februar 2012


De gikk alene ved den gamle kanalen
Litt forvirret jeg husker godt
Og stoppet i en merkelig hotell med en neon brennende lys
Han følte varmen på natten traff ham som et godstog
Flytte med en enkel vri på skjebnen.

En saksofon someplace langt off spilles
Mens hun gikk på av arkaden
Som lyset bysten gjennom en-beat-up skyggen der han ble våkne
Hun slapp en mynt i koppen av en blind mann ved porten
Og glemte en enkel vri på skjebnen.

Han våknet i rommet var naken
Han fikk ikke se henne noe sted
Han fortalte selv at han ikke brydde seg presset vinduet åpent brede
Følte en tomhet inni som han bare ikke kunne forholde seg
Kom med en enkel vri på skjebnen.

Han hører tikkende av klokkene
Og går sammen med en papegøye som snakker
Jakter henne ned ved vannkanten dokker der SEILERE alle kommer i
Kanskje hun vil plukke ham ut igjen hvor lenge må han vente
En mer tid for en enkel vri på skjebnen.

Jeg ser på klokka, jeg teller minutter, timer og dager. Jeg har en kalkulator, men det er ikke der problemet ligger.

Jeg er snart ferdig med alle episodene, og Leo er død. Toby er en skurk. Det er for mange skuffelser.

Jeg spoler tilbake til sesong 1, det er like greit. Alt var ikke mye bedre før, det vet jeg, men det er i alle fall så langt unna at det virker ukomplisert. Livet har imidlertid aldri vært ukomplisert. La oss alle være enige om det.

Jeg hadde et poeng men nå har jeg glemt det.

 

Det beste vi visste da vi var små, var når det var så kaldt at skolen skjedde.

Det hørte til unntakene – kanskje skjedde det aldri? Når det ble under 15 grader inne, da fikk vi gå hjem. Det var reglene. Jeg har frost i blodårene, jeg er kald hele tiden. Vinterdronning. Desemberbarn. Alt det der.

Vi ble likevel varme når temperaturen nesten klarte å snike seg under det magiske 15-tallet. Hjertet banket hardere og raskere, vi ble røde i kinnene, og nærmet oss det fortryllende å kunne gå hjem før tiden fordi det var for kaldt på skolen.

I dag er det kulderekord, og jeg har bare tynnstrømper på. Jeg har skrudd opp varmen på kontoret og har det nokså behagelig. Kulderekorden min er i utgangspunktet ikke spesielt oppsiktsvekkende. I grunnen er det ikke noe å skrive om i det hele tatt. Jeg gjør det visst like vel. Det er jo i det minste spesielt kaldt.

Da jeg gikk til jobb gjorde det vondt i kroppen, det sved på lårene og ørene og øynene. Og hendene, da jeg tok vottene av for å bytte sang på wimp, ble det akutt vondt i alle fingrene og det kjentes ut som om de skulle falle av. Det gjorde de heldigvis ikke.

Når jeg tenker meg om, er jeg ikke sikker på om skolen stengte pga kulda en eneste gang da vi var små.

Lydspor: Coldplay – Fix you

Vi snakker ikke om de virkelige problemene, det kan det umulig komme noe godt ut av. Ingen av oss gjør det. Vi snakker om noe annet, vi går videre.

Jeg hadde en kamerat en gang, som jeg ofte betrodde meg til. Hans råd til meg var «move on» uansett hva det gjaldt, uansett om jeg var forulempet, trist, fornærmet, sjokkert, rasende. «Move on», sa han, og jeg nikket og tenkte at det nok var det smarteste. Når man reagerer, når jeg blir for sint eller for trist eller har en reaksjon som er sterkere enn det som er ansett som adekvat, så er det en indikator på at jeg har feilet.

Jeg burde klare å kontrollere, å styre, følelsene mine. Det er en generelt akseptert sannhet.

Move on. Den største og sterkeste gir seg.

Hvorfor blir det aldri problematisert om det er en riktig fremgangsmåte? Hvorfor er det bra og forventet at vi skal legge bånd på oss og ikke gi uttrykk for det vi egentlig føler?

Hvorfor er det ikke forventet at mennesker er ærlige – både om de komfortable og de mer ubehagelige sannhetene vi hver dag snakker rundt – i stedet for om. Hvorfor skal vi alltid glatte over alt. Jeg liker det ikke.

Jeg tar meg selv i stadig oftere å glatte over – ikke å arrestere de jeg mener tar feil eller går for langt. Hele mitt liv har jeg blitt fortalt at jeg må legge bånd på meg selv, og velge mine slag. Move on.

Blir vi bedre venner av ikke å snakke om det som skiller oss – det vi er uenige om?

Blir vi bedre mennesker av ikke å stille krav til hverandre? Jeg tror ikke det. Jeg vil påpeke det hver gang jeg ser en skrivefeil i facebook-statusene til vennene mine – særlig de som , jeg vil påpeke at spøkene deres er rasistiske og fordomsfulle, jeg vil si at de bør skamme seg. Jeg syns at jeg er smartere enn dem, og jeg vil fortelle dem at jeg ser ned på dem når de kommer med de idiotiske innspillene sine. Det kan man jo ikke gjøre. Det sier seg selv. Vi snakker om været. Selv om vi ikke liker hverandre.

lydspor: The Jayhawks – save it for a rainy day

Jeg har vært mørkeredd så lenge jeg kan huske.

Jeg hadde mareritt om garasjen, om å være låst ute i mørketiden, om å sitte fast i et mørkt kott, og om å kjøre på elg med sparken min. Etterhvert fikk jeg også mareritt om fugler som var inne i huset sammen med meg, og det var helt mørkt og jeg skjønte ikke hvor de var, jeg bare hørte vingene som flakset, og kjente innimellom vinden da de flakset forbi. Så kom også voldtektsforbrytere, å bli ranet, å bli slått ned og drept, alt man kan være redd for. Jeg er fremdeles redd. «Husredd» kaller noen det. Med det er ikke huset jeg er redd for.

Huset er jeg glad i. Jeg har lært meg, sakte men sikker, ikke å være redd for knirkelyder, fordi jeg vet at tre er et levende materiale som trekker seg sammen og strekker seg ut. Jeg vet at det ikke er mus og rotter inne hos meg, og jeg husker bestandig å låse døren. (For sikkerhets skyld har jeg dessuten tenkt ut mange lure fluktplaner – dersom det mot formodning skulle komme en innbruddstyv eller mus inn i huset).

Likevel er jeg redd i huset mitt, når det blir mørkt. Forresten – det er ikke når det blir mørkt. Det er når det blir natt. Mørkt er det jo stort sett hele tiden fra november til februar i mitt land, men det er bare om natten jeg er redd. Jeg er nattredd. Alle vet jo det, at det er om natten det kjipe skjer.

Om natten blir jeg helt alene, uansett hvem som er i livet mitt. Jeg hater å ligge alene, jeg ville helst hatt alle i sengen min. En og en, eller alle sammen på en gang. Jeg har alltid vært frilynt. Så lenge jeg slipper å være alene.

Lydspor: Kari Bremnes – stjernelause døgn