Tankespinn


jeg skrev ikke engang om den nye plata fra Kari Bremnes, selv om jeg har tenkt så mye på den.

Jeg er så utrolig lei av meg selv. Lei av å høre min egen stemme snakke. Lei av å se mine egne ord på skjermen. Jeg skal låne en annen stemme, låne et annet hjerte, og stjele ordene til noen som er annerledes enn meg.

Forholdet du har til deg selv er jo ikke så annerledes enn relasjoner til andre mennesker. De tingene du elsker, hater du. De tingene du hater, elsker du.

Jeg bryr meg, og det er bra. Det gir meg pågangsmot og det får meg til å gjøre noe, kanskje gjøre en forskjell. Det er bra. Jeg klarer ikke å la være å bry meg. Jeg anstrenger meg hele tiden. Jeg har stive skuldre, stiv nakke, stive armer, stive brystvorter, stive legger, stive fotblad og nå er kjevene mine stivnet.

Ferie er veldig mye press. Det må være fint vær, bare, brune, barberte ben i instagram-bilder som lekkes ut på facebook, slik at alle kan like det, alle kan se på det og tenke at jeg har et vellykket og fullkomment liv, har du barn skal de være sett, elsket, solkysset og med passe bustete har, du skal lage ditt eget rabarbarasyltetøy (det ordet rabarbara er veldig et sommer-ord), du skal reise på steder som ingen har hørt om, og utforske noe nytt hver dag, du må for all del ikke bli navlebeskuende, du må snakke emd de innfødte, de lokale, du må bade i havet og helst i nordnorge, også må du trene hver dag, du må klatre opp fjell, du må lene deg tilbake og nyte det gode liv, drikke vin og stirre på havet eller solnedgang eller midnattsol, eller i alle fall noe stort og nokså stillestående, og du må være på et sted uten mobildekning – og skrive om det på facebook.

Nei, Ferie er krevende. Den stiller så mange krav til deg. «Husk å få noe ut av meg», brøler den, mens du prøver å finne frem sommerklær og bikini som du ikke vil ha på deg og solkrem som du er usikker på om fungerer fremdeles, og ute høljer det ned og det er 7 grader i skyggen og du lever i skyggenes dal.

Jeg gleder meg til høsten, og til jeg er litt mindre slik som jeg er når jeg er lei av meg selv.

Ferie, og særlig sommervarianten, er et krevende beist av et dyr, som sniker seg innpå deg mens du fremdeles trodde det var påske, eller i det minste seinvinter. Jeg skulle ønske sommer(ferie) ikke fantes.

 

lydspor; Kari Bremnes – Har bestandig elska høsten

 

før du vet ordet av det, er det helg igjen.

Ukene løper av gårde, det er akkurat som om de bare er på besøk, de hilser på, de smiler, og løper videre. Lett.

Jeg kan ikke huske at det noen gang har vært så lett. Og det er fredag, og jeg skal bare smile. Jeg skal ikke rope, ikke skjule noe, ikke forandre noe, ikke engang verden, jeg skal ikke dekke over noe eller kompensere for noe. Jeg skal smile. Mandagen kommer tidsnok. Eller, egentlig er det søndag. Friminuttet varer bare fra fredag kl 16:00 til natt til lørdags kveld. Eller søndags natt, om du er ordentlig full.

Det er lenge siden jeg drakk så mye at jeg måtte rope det bort, og det er i grunnen helt greit. Jeg fikk plutselig angst for at jeg skulle bli alkoholiker, jeg tok en sånn test på nettet, det gjør jeg aldri igjen, det er kanskje den dårligste ideen jeg har hatt i hele mitt liv (og det sier ikke lite), så jeg ble redd og så tok jeg en slags pause. Jeg har ikke vært full på kjempelenge. Det er ikke så morsomt, egentlig. Vin selges jo i glass også, jeg må huske på det.

Jeg tror det er bra for meg å smile, men jeg er ikke sikker på at det er så bra for verden. Burde jeg ikke egentlig være sint, så lenge ikke alle smiler? Burde jeg ikke egentlig være sulten for de som er sulten, være sterk for de som er svak, være sint og kjempe uavbrutt? Muligens forveksler jeg smil med total utmattelse. Hvordan skal man skille det ene fra det andre i disse dager hvor det er umulig å måle egen suksess uten etter antall likes på facebook?

jeg hater facebook. Men synes selv jeg mestrer det ganske bra,

 

akkurat passe morsom, akkurat passe personlig (selv om dere tror jeg er privat, idioter), akkurat passe politisk, akkurat passe sint. Akkurat passelig passe. Jeg vil spy.

Vi er så observerte til enhver tid, hele livet er dokumenterbart. Se så søt jeg var, se så mye jeg gikk på ski, jeg var ute hele tiden og alle likte meg. Av og til så lurer jeg på om jeg liker det jeg liker fordi jeg _liker_ det, eller om det bare er sånn at jeg har liker å være en sånn som liker sånne ting. Hvordan skal man vite forskjellen? Og; spiller det egentlig noen rolle?

