Vi er blitt to. Det er oss to mot resten, mot røkla.

Det er ganske vanskelig å være to, syns jeg. Det er lett å kysse, lett å være forelsket. Lett å komme hjem til deg, lett å velge unna alle de andre alternativene. Lett, lett, lett. Men det er hardt å være to likevel.

Det verste er dette med å være et godt menneske – å være bra nok. Jeg har alltid ment, og jeg mener fremdeles, at man kan forandre verden – hver og en av oss. Vi har et valg – vi kan gjøre verden bedre, mer rettferdig, eller vi kan la være – og gjennom det gjøre verden til et dårligere sted. Jeg var så fornøyd.

Jeg resirkulerte, sparte strøm, hadde ikke fjernsyn, plukket opp søpla etter meg, hadde fadderbarn i alle verdensdeler, ga penger til gode bistandsorganisasjoner.  Jeg hadde ingen fordommer, eller, det vil si, jeg hadde nesten ingen fordommer, og de jeg hadde jobbet jeg med. Jeg spiste sunt, nesten ikke kjøtt, for vi spiser for mye kjøtt i den vestlige verden. Jeg skrev leserinnlegg, var engasjert, jobbet for en bedre verden all den tid jeg hadde. Også var jeg på kontoret, jeg var pliktoppfyllende og tilgjengelig og jeg kunne føle at jeg ble bedre. Hele tiden – dag etter dag – litt bedre. Man må jo forsøke. Hvis vi ikke  i det minste forsøker å redde verden, så kan vi like gjerne bare legge oss ned å dø med en gang.

Problemet med å være to, er at man må være god i livet. Det er mye enklere å være et godt menneske når man har livet på en replengdes avstand. Når det kommer så tett innpå, så blir det bare kluss, da blir alt vanskeligere. Det blir vanskeligere å puste, vanskeligere å være raus, vanskeligere å være tolerant. Det vanskeligste av alt er å være nok – å være bra nok. Jeg i meg, ingenting mer, ingenting mindre. Med alle mine brister og bragder. Det er så vanskelig.

Jeg kommer nok aldri til å bli… tilfreds. Men jeg er langt oftere glad nå en før. Det er jo bra. Og selv om jeg liker det, så merker jeg at jeg savner melankolien. Jeg er nok ikke helt god. Jeg smiler av meg selv nå, og mine dramatiske måter, og min hang til melankolien. Det er det vakreste ordet. Melankoli og plankton er verdens aller vakreste ord. Det høres ut som små melodier. Melan-koli. Jeg liker det jo, jeg blir glad av det. Og jeg synger høyt, jeg roper, skråler, slik at Robert får konkurranse i å ha den heseste stemmen, og det er triste sanger og jeg smiler.

Det er hardt å være to.

lydspor: Bob Dylan – Lay, Lady, Lay