Flyet durer. Det kjennes ut som om veggene rister. Lyden forandrer seg når jeg lener meg frem og ser ut av den lille luken med plast som de kaller «vindu». På tross av vinduets åpenbare begrensninger hva gjelder gjennomsiktighet og plassering, er utsikten spektakulær.

Vidda slår imot meg, endeløse sletter dekket av snø, grus og stein. Ikke en liten knaus vises fra hvor jeg sitter, alt ser bare fryktinngytende flatt ut.

Det går opp for meg at jeg befinner meg ved verdens ende. Så øde som dette er det  bare ved verdens ende og i Lars Saabye-Christensen-dikt.

lydspor: The Killers – Romeo and Juliet