Nå skal jeg spise sushi og drikke vin og se på fjernsyn. Jeg sier egentlig «TV» men prøver å venne meg til å si og skrive «fjernsyn». Jeg vil være en sånn som sier «fjernsyn».

Samt at det er et fordømt vakkert ord.

«tv» egner seg ikke for noe annet enn ordfeider.

lydspor; Maria Mena – Homeless

De gikk alene ved den gamle kanalen
Litt forvirret jeg husker godt
Og stoppet i en merkelig hotell med en neon brennende lys
Han følte varmen på natten traff ham som et godstog
Flytte med en enkel vri på skjebnen.

En saksofon someplace langt off spilles
Mens hun gikk på av arkaden
Som lyset bysten gjennom en-beat-up skyggen der han ble våkne
Hun slapp en mynt i koppen av en blind mann ved porten
Og glemte en enkel vri på skjebnen.

Han våknet i rommet var naken
Han fikk ikke se henne noe sted
Han fortalte selv at han ikke brydde seg presset vinduet åpent brede
Følte en tomhet inni som han bare ikke kunne forholde seg
Kom med en enkel vri på skjebnen.

Han hører tikkende av klokkene
Og går sammen med en papegøye som snakker
Jakter henne ned ved vannkanten dokker der SEILERE alle kommer i
Kanskje hun vil plukke ham ut igjen hvor lenge må han vente
En mer tid for en enkel vri på skjebnen.

Jeg ser på klokka, jeg teller minutter, timer og dager. Jeg har en kalkulator, men det er ikke der problemet ligger.

Jeg er snart ferdig med alle episodene, og Leo er død. Toby er en skurk. Det er for mange skuffelser.

Jeg spoler tilbake til sesong 1, det er like greit. Alt var ikke mye bedre før, det vet jeg, men det er i alle fall så langt unna at det virker ukomplisert. Livet har imidlertid aldri vært ukomplisert. La oss alle være enige om det.

Jeg hadde et poeng men nå har jeg glemt det.

 

Det beste vi visste da vi var små, var når det var så kaldt at skolen skjedde.

Det hørte til unntakene – kanskje skjedde det aldri? Når det ble under 15 grader inne, da fikk vi gå hjem. Det var reglene. Jeg har frost i blodårene, jeg er kald hele tiden. Vinterdronning. Desemberbarn. Alt det der.

Vi ble likevel varme når temperaturen nesten klarte å snike seg under det magiske 15-tallet. Hjertet banket hardere og raskere, vi ble røde i kinnene, og nærmet oss det fortryllende å kunne gå hjem før tiden fordi det var for kaldt på skolen.

I dag er det kulderekord, og jeg har bare tynnstrømper på. Jeg har skrudd opp varmen på kontoret og har det nokså behagelig. Kulderekorden min er i utgangspunktet ikke spesielt oppsiktsvekkende. I grunnen er det ikke noe å skrive om i det hele tatt. Jeg gjør det visst like vel. Det er jo i det minste spesielt kaldt.

Da jeg gikk til jobb gjorde det vondt i kroppen, det sved på lårene og ørene og øynene. Og hendene, da jeg tok vottene av for å bytte sang på wimp, ble det akutt vondt i alle fingrene og det kjentes ut som om de skulle falle av. Det gjorde de heldigvis ikke.

Når jeg tenker meg om, er jeg ikke sikker på om skolen stengte pga kulda en eneste gang da vi var små.

Lydspor: Coldplay – Fix you

Vi snakker ikke om de virkelige problemene, det kan det umulig komme noe godt ut av. Ingen av oss gjør det. Vi snakker om noe annet, vi går videre.

Jeg hadde en kamerat en gang, som jeg ofte betrodde meg til. Hans råd til meg var «move on» uansett hva det gjaldt, uansett om jeg var forulempet, trist, fornærmet, sjokkert, rasende. «Move on», sa han, og jeg nikket og tenkte at det nok var det smarteste. Når man reagerer, når jeg blir for sint eller for trist eller har en reaksjon som er sterkere enn det som er ansett som adekvat, så er det en indikator på at jeg har feilet.

Jeg burde klare å kontrollere, å styre, følelsene mine. Det er en generelt akseptert sannhet.

Move on. Den største og sterkeste gir seg.

Hvorfor blir det aldri problematisert om det er en riktig fremgangsmåte? Hvorfor er det bra og forventet at vi skal legge bånd på oss og ikke gi uttrykk for det vi egentlig føler?

Hvorfor er det ikke forventet at mennesker er ærlige – både om de komfortable og de mer ubehagelige sannhetene vi hver dag snakker rundt – i stedet for om. Hvorfor skal vi alltid glatte over alt. Jeg liker det ikke.

Jeg tar meg selv i stadig oftere å glatte over – ikke å arrestere de jeg mener tar feil eller går for langt. Hele mitt liv har jeg blitt fortalt at jeg må legge bånd på meg selv, og velge mine slag. Move on.

Blir vi bedre venner av ikke å snakke om det som skiller oss – det vi er uenige om?

