januar 2009


Det er noe med disse sangene.

De som får fingrene til å løpe over tastaturet, tærne til å krølle seg og tunga til å bevege seg i takt, og slå mot ganen. De som får munnvikene til å krype langsomt opp mot ørene, og hjertet til å slå litt ekstra, i kjærlighet til den jenta jeg en gang var. På nittitallet. Oasis. Alanis Morisette. Oppdagelsen av Bob Dylan – selv om han ikke på noe vis var en nittitallets stemme, så var det i dette tiåret at jeg oppdaget ham, og meg selv, vil jeg nesten si. Disse sangene kan, i brøkdelen av et sekund, sende meg 15 år tilbake i tid. Og for en gangs skyld blir jeg ikke trist.

Jeg smiler, tro det eller ei, jeg ler. Jeg starter en revolusjon, jeg har allerede startet.

Bare vent, du kommer ikke til å ane hva som treffer deg. Herregud, jeg gleder meg.

Advertisements

Han bruker å si at jeg prater for mye.

Jeg prater så mye at det ikke går an å gi meg respons på alt jeg sier, eller å ha tanker om alt jeg sier. Ordene renner ut av meg, som riskorn av en sekk som det er gått hull i, de store sekkene du får på innvandrerbutikkene. Jeg elsker å stikke hånda mi ned i sånne sekker, og å presse håndflaten ned mot risen og lage avtrykk, eller å knytte neven rundt så mye ris som jeg klarer.  Av og til så løfter jeg hånden, og slipper ut litt og litt ris, og det sildrer ned i sekken igjen. Det ser ut som et timeglass. Jeg holder tiden i hånden min. Eller, jeg slipper den i alle fall ut. Å holde den er vanskeligere.

Jeg snakker kanskje mye, men han skulle bare visst alt jeg tier om. Det er ikke fordi jeg er hemmelighetsfull, jeg lekker som en sil når det gjelder hemmeligheter, særlig mine egne. Men noen ting lar jeg være å si, jeg holder dem for meg selv, som de sier på fint. For eksempel retter jeg aldri på han når du sier «i forhold til» og mener «med hensyn til». Jeg nevner det som oftest ikke når han tar feil av noe, og etterpå later som ingenting. Jeg har ikke dette voldsomme behovet for å arrestere han, dette behovet som det virker som han har overfor meg. Og jeg skjønner ikke hvorfor han anstrenger seg så veldig – jeg har nesten bare bedritne tanker om hvem jeg er og hva jeg er allerede.

Han sier at jeg snakker så mye. Men det finnes noen som sier at jeg sier så mye.

Det er, som dere skjønner mine damer og herrer, noe ganske annet.

Jeg skulle ønske jeg klarte å tro litt mer på det siste. Det skal jeg begynne med. Når jeg blir stor, større.

lydspor: The National – Start a War

Jeg vet ikke hva jeg er redd for. Men jeg er redd.

Jeg er redd for at det skal gå til helvete. Jeg er redd for at det ikke skal gå til helvete. Er det normalt? Glem det, sier hun, normalt finnes ikke. Jeg prøver jo å akseptere denne sannheten om at det ikke skal finnes noe normalt, men det er ikke så lett. Dessuten forandrer det ikke det faktum at det finnes noe som er galt. Riv ruskende gal. Og jeg tror muligens jeg er på den sida av t-kontoen. Jeg frykter det er en overhengende fare for at jeg er sprø. Uhelbredelig sprø.

Så hva skal du gjøre med det? sier hun. Absolutt ingenting, tenkte jeg. I alle fall ikke ennå, jeg er ikke klar for normal. Det høres veldig skummelt ut det og. Da jeg var barn, leste jeg bestanding slutten av bøkene mine før jeg var kommet til slutten. Jeg ble så nysgjerrig, jeg klarte ikke å vente. Svaret var jo der, det kom jo før eller siden. Hvorfor skal jeg alltid vente til siden? Det liker jeg ikke, jeg er utålmodig. Jeg skulle ønske det var sånn med mennesker og, sier jeg. At man kunne vite med en gang hvordan det GÅR, så slipper man å vente på noen som ikke kommer og kaste bort tiden på noe som ikke fungerer. Jeg hater å kaste bort tiden. Jeg tror vi hadde kjedet oss hvis vi hadde svaret, sier hun. Jeg tror IKKE det. Jeg vil vite hvordan det går, hvordan det blir til slutt. Det er ikke fordi jeg ikke er interessert i nåtiden, det er fordi jeg hater, hater, hater å kaste bort tida.

