NordNorge


Mot lys    
Så ga du oss atter ei dagning
med himmel i rosa og rødt;
en time i undring og dragning
mot lys som av mørke bi født.
På ny spelles solgudens drama
bak nattblåe tinda i sør;
det evige, årlige lys-panorama
med Helios som regissør.
Vi veit at i dag skal det hende;
vi veit at et under skal skje:
En kant av ei sol-glo skal brenne
der sør mellom tindan et ste’.
Ei mørketids venting e omme
og dagen skal feires med fest,
– men hjelp oss å holde på drømmen om lys
når sol e blitt kverdagens gjest.
 Jeg var 18 år gammel da jeg flyttet jeg sørover. 
Fra Harstad, byen som var min, der jeg hadde tilbrakt mesteparten av min oppvekst dro jeg med store forventninger og mye drama. Til en stor by i sør, der jeg ikke kjente noen, og alt var fremmed for meg. Det er bare fem-seks år siden. Men det føles som en evighet. 
I min tid som søring har jeg hatt så fine byer, så fine reiser, så fine venner og fantastiske dager. Jeg har likevel aldri vært i tvil om hvor jeg hører til, og hva som er hjemme for meg. Det er Nord.
Og selv om mange av mine lengsler til hjemlige trakter har handlet om familie, om venner og kjente og kjære ting, har en del av det også handlet om geografi. Om et land som er litt annerledes. Med litt mere vær og litt høyere lyd. Med fjell og hav som setter sine spor i ansiktene til oss som bor der, vi som lever der og hører til der oppe. Jeg elsker Nordnorge. Det er landet mitt, og at mitt indre landskap er nordlig, har det vel strengt tatt aldri vært noen tvil om.
Det å flytte sørover var slett ingen impuls, jeg har visst hva jeg skulle gjøre siden jeg var tolv år gammel. Jeg visste også at jeg kom til å lengte hjem. Det kom likevel som et sjokk på meg å ikke være omgitt av nordnorsk klima. Jeg fikk en fysisk reaksjon jeg aldri hadde forutsett, og det gjorde mitt forhold til det nordlige enda sterkere, det ble en bevisst og direkte kobling mellom nord og det som er meg. Jeg er mange ting. Datter, søster, venninne, jeg har vært noens kjæreste og elsker, jeg er kvinne, jeg er ungdom(?), jeg er student, feminist og sosialdemokrat. 
Jeg er først og fremst nordlending.
Og mitt forhold til Nord kan sammenlignes med nordlendingers forhold til lys. Altså lyset i mørketida. Jeg har aldri elsket Nordnorge så sterkt, så åpent, så heftig og uavbrutt som i den tiden jeg ikke har bodd der.
Mørketid er for mange, også nordlendinger, en kilde til tungsinn og dystre dager med lite energi. Ikke for meg. Jeg foretrekker mørketiden. Det som imidlertid er sikkert, er at alle som lever i en mørketid, får et helt spesielt forhold til lyset. Lyset i mørketiden. Mangelen på lys gjør jo nettopp at man registrerer lyset når det kommer tilbake, når det smyger seg over en kjøkkenbenk, som blir fanget i hånden til en to måneder gammel jente, eller som presser seg gjennom skyene med et drama som ikke kan sammenlignes med noe annet. Ingen steder er solen så lys som i et nordlig land omsvøpt av mørketid. Og lyset blir feiret, det blir hyllet. Den første dagen, og den første uken. La meg være blant dem som husker hvor fint lyset er – også når mørketiden har gått i sommerdvale.
Jeg skal flytte hjem.
Jeg har fått en jobb som fyller meg med skrekkblandet fryd, i en by som ligger lengre mot nord enn jeg noe annet sted jeg har bodd. Og jeg gleder meg til å bo i nord. Det er jo der jeg hører til.
Jeg er et mørketidsbarn, et desemberbarn. Det er meg som er den jenta, som to og en halv måned gammel satt i en vippestol på kjøkkenbenken. For første gang den vinteren kom sola inn gjennom vinduet. Jeg hadde levd i over to måneder men aldri sett sollys. Det er noe intenst over det. Når solen skar gjennom skyer, over et fjell, inn gjennom et skittent vindu og laget striper over vippestolen min, da strakk jeg hånden ut og prøvde å fange lyset i håndflaten min. Jeg tok grep om lyset.
Jeg er et mørketidsbarn – og vi har alltid med oss lyset.
Det var den dagen mammaen min så hvem jeg var. Hun sier at jeg ikke har forandret meg stort. Ikke egentlig. Og hun tenker på meg når det snør.
Diktet øverst er skrevet av Helge Stangnes. Han er også et mørketidsbarn. Det er mange av oss. Du kjenner oss ikke igjen ved å se på oss. Men kanskje hvis du går helt nært, så kan du lukte at håret lukter sol. Øynene bytter farge. Og vi kan lukte det når snøen er på vei.
Drømmen om lys skal være der.
Jeg skriver dette også for å minne meg selv på det. Det skal bli til et selvoppfyllende profeti. Jeg skal bevare drømmen om lys, også når solen har blitt hverdagens gjest. Og selv om det er noen jeg gjerne skulle tatt med meg nordover, noen som hører til der, så er det viktigste at jeg skal dra nå. Jeg skal dra mot mørket sånn at jeg skal huske på en drøm om lys. Jeg skal hjem – til en by jeg ikke kjenner, fullt av perfekte fremmede jeg skal se på, lukte på og kjenne på. Og i alt dette nye skal jeg være hjemme.
De sier ofte at det er de beste som drar.
De sier det, der i nord. «Det er de beste som drar», sier de, og er bekymret. Ja nesten skamfull. De snakker om hjerneflukt, og om å trekke sørover. Det er de beste som drar. Kan så være.
Trekkfugl har jeg vært lenge nok.
Så nå kommer jeg tilbake.
Som jeg bestandig gjør.
lydspor: k’s choice – Home
Reklamer
I går fylte den minste søsteren min 17 år.
Og med fare for å virke selvopptatt, er det eneste jeg kan tenke i den anledning; er JEG virkelig blitt så gammel? En annen av mine barmhjertige søstre har jo påpekt dette faktum. At jeg får andres fødselsdager til å handle om hvor gammel jeg har blitt. Jeg innser at dette er en lite sjarmerende og litt i overkant selvisk egenskap. Men likefullt; Jeg har den.
Jeg mener til og med at det kan forstås, om enn ikke forsvares. Egne bursdager handler jo om fest, gaver, å kle seg ut, drikke seg overstadig beruset sammen med de man er glad i, eller i alle fall liker litt. Man sitter jo ikke og reflekterer over egen alder i en sådan stund. Det burde man i alle fall ikke, det er bare en kilde til depresjoner og bekymringsrynker. Jeg vil ha mest smilerynker.
Jeg har snart bursdag. Og jeg skal hete et år til.
Og det er faktisk helt greit. Det passer nå. For første gang siden sekstenårsdagen min, så har jeg ingen angsfylte tanker i forhold til hvor gammel jeg egentlig skal være.  Jeg skal jo kjøpe meg hund. Da er alt i orden.
Også skal jeg nordover.
Jeg skal reise enda lengere enn man kan med nsb. Så skal jeg finne meg et hus der man kan se på havet mens man spiser frokost, og så skal jeg bo der.
 lydspor: Bob Dylan -Girl From the North Country

« Forrige side