Her kommer noe av det sanneste jeg har skrevet på lenge.

 

Jeg har hatt det fryktelig tungt. Jeg skriver i pluskvamperfektum, og ut ifra det kan man slutte at det går bedre nå. Jeg gråter ikke mer nå. 

 

Kanskje har jeg hatt det de kaller en liten depresjon. Hvis jeg var noen de spurte, hadde de sikkert spurt om jeg møtte veggen. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde svart på det. Bare for å tulle med dem, hadde jeg sikkert svart noe sånn som «Ja, jeg har møtt Veggen, har ikke du? Veggen er så hyggelig, han ba meg i alle fall om å hilse. Senere skal vi på kino, vi skal se Batman-filmen, for min del vil det bli for femte gang, men jeg hadde ikke hjerte til å fortelle Veggen at jeg har sett den filmen, jeg har sett den fire ganger, dessuten så er det helt greit å se den flere ganger. Jeg oppdager nye ting hver gang, og hvis jeg begynner å kjede meg, så kan jeg jo bare se på folk, jeg liker å se på folk på kino».

Jeg tar en Chandler. Jeg spøker det bort, eller ikke bort, men jeg snakker om andre ting, jeg spøker om mine demoner. Det er ikke så dumt, de blir på sett og vis mindre da. De blir mindre farlige. Mindre ekte.

Jeg sier dette høyt for meg selv og skriver det ned, for at jeg skal huske på at det likevel er ekte. «Jeg har hatt trøbbel.» Jeg må passe på hjertet mitt, og smilet mitt. Jeg kan ikke gråte på do, da får ingen andre brukt det, og vi har bare ett jentedo på arbeid. Jeg kan ikke kose meg med misnøyen, fordi da glemmer jeg at lykkefølelsen er like ekte. Og mye, mye bedre.

 

Jeg liker best å være glad. Husk på det, kom ihåg mig då! Jeg har bestemt meg for å være glad, og det funker. Jeg har på den hvite kjolen min, og den er finere enn noensinne, jeg har blitt tynnere, jeg ser det. Jeg vil bli frisk, men jeg vil bli tynnere først. Det er bra latterlig. Jeg ber til Gud om at jeg skal ha det bra, men ikke gå tilbake til der jeg var. Rundt halsen har jeg et smykke jeg fikk av en venn, håret er løst og utrolig fint i dag, over kjolen har jeg en kort jakke, som er knall grønn. Øynene mine er grønne i dag, og det funker. Jeg ser at det virker. Jeg er jo glad.

Jeg har vært trist. Jeg er ferdig med det nå. Men det var ekte, og jeg skammer meg. Det er så pinlig at jeg, med verdens beste mamma og pappa og søstre, en barndom hvor jeg levde i en boble av kjærlighet og nordnorsk lys, økonomisk trygghet i en verden hvor det virkelig er forunt de få, en trygg jobb med kolleger som er så glad i meg, en rosa kåpe og kjempefine, nesten struttende pupper, jeg som har en fox i lomma.. det er så pinlig at jeg likevel har vært litt deprimert, og jeg skammer meg. Jeg spiller glade lydspor som overhodet ikke passer. Jeg står foran speilet og smiler falskt til meg selv, helt til det blir så latterlig at jeg.. ler. Jeg leser ikke andres hemmeligheter, det er for trist. Jeg danser. Helt alene, hjemme. I nattkjolen min. Jeg har ikke lyst, det er en oppgave. Det er hjemmelekser. Jeg vet at det kommer i bølger. Så Rasjonelle Ragni spiser selv om hun blir kvalm, og gir seg selv i lekse å spille gamle sanger om igjen, mens hun danser rundt på gulvet, med hvit kjole og løst hår. Jeg har dødsfint hår i dag.

Skjerpings. Herfra, og til evigheten.

Lydspor: Lars Winnarbäck – Min älskling har ett hjärta av snö