Vi snakker ikke om de virkelige problemene, det kan det umulig komme noe godt ut av. Ingen av oss gjør det. Vi snakker om noe annet, vi går videre.

Jeg hadde en kamerat en gang, som jeg ofte betrodde meg til. Hans råd til meg var «move on» uansett hva det gjaldt, uansett om jeg var forulempet, trist, fornærmet, sjokkert, rasende. «Move on», sa han, og jeg nikket og tenkte at det nok var det smarteste. Når man reagerer, når jeg blir for sint eller for trist eller har en reaksjon som er sterkere enn det som er ansett som adekvat, så er det en indikator på at jeg har feilet.

Jeg burde klare å kontrollere, å styre, følelsene mine. Det er en generelt akseptert sannhet.

Move on. Den største og sterkeste gir seg.

Hvorfor blir det aldri problematisert om det er en riktig fremgangsmåte? Hvorfor er det bra og forventet at vi skal legge bånd på oss og ikke gi uttrykk for det vi egentlig føler?

Hvorfor er det ikke forventet at mennesker er ærlige – både om de komfortable og de mer ubehagelige sannhetene vi hver dag snakker rundt – i stedet for om. Hvorfor skal vi alltid glatte over alt. Jeg liker det ikke.

Jeg tar meg selv i stadig oftere å glatte over – ikke å arrestere de jeg mener tar feil eller går for langt. Hele mitt liv har jeg blitt fortalt at jeg må legge bånd på meg selv, og velge mine slag. Move on.

Blir vi bedre venner av ikke å snakke om det som skiller oss – det vi er uenige om?

Blir vi bedre mennesker av ikke å stille krav til hverandre? Jeg tror ikke det. Jeg vil påpeke det hver gang jeg ser en skrivefeil i facebook-statusene til vennene mine – særlig de som , jeg vil påpeke at spøkene deres er rasistiske og fordomsfulle, jeg vil si at de bør skamme seg. Jeg syns at jeg er smartere enn dem, og jeg vil fortelle dem at jeg ser ned på dem når de kommer med de idiotiske innspillene sine. Det kan man jo ikke gjøre. Det sier seg selv. Vi snakker om været. Selv om vi ikke liker hverandre.

lydspor: The Jayhawks – save it for a rainy day

Reklamer

Jeg har vært mørkeredd så lenge jeg kan huske.

Jeg hadde mareritt om garasjen, om å være låst ute i mørketiden, om å sitte fast i et mørkt kott, og om å kjøre på elg med sparken min. Etterhvert fikk jeg også mareritt om fugler som var inne i huset sammen med meg, og det var helt mørkt og jeg skjønte ikke hvor de var, jeg bare hørte vingene som flakset, og kjente innimellom vinden da de flakset forbi. Så kom også voldtektsforbrytere, å bli ranet, å bli slått ned og drept, alt man kan være redd for. Jeg er fremdeles redd. «Husredd» kaller noen det. Med det er ikke huset jeg er redd for.

Huset er jeg glad i. Jeg har lært meg, sakte men sikker, ikke å være redd for knirkelyder, fordi jeg vet at tre er et levende materiale som trekker seg sammen og strekker seg ut. Jeg vet at det ikke er mus og rotter inne hos meg, og jeg husker bestandig å låse døren. (For sikkerhets skyld har jeg dessuten tenkt ut mange lure fluktplaner – dersom det mot formodning skulle komme en innbruddstyv eller mus inn i huset).

Likevel er jeg redd i huset mitt, når det blir mørkt. Forresten – det er ikke når det blir mørkt. Det er når det blir natt. Mørkt er det jo stort sett hele tiden fra november til februar i mitt land, men det er bare om natten jeg er redd. Jeg er nattredd. Alle vet jo det, at det er om natten det kjipe skjer.

Om natten blir jeg helt alene, uansett hvem som er i livet mitt. Jeg hater å ligge alene, jeg ville helst hatt alle i sengen min. En og en, eller alle sammen på en gang. Jeg har alltid vært frilynt. Så lenge jeg slipper å være alene.

Lydspor: Kari Bremnes – stjernelause døgn

Jeg så ikke e-posten din før i dag. Den er sendt for tjue dager siden, men jeg bruker nesten aldri den e-posten. Jeg skulle til å svare, men så ville jeg svare her i stedet. Fordi jeg håper du leser det, at du ser det.