Dessuten er jeg kvalm.

I dagens Harstad Tidende er det en artikkel  om en eventuell etablering av en avdeling av Petroleumstilsynet i Harstad. I teksten har det sneket seg inn noe som må sies å være en… ja, freudian slip? Eller i alle fall en trykkfeil ;) 

«Han ser for seg at Petroleumstilsynet kunne blitt omtrent på samme størrelse i Harstad. I Stavneger er det 161 ansatte i Petroleumstilsynet.»

Vel, «bokstaver ‘mørkhudet'» må i så fall erstatte «bokstaver ‘dårlig samvittighet'» i neste års jule-rebus.

lydspor: Ani DiFranco – 32 Flavors

ting som er bra med at ferien er over:

Stå opp tidlig, spise knekkebrød, vanlige ting på fjernsyn, serier som starter opp, papiraviser, nettaviser, kaffe, følelsen av helg en fredags ettermiddag, følelse av ettermiddag, kveld, natt, morgen og formiddag, kontorlukten, å føle seg effektiv, å gå korte kveldsturer på ski, å gå lange søndagsturer på ski, formiddagsmat med kolleger, de dagene de er morsomme og ingen vitser er rasistiske eller støtende på annet vis, lett e-postkorrespondanse med venner, uten oppsummeringer og lange monologer, men kun med spørsmål som «hei! Har du en fin dag på jobb så langt?», og alle de andre idiotiske e-poster som kommer i løpet av en dag.

Endorfin-kick etter trening, og den gode følelsen av å synke ned i en sofa med te og nyheter.  Morgenkaffe og telefonsamtaler med meg, hvor vi ler høyt og baksnakker alle idiotene vi omgir oss med, og snakker om været og lyset, nordnorge og det vi har lest i avisen.

Å ha på seg ordentlige klær hver dag – ikke bare pysj eller finkjole. At det ikke er mer hopp på fjernsyn, men idretter vi faktisk har grunnlag for å si noe om og derfor bryr oss om og hvor (ikke minst) nordmenn gjør det bra, selv om ingenting er så bra som det var før, i riktig gode gamle dager med Oddvar Brå og Erling Jevne.

Sko som knirker over nysnø når man sniker seg ut grytidlig om morgenen, og ser ut på en by som ennå sover, og det er iskaldt, så kaldt at ikke bare skoene knirker, ikke bare snøen, men fjellene knirker, og skyene når de glir sakte forbi og det går så tregt, de vil sove lenger, og det knirker i kantene selv om himmelen er rosa. Og vi venter på sola, for nå er den på tur tilbake.

Hyggelige sammenkomster man ikke planlegger, lage små middager som viser seg å være usannsynlig gode, og tenke at «dette, dette skal jeg lage når [insert name] kommer på besøk!». Invitere til selskap selv om det ikke er jul, selv om det ikke er noen anledning, ingen er født, ingen har dødd, ingen skal døpes, ingen skal gifte seg og vi har egentlig ingenting å feire. Annet enn dette at vi er her. Vi lever, vi roper, vi snurrer og spinner i tankespinn.

lydspor: Radka Toneff – These are a few of my favourite things

Jeg har gode dager og jeg har dårlige. I dag er en typisk dårlig en. Dag, altså.

I går skrev jeg på et ark «Etter at du døde klarte jeg ikke å lese noe av Lars Saabye Christensen på et halvt år». Men du er ikke død. Og det er ikke det at jeg ønsker deg død – selvsagt.

Jeg skulle bare ønske at du ikke fantes. Er det lov til å ønske seg det? Usikker.

Før så fantes du ikke, og det gikk helt fint. Jeg husker godt at jeg var glad, lykkelig, smilende, munter, lettsindig. Og jeg vet at det vil komme nye dager, andre dager, og jeg vil le av meg selv og av deg og av jentene med mage og foreldrene uten ambisjoner. Det kommer, det kommer. Kjære Gud hvorfor er jeg så tålmodig? Kan jeg enten få litt tålmodighet, eller en fast forward-knapp? FAST FORWARD! Dette gidder jeg ikke, for et snegletempo, jeg orker ikke. Jeg vil ikke mer.

