Grønn glede.

Som bretter seg ut som en ny gressmatte på en gammel stadion, til en klubb som har rykket opp til eliteserien. Som har duppet opp og ned mellom divisjonene som et daukjøtt i vann, men som likevel tror, håper og kjemper. Som bretter ut matta og opp ermene (det heter vitterlig ikke «armene», skjerpings!) og gjør seg klar for nye slag. Og grønne gleder bretter seg ut og dekker over snøen som falt i fjor, som himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer, og gir grobunn for nytt håp. Ny tro. Og det sitrer, det summer. Selv lenge før det kommer folk for å samles rundt det, lenge før det kommer knotter og høye spark og klager fra bortelaget, så ligger matta der, og innbyr til kamp.

Grønn glede, som marsipanlokket på en kake som er oppkalt etter et klesplagg, av alle merkelige ting. Men så skjønner man det likevel, fordi det dekker over og holder inne fyllet. Kremen og sukkerbunnen. Og det er grønt. Og det er latter over pappa, som blandet klesplagget med en frukt, og derfor kom ut fra bakeriet med et grønt eple.

Det er grønne epler i hopetall. De ligger oppå hverandre, det er hauger. Jeg har aldri i hele mitt liv vært på epleslang. Det er ikke så rart, kanskje, i Nord-Norge så vokser ikke epler på trær, da må man slange seg i butikken, og det er nesten verre enn slange i paradis, for da må man stjele, og den som stjeler lyver, og jeg har nok problemer med å forholde meg til virkeligheten som det er. Jeg har aldri i hele mitt liv vært på epleslang, men en gang, en annen gang, så var jeg på en Rema-butikk som den gang lå rett over gata fra Fotball-puben, og  kan hende ligger den der ennå, det vet jeg ikke men det er ikke poenget i denne omgang. Jeg gikk dit en lørdags ettermiddag, rett før ølsalget stenger, og det bugnet av folk, de var stresset, de var redd for å bli stående i kø for lenge og ikke rekke å betale for ølet sitt før klokken gikk ifra dem, da måtte de ha drukket noe helt annet, kanskje melk. Jeg kjøpte ikke øl, jeg kjøpte bare et enslig, grønt eple. Foreldre og barn, studenter og stortingspolitikere så på meg med sjokk og vantro, der jeg la mitt grønne eple på rullebåndet (heter det det? «Rtullebåndet»?) og betalte 3,50,- for det. Jeg skjønner jo det, at man skal være forsiktig med grønne epler. Du må ikke smile så bredt, de kan se deg.

Det er grønne fjell, som skyter opp av havet i en forskrekkelig fart, slik at gresset blir nervøst og biter seg fast og blir med helt opp til toppen, og der ligger det og kan se ut over hele Lofoten. Det er bare i Lofoten at fjellene er grønne helt til toppen. Grønne gensere dekker fjellene, og beskytter dem mot kulden som kommer med høststormene. Grønn glede som holder svart gull unna. Enn så lenge.

Grønne øyne og grønne øyer. Hvor vi drikker lyst øl fordi vi ikke liker det mørke, men vi later som om vi drikker mørkt øl, og tar bilder av Guinnes-logoer over hele øya. Og jeg tar bilder av deg og du ser trist ut, men det er du ikke, du bare poserer, og du tar bilde av meg og jeg ser glad ut, men det er jeg. Jeg kommer til å bli en gammel dame som bor i grønne sko, og jeg er glad på onkli – prikkende, boblende glad. Sjøgress og sjøsprut.

Det er det grønne havet som er fullt av alger, og som gjør blåskjellene giftige, men som jeg ikke klarer ikke å elske. Det er flo og fjære. Og tang. Det er ikke til å komme unna at det er tang.

Det er grønne fingre, som jeg må øve på, fordi vi har en hage som trenger stell. Hvor rever skal temmes og blomster gro (i vinduet). Og såpåss har jeg da skjønt – for å komme til himmelen må man kunne telle til grønt.

Helt til grønn glede.

lydspor: Coldplay – Green Eyes