Det er så vanskelig å skrive, før var det lettere. Nå vet jeg ikke hvor jeg skal begynne, det er så lenge siden jeg skrev at alle hullene må tettes igjen før jeg kan skrive om det som er nå. Det er så mange «forts. følger» som jeg aldri har skrevet ferdig, som henger som løse tråder, som jeg føler må besvares før jeg kan nærme meg dagens tekst.

Jeg kjørte hjem og tilbake igjen i jula, for første gang alene. Det var godt, og når jeg kjenner etter var kanskje de timene i bil den stunden hvor jeg hadde mest av denne mystiske julestemningen. Jeg har vært noe i nærheten av sykelig opptatt av julestemning helt siden jeg var barn. Jeg skulle ønske at jeg kunne slappe litt mer av, og ikke ha så sterke følelser, så store forventninger og så intenst behov for julestemning. Det første året jeg ikke hadde en nesten uuholdelig kribling i magen da jeg la meg på lillejulaften, og jeg lurte på hva som skulle skje dagen etter, hvilke pakker under treet som var til meg, hva som lå i strømpen, om svoren ble sprø og om middagen skulle bli akkurat like fin som jeg husket den som fra året før. Det skjedde ikke plutselig, men gradvis. Likevel, det året det ikke var noen tvil om at magien var borte, ble jeg dritsur og lei meg, og jeg gråt i mange timer natt til første juledag. Jeg håper at jeg snart kan kose meg med å ha litt bedre tid, å sove litt lenge, å kunne gå på ski. Å være sammen med familien min, ikke bare stresse med det som ikke skjer, dem jeg ikke møter, og julestemningen som kanskje ikke er der.

Voksenlivet er på mange måter undervurdert, men akkurat på dette området er det barndommen som vinner. Igjen og igjen. Jeg tror kanskje jeg taper. Jeg er for første gang i mitt liv reserevert, jeg holder tilbake. Det er ikke morsomt, og ikke er det fint. Jeg gjør det likevel.

Når regnet plutselig ble til snø på julaften morgen, var det likevel fint. Jeg innrømmer det. Spørsmålet er bare hva som skjer videre. Det er det jo helt umulig å svare på.

Nå sitter jeg på kontoret, i fullt skiutstyr. Så snart jeg er ferdig her, så stikker jeg på skitur i marka. Jeg ser litt rar ut, med superundertøy og skisko. Men det er jo romjul, det er ingen som kan se meg uansett. Jeg er usynlig.

Paret ved siden av meg skal nok ikke hjem, jeg tror de er på en slags ferie.

Jeg tror egentlig de skal hjem til hans foreldre, dialektene deres tyder på det. Det virker ikke som om de har vært sammen spesielt lenge, og jeg tar meg selv å analysere dem, tolke alt de sier og gjør, håndbevegelser, kjærtegn, rare ansiktsuttrykk eller kroppsspråk som slår meg som unaturlig. Påtatt. Jeg tar meg selv i å bli irritert over dem.

Jeg bygger opp de største forventninger, jeg er den dummeste jeg vet. Jeg lager mine egne skuffelser, og er ikke lenger – i alle fall ikke i like stor grad som tidligere – i stand til å bygge de samme luftspeilinger på den positive siden. Jeg evner ikke lenger å drømme meg fullstendig bort i de banale tingene som jeg før kunne forsvinne i. I mange timer, i dager. Jeg levde et annet liv. Det er godt at jeg har fjernsyn.

Jeg er et heldig, beskyttet menneske. Jeg har rustninger av kjærlighet, hud, kjøtt, muskler, utdannelse og titler. Bare prøv det, rustningen min er imponerende. Og når du angriper meg, får jeg også beskyttelse av sinnet, av forsvaret. Jeg er uovervinnelig. Det betyr likevel ikke at man vinner. Bare at ingen vinner deg.

Det er vanskelig å vite hva som til enhver tid er riktig.

 

Javel. Hva skjer nå?

 

Hvem er du lenger?

Jeg leser den gamle bloggen din om igjen, og jeg tenker at jeg var en annen første gang jeg leste den. Eller jeg er en annen nå, alt etter som.

Etterhvert som jeg blar meg fremover mot nåtiden, registrerer jeg at du er en annen og, du e blitt en annen et sted underveis. Jeg liker deg bedre nå, selv om du skrev bedre før. Og jeg er kanskje blitt den du var? Det føles sånn, denne uken også.

Tingen er, til slutt bryr man seg rett og slett ikke like mye. Til slutt bryr man seg ikke i det hele tatt. Det er, på mange måter, bedre.