juli 2009


De sier at det var mye bedre før.

Det har de selvfølgelig helt rett i.  Det var alltid bedre før. Noe er bedre nå. Alt er annerledes enn før. Alt forandrer seg visst. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det.

Noen øyeblikk, noen hendelser, noen timer. De burde man kunne putte på glass, legge i sprit, fryse ned.  Det er nok best å gjemme dem. Tid er en jordbæris som smelter. Øyeblikk er glass som velter.

Den sommeren jeg var 12 år, leste jeg bøker om kjærlighet hele ferien. Jeg tenkte på den hele tiden, Kjærligheten. Jeg visste allerede da at jeg var heldig – at jeg var et elsket barn. Jeg visste imidlertid også at jeg ikke visste hva kjærlighet er. Den kjærligheten foreldrene mine har for meg, den har jeg ikke gjort meg fortjent til, og den er relativt umistelig. For ikke å forglemme navlebeskuende. Jeg er deres kjøtt og blod, de har kjent meg hele mitt liv, og bestemt at jeg skal finnes. Selvsagt elsker de meg. Og selvsagt elsker jeg dem. Jeg visste at jeg ikke visste hva kjærlighet er.

Den første gutten jeg  forelsket meg i, het Tommy. Jeg fikk nervøse hender av han, og jeg mistet ordene. Jeg gråt i et friminutt en gang i fjerde klasse, fordi Marit hadde sagt det høyt, foran alle, at jeg var forelsket i Tommy, og han hadde ropt ut «ÆSJ!». Jeg gråt på do i hele storefri, så gikk jeg til frøken og sa at jeg var syk og måtte gå hjem. Jeg leste «Anne + Jørgen = sant» minst tretten ganger, og skjønte at Kjærlighet kan finnes også blant tolvåringer. Jeg var forelsket i Tommy i fire år. Jeg visste at jeg ikke visste hva kjærlighet er.

Da jeg begynte på ungdomsskolen, hadde jeg for lengst skjønt at jeg ikke fortjente kjærlighet, og at dette med kjærester ikke var noe for meg. Å være forelsket handlet om hemmeligheter, lister, sanger og beundring på en replengdes avstand. Det var ikke virkeligheten, og jeg mistet litt interessen. Kjærligheten er jo, tross alt, ikke det viktigste her i verden. Det er musikk, det er kvinnefrigjøring, det er miljøvern og å plante trær. Jeg vet kanskje ikke mye om kjærlighet, men dette vet jeg, det er neppe det viktigste her i verden.

Da jeg møtte den første kjæresten min, slapp jeg alt jeg hadde i hendene og holdt bare ham. Det var slitsomt det, han veier minst nitti kilo. Jeg tror det var kjærlighet, men man kan aldri vite. Av og til blir det bare litt for tungt. Jeg tror ikke jeg har så mye mer å si om den saken.  Jeg er ganske sikker på at jeg lærte noe, men det var ikke noe om kjærlighet. Jeg visste ingenting om det da.

Før dere blir bekymret; Jeg har ikke tenkt til å avslutte dette innlegget med at nå, nå vet jeg.

 

Men jeg vet at noe skjedde underveis. Jeg drømte om kjærlighet da jeg var 12, jeg drømte om Kjærligheten. Og om hvordan den skulle være, og hvordan livet mitt skulle være. Etterhvert som jeg lærte noe om kjærlighet, i alle fall i trodde jeg at jeg gjorde det, så ga jeg slipp på noen av de drømmene. Jeg skulle ikke være for naiv, jeg skulle ikke være for romantisk, og jeg måtte fire på kravene. Kjærligheten, det visste jeg i alle fall, er ikke perfekt. Lidenskapen, det lærte jeg meg, er farlig. Og den er. Man kan miste livet sitt. Dette står jeg på, den dag i dag.

Jeg tror jeg har forandret meg. Ikke for deg, men for meg. Jeg var omsvøpt av beskyttelse, tepper av rasjonell lærdom som jeg elsket i så mange år. Jeg husker nå, noe av det jeg visste da jeg ikke visste noe om Kjærlighet. Jeg drømmer om ting jeg hadde slått fra meg og jeg har lagt listen høyere enn jeg klarer å hoppe. Jeg vet at vi kommer til å rive. Jeg er reddere enn noensinne. Jeg har glemt alt jeg har lært. Jeg er noe usikker på om jeg skal være takknemlig for det.

Uansett vet jeg ikke hvem jeg skulle ha rettet takknemlige følelser mot. Best å la være.

lydspor: Joni Mitchell – a case of you

Reklamer

Jeg er forelsket. Jeg skal til Paris.

Det er ingen hemmelighet.

Hemmeligheten er at det er akkurat slik jeg trodde det skulle være da jeg var tolv år gammel.