Det gjør ondt. Jeg er forresten kvalm også. Jeg lurer på om man kan være forstoppet selv om man har bæsjet. Jeg hadde en kassett med whitney houston på, med alle sangene fra Bodyguard – pluss noen til. Det er en der som heter «I have nothing» (tror jeg), og den sangen er min mørke perverse hemmelighet. Jeg lytter på den i smug, i hemmelighet og i skam. Og jeg elsker den sterkere fordi den er så hemmelig (tror jeg). Men den er ikke bedre av den grunn. Følelsene er kanskje sterkere, men sangen blir ikke bedre av den grunn. Den er ikke ekte. Ingen vet at det er den jeg elsker. Kan jeg være så snill å få gå fra bordet nå? Jeg er forsynt.

Januar: Jeg flytter til nordnorge, Tromsø, jeg begynner å jobbe som advokatfullmektig og flytter inn i en kald leilighet i storgata. Det er høyt under taket, men veldig stille. Jeg bor alene for første gang i mitt liv og føler meg på sett og vis veldig alene. En del av meg elsker det, en annen del gråter. Jeg har ingen møbler og sover på en madrass, jeg drikker pappvin fra kaffe- og tekrusene jeg har med (det eneste kjøkkenutstyret jeg har) og spiser pasta til middag. Jeg føler meg som en karakter i en av de bøkene jeg elsket som fjortenåring, og jobber ekstremt mye. Jeg innser at jeg elsker livet mitt, tross alt. I slutten av måneden går jeg sammen med sjefen min på Bohus og kjøper møbler. Jeg kjøper alt; stoler, bord, seng, sofa, hyller, kleshengere og kasseroller. Jeg bruker til sammen femten minutter og gir sjefen min sjokk og latterkrampe. Dagen etter sier han i lunsjen, foran alle de nye kollegene mine, at jeg ikke er som andre jenter han har shoppet med. Jeg smiler og rødmer faktisk, uten at jeg vet helt hvorfor. Jeg skjemmes litt over at det er så viktig for meg å være så ujentete. Så utradisjonell og spesiell.

Februar: Jeg jobber og jobber, og er begynt å komme litt i modus. Kontoret kjennes ut som mitt kontor, og jeg er allerede glad i de jeg jobber sammen med. På valentine’s day får jeg to blomsterbuketter med bud til kontoret, og jeg rødmer så fælt at jeg låser meg inne på kontoret i fem minutter (det er lenge når man sitter helt i ro). Jeg går ut med kollegene mine og pilser med jevne mellomrom, og på en av disse kveldene hvor vi ramler utpå, treffer jeg en gutt med svart hår og to barn. Vi går på stevnemøter, og jeg får se mer av Tromsø. Jeg forelsker meg i Tromsø. Jeg hopper mye, jeg venter på sola. På soldagen. Sola er i ferd med å returnere til Nord, slik jeg har gjort, og vi bobler, vi stråler om kapp.  Når sola kommer, ser jeg det fra vinduet på møterom 1. Jeg begynner å gråte, og skjønner at jeg har savnet sola mer enn jeg skjønte før.

Mars: Jeg jobber og forsøker å sjonglere et nytt og krevende arbeid med det å være med en fyr som muligens er blitt kjæresten min og å være tilstede i hans liv og for han og å bli kjent med hans to små barn og søsteren som han bor sammen med. Jeg har for lite tid, og rekker ikke leggingen som skjer klokken syv om kvelden så ofte som jeg ønsker.

April: Ditto.

Mai: Jeg er singel igjen, og føler et rush av en frihetsfølelse som skremmer meg. Jeg innser at jeg elsker denne friheten så mye at det kanskje fører til at jeg kommer til å være mye alene i mitt liv – og det at dette ikke skremmer meg, skremmer meg. Jeg får besøk fra Australia, og viser frem mitt Tromsø. Jeg liker det jeg har å by på, og bestemmer meg for å finne min by – for å eie min by og mitt liv. Det er her jeg skal være i resten av mitt liv.