Blir vi bedre mennesker av ikke å stille krav til hverandre? Jeg tror ikke det. Jeg vil påpeke det hver gang jeg ser en skrivefeil i facebook-statusene til vennene mine – særlig de som , jeg vil påpeke at spøkene deres er rasistiske og fordomsfulle, jeg vil si at de bør skamme seg. Jeg syns at jeg er smartere enn dem, og jeg vil fortelle dem at jeg ser ned på dem når de kommer med de idiotiske innspillene sine. Det kan man jo ikke gjøre. Det sier seg selv. Vi snakker om været. Selv om vi ikke liker hverandre.

lydspor: The Jayhawks – save it for a rainy day

Jeg har vært mørkeredd så lenge jeg kan huske.

Jeg hadde mareritt om garasjen, om å være låst ute i mørketiden, om å sitte fast i et mørkt kott, og om å kjøre på elg med sparken min. Etterhvert fikk jeg også mareritt om fugler som var inne i huset sammen med meg, og det var helt mørkt og jeg skjønte ikke hvor de var, jeg bare hørte vingene som flakset, og kjente innimellom vinden da de flakset forbi. Så kom også voldtektsforbrytere, å bli ranet, å bli slått ned og drept, alt man kan være redd for. Jeg er fremdeles redd. «Husredd» kaller noen det. Med det er ikke huset jeg er redd for.

Huset er jeg glad i. Jeg har lært meg, sakte men sikker, ikke å være redd for knirkelyder, fordi jeg vet at tre er et levende materiale som trekker seg sammen og strekker seg ut. Jeg vet at det ikke er mus og rotter inne hos meg, og jeg husker bestandig å låse døren. (For sikkerhets skyld har jeg dessuten tenkt ut mange lure fluktplaner – dersom det mot formodning skulle komme en innbruddstyv eller mus inn i huset).

Likevel er jeg redd i huset mitt, når det blir mørkt. Forresten – det er ikke når det blir mørkt. Det er når det blir natt. Mørkt er det jo stort sett hele tiden fra november til februar i mitt land, men det er bare om natten jeg er redd. Jeg er nattredd. Alle vet jo det, at det er om natten det kjipe skjer.

Om natten blir jeg helt alene, uansett hvem som er i livet mitt. Jeg hater å ligge alene, jeg ville helst hatt alle i sengen min. En og en, eller alle sammen på en gang. Jeg har alltid vært frilynt. Så lenge jeg slipper å være alene.

Lydspor: Kari Bremnes – stjernelause døgn

Ingen vil være med på et synkende skip.

Det er både sunn fornuft og høyst forståelig, at når skipet begynner å synke, så forlater de fleste skuta. Det er heller ikke spesielt overraskende at det er rottene som hopper av først.

Filmen «Pax» – som jeg ikke har sett og ikke kan uttale meg om kvaliteten av – blir omtalt som en gedigen fiasko i norsk film (Aune Sand, can you hear me). Ikke bare på grunn av kvaliteten på filmen – sluttproduktet, men også på grunn av et stjernespekket skuespillerensemble, store ambisjoner, forhåndsomtale langt over gjennomsnittet, og, ikke minst; gode økonomiske rammer – også på grunn av støtte på ti millioner fra Norsk Filmforbund.

Forfatter Nikolaj Frobenius var den som i sin tid (2007) vurderte filmen som så god at han valgte å gi den støtte. Dette angrer han åpenbart på i dag, ja, kanskje skjemmes han endog.

Det er flere mannlige enn kvinnelige profesjonelle aktører i norsk film. De fleste filmer som gis offentlig støtte, er følgelig også regissert av menn, har mannlige produsenter og mannlige manusforfattere.

I forlengelsen av ovennevnte er det også slik at de fleste filmer som får dårlige kritikker, er laget av menn. Jeg snakker ikke om forholdsmessighet her – men sannsynligvis er det slik at når du ser en norsk film, er den laget av menn. Har den fått offentlig støtte, er sjansen enda større for at den er laget av en mann. Så ser du en norsk, dritdårlig film, har den nok en mannlig regissør – rent statistisk sett.

Jeg har sett mange dårlige filmer, og lest enda flere anmeldelser av dårlige filmer – norske som utenlandske. Mange, sannsynligvis de fleste, har vært regissert av menn. De fleste har fått en eller annen variant av offentlig støtte. De fleste som får offentlig støtte til sine prosjekter er jo menn.

Jeg har likevel til dags dato aldri hørt at en film er dårlig A; fordi den har en mannlig regissør eller B; at den har fått støtte på grunn av regissørens penis.

Go figure.

Det er også fristende å ta den gamel «jøde-testen», og sette inn ordet «jøde» der hvor det opprinnelig stod «kvinne».

– Den ubehagelige sannheten er at regissøren aldri ville ha fått støtten dersom han ikke var jøde. Regissøren er ikke talentløs, men ville neppe fått denne støtten uten jødekvotering, mener Frobenius på Twitter.

Neste side »