Sukk. Tenk å starte en filosofisk diskusjon med to jurister under formiddagsmaten.

Jeg er utmattet. Og de er idiotiske, påståelig menn uten evne til å tenke abstrakt eller forholde seg til debattregler.