Juni: Jeg elsker sommerfølelsen av sola på verandaen min og nachspiel som varer til sola går ned, og sola er sluttet å gå ned og vi røyker og drikker og synger alt for høyt og veldig fint. På et av disse vorspielene tar guttene jeg henger med hver dag affære, og skrur sammen den flatpakken jeg fikk fra bohus for fire måneder siden. De kaster vekk pappeskene jeg har brukt, og jeg innrømmer aldri at jeg egentlig likte eskene bedre. Han ene gutten sier noe som jeg tenker mye på. «Vess det hadde vært gamla, hadde ho sotte opp det jævla bordet på to menutta! Og du kalla dæ feminist!» Jeg beslutter at jeg skal bli mer selvhjulpen. Dagen etter tyvlåner jeg verktøy fra arbeid, og fikser skapdørene på badet, dørhåndtaket til soverom og ytterdøren min. Jeg er stolt og glad. Senere den sommeren skal jeg komme til å kysse denne gutten, og det forvirrer meg veldig. Jeg drar til Harstad og får med meg min 25. festspillåpning og får en venninne som jeg tror muligens er min tvillingsjel.

Juli: Jeg jobber i en stille by hvor alle andre er på ferie. Jeg røyker på verandaen min og drikker rødvin. til middag spiser jeg pizza når jeg orker, og jeg oppdager at jeg er lykkelig. I slutten av måneden kommer søsteren min på besøk. Hun er best. Og for første gang har vi det… ukomplisert bra sammen. Vi har alltid hatt det bra. Denne gangen er det også ukomplisert, og jeg tenker at jeg er voksen. Eller noe sånt.

August: Jeg slutter å røyke, jeg begynner å trene, jeg får beskjed fra en drittlege fra UNN at begge knærne mine er fullstendig gåen, og jeg må slutte å løpe, jeg må slutte å klatre og jeg må i alle fall slutte å spille handball. Dritt, dritt, dritt. I løpet av de to første ukene jeg ikke trener, går jeg ned fem kilo.

September: Jeg venter på høsten, vedder om bladene på fastlandet, klatrer i fjell på trass og elsker å bo her jeg bor. Jeg får vite om en avskjed, og jeg furter litt.

Oktober: Skjedde det noe i Oktober? Det kan jeg umulig forestille meg. Jeg krangler med en venn. Han skuffer meg på nytt og på nytt, og jeg klarer ikke å justere forventningene mine. Jeg kjefter på han, jeg prøver å beherske meg, men det går ikke. Vi kommer nok ikke til å fikse dette med det første. Ikke på lenge.

November: Tromsø, jobb, mørketid over alle mørke tider. Jeg venter på snøen og vil at det skal bli jul, selv om jeg ikke er så klar som jeg bruker å være. Jobb og jobb. Jo nærmere jeg kommer historien min, jo mindre har jeg å fortelle. Jo mindre klarer jeg å fortelle. Jeg får tre jenter på besøk. En av dem viser seg å være min tvillingsjel. Det var det jeg hadde mistanke om. Altså, det er hun samme som fra i Juni. Vi begynner å prate i telefonen hver dag. Jeg håper sånn at hun flytter hit, selv om hun vitser om tombola.

Desember: Jeg har gebursdag, og savner familien min mer enn noensinne. Men det viser seg at jeg er elsket. Etter ett år i Tromsø, er jeg omgitt av mennesker som elsker meg, og som jeg elsker. De gir meg boller og kakao og bøker og alkohol og ullsokker i rosa og lysegrått. Og jeg, jeg synger meg, og snurrer til jeg blir så svimmel at jeg må ta en pause. Mellom slagene går jeg på ski, og kommer med fantastiske utsagn, som for eksempel: «Jeg har i grunnen ekstremt god selvinnsikt, men det skulle på en måte bare mangle, med tanke på hvor mye jeg har tenkt på meg selv».  Jeg bruker ekstremt mye tid på håret mitt og klærne mine, og leter etter et selv som er meg. Dette første året nordpå definerer meg på så mange måter, tenker jeg. De vanene jeg tillegger meg nå, tenker jeg, vil henge med meg lenge. Og jeg vil bli best, og dette året definerer hvem jeg er, hvem jeg skal bli. Så har jeg kanskje forstått det, at det er jeg som bestemmer, og at jeg definerer meg selv. En setning jeg har brukt i snart ti år. Og som nå ikke lenger er hul. Den er innsiden min.

Og det ble snø til jul. Og det snedde på gebursdagen min. Nå er jeg 25 år. Og jeg er elsket. Neste år skal jeg rope høyere, skrike mer, snurre mer og drikke mer. Jeg gleder meg.